Det er alltid med stor spenning jeg leser bøker som har fått gode anmeldelser. Romanen skuffet ikke. Det jeg likte godt var at han har valgt to ulike hovedkarakterer til å presentere denne historien. Jeg kjenner at jeg ikke er ferdig med romanen etter å ha lest den. Den engasjerte. Det er en roman som jeg nok kommer til å lese om igjen om noen år. Da er det ikke sikkert at jeg mener det samme som jeg skrev i blogginnlegget etter å ha lest den første gang. Link til innlegget
2014 var det året jeg "oppdaget" bøkene til Tomas Espedal. Med hans fotobok "Mitt privatliv" ble det totalt fem bøker av han dette året. Veldig bra synes jeg, og en interessant form han har valgt for denne boken.Mer om denne boken i et blogginnlegg på bokbloggen min
Jeg ble helt svett av å lese om all drikkingen han bedrev i ungdomsårene; at noen overlever slike mengder er for meg ganske utrolig. Men for all del; han skriver så det er en fryd; og det er også mye å humre over. Link til et lite innlegg om boken på bokbloggen min.
Romanen til Aina Basso kan anbefales for de som ennå ikke har lest den. Den er interessant og inneholder den forventede dramatikk som temaet i romanen tilsier at den skal inneholde.Hun klarer å få frem hvordan denne tiden var; ikke minst for de som var i faresonen for møtet med rekvedbålene. Men også det å være 16 år, bli giftet bort for å ende opp i det værharde Øst Finnmark der ektefellen din er en av de som har ansvaret for å straffe de «skyldige».Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest romanen
Godt å vite dersom jeg bestemmer meg for å lese den. At ikke "alle" lesere er enig at dette er et mer eller mindre mesterverk. Jeg hadde det sånn med Flink pike av Gillian Flynn. Men etterhvert begynte flere og flere lesere å skrive at de ikke likte den så godt som markedsføringen tilsa at den var. En av fordelene med Internett.
Romanene jeg tidligere har lest skrevet av Levi Henriksen har overhodet ikke vært dystre. Men "grunntonen" i romanen Harpesang av Levi Henriksen synes jeg er annerledes enn de to foregående romanene jeg har lest av han – lysere og med mer humor. Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest boken
Jeg forsøkte meg på romanen etter å ha sett henne i programmet til Brenner på NRK; virket som hun hadde et fint budskap med sine bøker. Men jeg ga opp tidlig. Jeg ble forvirret. Kanskje jeg prøver igjen, men mulig jeg leser den andre romanen gitt ut på norsk ( som vel var skrevet før En av som sover. ) Da skal jeg forsøke å huske det du skriver her.
Det er bare en ting å si om novellesamlingen: les boken som forfatteren fikk Brageprisen for. Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest boken
Å lese romanen var ingen lystreise. Anbefales ikke for dem som vil at bøker bare skal være kos og hygge. Men ønsker du at bøker skal utfordre deg, vil jeg anbefale den. For meg var hovedpersonen i romanen provoserende,. Link til et innlegg på bloggen min om denne romanen
Jeg husker ikke hvordan romanen kom inn i bokhylla. Det er en god roman, men litt langdryg ei enkelte partier synes jeg. Filmatisert to ganger; i 2010 med Helen Mirren i rollen som Ida Arnold. Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest romanen.
«Forfattere blir ofte spurt om hvem de skriver for. Bo Carpelan spurte også Tove Jansson om dette i 1964, og hun svarte at det var for seg selv, ikke så mye for barn, i alle fall ikke først og fremst. «Men om fortellingene mine henvender seg til en spesiell type leser, er det trolig et nurk. Jeg mener dem som har vanskelig for å passe inn noen steder, dem som er utenfor og på grensen [...] Bortkomlingen. Det nurket som man selv har klart å flykte fra eller skjule.» Hun fortalte at nesten alle de talløse leserbrevene som var blitt sendt til henne, var nettopp fra nurk: redde, engstelige og ensomme barn. Mummileserne søker og finner trygghet og trøst i mummiverdenen. Tove har sagt at det å innramme glede og frykt er veien til ting som de voksne lett glemmer, som kontakten med de enkle tingene, følelsen av trygghet, skrekken som finnes overalt. Hun ville ikke utelukke noe som hørte til barnas verden, som det uforklarlige, det ømme og det grusomme: «I alle ærlige barnebøker tror jeg det finnes en skrekkopplevelse. Både engstelige og selvsikre barn trekkes mot den, og mot ødeleggelsen, ubevisst.Det farligste er mørkeredselen, trusselen uten navn. Men også den kan fungere bra som bakgrunn bak tryggheten og gi den mening og kontrastvirkning.»
