Bokelskere.no

«Hva skal du gjøre i jula?», spurte han litt senere. «Vær forsiktig med jul og nyttår, for depressive kan det ofte bli fatalt, jeg har hatt en drøss pasienter som jeg trodde var stabilisert og så plaff! Nyttårsaften skyter de seg, alltid utpå kvelden den 31., går det over midnatt er du reddet.»

Da året var omme hadde jeg lært meg å kjenne igjen de forskjellige vekstformasjonene som fins i Frankrike, jeg kunne si hvor de ville dukke opp ut fra et geologisk kart og data om lokale meteorologiske forhold, og det var omtrent det hele, selv om det kom til nytte senere for å stoppe kjeften på de Grønne hver gang samtalen kom inn på de reelle konsekvensene av klimaendringene.

Fra rommet mitt så jeg rett bort på hotell Novotel som lå et lite steinkast unna, og bortenfor det lå størstedelen av Paris, men den utsikten interesserte meg ikke, jeg hadde alltid trukket dobbeltgardinene for, jeg avskydde ikke bare Beaugrenelle, men jeg avskydde Paris, denne byen som er gjennominfisert av det økologisk ansvarsfulle borgerskap bød meg sterkt imot, jeg tilhørte kanskje borgerskapet jeg også, men økologisk ansvarsfull var jeg ikke, jeg kjørte rundt i en dieseldrevet SUV – jeg kommer kanskje ikke til å ha gjort mye godt i livet, men i det miste vil jeg ha bidratt til å ødelegge planeten – og jeg saboterte systematisk kildesorteringen som styrelederen i tårnet hadde iverksatt ved å slenge tomflasker i papirkonteinerne og restavfallet i glassdunken.

Jean-No likte å være drittsekk. Han var arrogant. Han hadde alltid hatt elendig musikksmak, som tenåring likte han Einstürzende Neubauten og Foetus, seinere gikk han over til ræva hardcore punk, var fan av Rudimentari Peni og elsket Minor Threat, selv om han drakk som en svamp.

In California, helping Brian Wilson was considered as a noble deed of community service.

I've always wondered if maybe Morrissey harbored a deep unrequited love for Johnny Marr, which I suspect Johnny Marr felt and couldn't handle.

We put out Non-Stop Erotic Cabaret in that big November 1981 batch expecting action, but «Tainted Love» got hammered on Top 40 radio. It peaked at number eight on the Hot 100 and stayed on the chart for something ridiculous like forty-three weeks, totally unexpected for such a dirty English joke. Yes, sir, Yanks in places like Colorado and Texas were buying this ass-spanking piece of vinyl.

Soft Cell's singer, Marc Almond, was absolutely the gayest Englishman I'd ever seen, which is saying something. It didn't make a difference if he was on- or offstage, he minced about in leather costumes, wearing this dirty grin like he'd just stepped out of the toilet of an S&M bar. I loved him.

To be honest, I didn't know what to make of all this instrumental experimentation, but looking back, between Remain in Light, Tom Tom Club, and My Life in the Bush of Ghosts, new genres were being discovered right under my nose.

For a prostitute, Dee Dee [Ramone] obviously hadn't progressed very far up from public toilets.

The problem was radio, especially in America where the word punk sounded about as appetizing as jerk or scumbag. In England, it didn't have these connotations. We needed all the help we could get, so I stumbled on the idea of new wave, pilfered from the French cinematic movement Nouvelle Vague.

On Thanksgiving 1974, we had Elton John and his band over for turkey and pumpkin pie. Linda actually hired her father to do the catering for that unforgettable banquet. We watched the parade from our balcony and the musicians ate up before they played Madison Square Garden that night. John Lennon, who was set to join Elton onstage, even dropped by for dessert. This was during his lost period, separated from Yoko Ono and partying like never before with his new girlfriend, May Pang. Imagine everyone's reaction when he called for silence and handed Elton John a present. Elton unwrapped the little box and produced a gleaming cock ring.

When I hear the word Japan, I reach for my thermonuclear device.

Hösten 2016 blev punk synonymt med högerhipsters som vägrade att runka.

Det går helt enkelt inte att försörja sig på musik. Och kan man inte försörja sig på musiken riskerar den att bli just det som brittiska pressen länge misstänkt — en syssla som endast vissa kan ägna sig åt i väntan på att få ärva pappas gods i Oxfordshire.

Kents musikalska gärning hade alltid handlat om att vara en underdog och deras aura byggde på att de var finsk arbetarklass från Eskilstuna. Men de sjöng om villaförorternas doom and gloom, inte om livet i hyreslimporna. När de var som bäst spelade de vinprovningsgoth för ett Sverige som älskade dem i själ och hjärta.

Och The Knife gick i bräschen för denna popkulturella gentrifiering. Genomgående tog syskonen Dreijer «låga» uttryck — kabarén, dragshowen, karaoken, panflöjtsstämmorna och den bästsäljande eurotechnostjärnan Blümchen — och sålde in dem till Det Kongelige Teater och diverse avantgardistiska danskompanier. I Shaking the Habitual-turnén fans referenser till Margaret Atwood och Foucault i låttitlarna. Dansnumren var gjort i samarbete med en koreograf på Cullbergbaletten.

I det sosiale var det allverdens ting som stengte, nesten ingenting var mulig å gjøre eller si, det var alltid noe som stod i veien, skam og lavt selvbilde sammen med en høy grad av selvrefleksjon lammet meg, jeg sa nesten ingenting, og andre sa nesten ingenting til meg.