Ukjent forfatter for meg før jeg leste denne romanen. God bok. Link til bokbloggen min der jeg har skrevet et innlegg om romanen
Jeg har fått det bekreftet: det ligger mye i teksten og mellom linjene i Tove Jansson bøker om Mummidalen som er selvopplevd. En fortelling i fortellingen. Det fant jeg ut ved å lese Tuula Karjalainens biografi om multikunstneren Tove Jansson. En av de beste biografiene jeg har lest. Mer om hva jeg synes kan du lese i dette blogginnlegget
Tausheten var det eneste plagget de ikke kunne dra av meg. De kunne tvinge meg til å åpne beina, men ikke munnen. Jeg har hørt at man skal snakke om sånne ting. Vrenge innsiden ut og rope se, her er sårene mine. Her er riftene fra skjedeveggene og helt inn til hjertet, blandet med to år gammel størknet sæd. Det var ikke noe for meg.
Det var mange nok som så på når det skjedde, og de ventet på tur.
Det er utgitt mange bøker av norske forfattere i 2014. Noen får stor oppmerksomhet pga at det er en kjent forfatter som har utgitt gode bøker tidligere. Andre har ikke den fordelen. En av disse er debutanten Maria Kjos Fonn ( f.1990) med novellesamlingen: «Dette har jeg aldri fortalt til noen». Jeg tror at de kraftfulle novellene også kan treffe yngre lesere. Gode anmeldelser har hun fått. Vel fortjent synes jeg etter å ha lest den. Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest boken
Jeg forventet å få noe å humre av - hun skuffet ikke denne gangen heller. Link til bloggen min
Det hender at trekkfuglar kjem inn i snøver. Vekta av
snø legg seg på dei små kroppane. Fuglar fell til marka,
frys i hel. Eller dei klarer ikkje ferda over store havstykke.
Vengene er for korte, dei har ikkje nok krefter.
Fugleauga stirer. Ein liten fugl kan sjå seg til sida eller
tilbake. Berre eit augeblikk, men lenge nok til at han
mistar kontakten med flokken. Sakkar akterut, vimsar
seg bort. Får frost i vengen. Blir flygande aleine.
Romanens tema er hvordan det er å ha en narkoman søster. En storesøster som har betydd mye for deg og fortsatt gjør det. Som har elsket deg, men etterhvert elsker rusen mer enn deg. Du har enda et håp: at det er mulig å få søsteren din tilbake. En situasjon mange med narkomane pårørende kan kjenne igjen. Et sår historie fortalt på en stillferdig måte i poetisk prosa. Når jeg leser slike bøker tenker jeg at vi har tapt mye ved ikke å ha nynorsk som hovedmål.Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest romanen
Når man leser denne boken, er det ingen tvil om at 1814 var miraklenes år. Men for meg kommer tanken når jeg leser bøker som dette: hva dersom det og det ikke hadde skjedd - hvordan hadde Norge vært idag? Link til innlegg på bloggen min der jeg har skrevet om boken,
Formen forfatteren har valgt for denne romanen var virkningsfull - alle stemmene som snakket til meg, og alle har en historie å fortelle. Det er utgitt mange bøker av norske forfattere i 2014 som har fått gode kritikker, det har også romanen til Stormoen fått. Det er vel fortjent synes jeg, og jeg håper mange leser romanen hun har skrevet. Mer om min leseopplevelse mv kan du lese i dette blogginnlegget.