Bokelskere.no

Ja, dette er inspirert av den tyske maleren Caspar David Friedrichs bilde Vandreren over tåkehavet: https://www.artble.com/artists/caspar_david_friedrich/paintings/wanderer_above_the_sea_of_fog

Det har tatt fullstendig av og er blitt en særdeles irriterende uvane. Jeg er ikke interessert i å stirre på nakken til folk som snur ryggen til meg! Vis oss ansiktet på disse litterære personene, eller slutt helt med å avbilde dem!

Takk til deg, Rosa99, for at du introduserte Zweig til meg og andre bokelskere!
«Sjakknovelle» var den første boken av ham jeg leste, etter den har det blitt flere. :)

Huff og atter huff. :(

Sympatisk og velmenende, men:

• Dette er gjort bedre før av blant andre Paul Berman, Nick Cohen, Jens-Martin Eriksen & Frederik Stjernfelt, Kenan Malik og Flemming Rose.

• Boka virker som hastverksarbeid uten en redaktør som sikrer kvalitet. Dårlig norsk med altfor mange anglisismer, feilstavede navn og manglende research (Caroline Fourest var journalist, ikke tegner i Charlie Hebdo).

Det er første juledag, varmt og godt, og gavene er delt ut
Jeg sitter i skyggen med «Speeches That Shaped South Africa - From Malan to Malena» by Martha Evans. Boka var en julegave fra meg, men inntil butikkene åpner igjen og jeg får kjøpt meg et eget eksemplar, har jeg fått lånt den av mottakeren av gaven. Så denne boka + litt krim og annet julesnacks på Kindle holder meg sikkert beskjeftiget til langt ut i januar.

Jeg ønsker dere alle en trivelig jul med god mat, hygge og godt lesestoff.

«Friends, comrades and fellow South Africans.
I great you all in the name of peace, democracy and freedom for all.
I stand here before you not as a prophet but as a humble servant of you, the people. Your tireless and heroic sacrifices have made it possible for me to be here today. I therefore place
the remaining years of my life in your hands.»

-from
Nelson Mandela’s Relase speech, Grand Parade, Cape Town,
11 February 1990.

Om noen bok er skrevet med blod, svette og tårer, er det vel denne. Helga Hjorth har stått i stormens øye mens hele familien opplevde å bli utlevert, attpåtil med feil fakta.

Om ikke annet, får hun trøste seg med at hun har skrevet en glimrende og ytterst tankevekkende bok. Hun nevner at hun ikke er forfatter. Kanskje hun bør revurdere? Hun skriver svært levende og bedre enn storesøster Vigdis.

Hun har vært det usynlige yngstebarnet i flokken på fire, forstår vi. Men det er altså hun som svarer på familiens vegne, i bokform. Det gjør hun godt.

Noe annet er at jeg synes Vigdis Hjorth i Arv og miljø var svært flink til å fremlegge motpartens synspunkter, deres tanker og oppfatninger. Det står dem jo fritt å si seg uenige i hennes tolkninger av dem – noe de også gjør - men hun har ikke demonisert dem. Jeg synes forleggeren har sine ord i behold når hun sier at Vigdis Hjorth er opptatt av å vise hvordan samme sak oppleves ulikt, og at Arv og miljø dreier seg om det.

Helga Hjorths bok derimot vil jeg kalle et karakterdrap på søsteren Vigdis. Det er ikke urimelig. Skal vi først snakke om «hevn», får vi også huske at hevn rett og slett dreier seg om å gjenopprette en balanse, å oppnå rettferdighet.

På s. 248 får vi også en påminnelse om hvem som bedømmer søster Vigdis. Helga Hjorth skriver: "Den årlige jentekvelden...med mange oppegående damer med spennende jobber: journalister og byråkrater, psykologer og pedagoger." Du snakker om snobbe-nobb! En ser for seg Helga Hjorth notere seg CV'en til de hun møter. Ingen skal tro at denne damen vil rikke seg utfor døra for å møte en frisørdame, nei!

Jeg synes jeg ser henne for meg, snurpe snobbefjeset sitt overfor meg som ikke har hovedfag en gang! Her er det "spennende jobber" og annen utvendighet som gjelder. Så akkurat der er det lett å foretrekke søster Vigdis.

Eller på s. 38, der Helga Hjorth beskriver sin ektemann: "Vi hadde jaktet lenge hver på vår kant, så da vi traff hverandre, visste vi nøyaktig hva vi ville ha." "Jaktet" - hva faen -? Er det slik man beskriver den såre lengten etter å møte noe å dele livet med? Er det noen "jakt"? Og hun visste nøyaktig hva hun ville "ha" - som om hun tar en kikk på utvalget i frysedisken.

Ja, Helga Hjorth gikk nok gjennom beilerens CV. Om han var noe å "ha"... Å fy pokker for ordvalg, fy pokker for mentalitet...

En annen ting er at når Helga Hjorth anklager søsteren for å ha endret ordlyden i brev og e-poster før de ble trykt i Arv og miljø, underbygger jo dette Vigdis Hjorths ord om at boken er fiksjon.

Arv og miljø er hennes utforskning av opplevelsen av å være det misbrukte barnet i en familie som bare lot overgrepet passere; og den skildringen er suverent god, det skal Vigdis Hjorth ha.

Men slik det hele utviklet seg, er familien i sin gode rett til å føle seg tråkket på. De har all mulig grunn til å gi et tilsvar.

Et problem er det likevel at siden også Helga Hjorth har kalt sin bok «en roman», anonymiserer hun på en måte som gjør leseren usikker. På s. 121 får vi høre om søsterens forelskelse i en litteraturprofessor i Trondheim, som hun setter lillesøster Helga og hennes venninne til å spionere på. Selv er hun gift småbarnsmor i Oslo, mens de to studerer ved universitetet der professoren underviser. Han forstår hvem som har sladret til elskerinnen, og de to jentene får problemer og kjenner seg forståelig nok brukt.

Men hallo, litteraturprofessoren bodde vitterlig i Bergen. Jeg har vært hjemme hos ham og konen og deres lille sønn Roman på Nygårdshøyden! Og Helga Hjorth studerte da vitterlig i Bergen. Vi har felles kjente!

Så dette snakket om Trondheim er fiksjon. Helt i orden i en roman. Men hvor mye annet er da også fiksjon? I så fall, hva er det Helga Hjorth bebreider sin søster for, når hun selv kjører samme løpet?

På s. 125 nikker vi gjenkjennende til det Vigdis Hjorth selv forteller i Om bare: At hun var så besatt av professoren - sank så dypt - at hun snakket seg innpå folk, bare hun kunne få høre noe om ham.

Hun er ikke den første som har opplevd en forelskelse som utviklet seg til usunn besettelse. Da er dette typisk adferd – nummeret før stalking. Men altså ikke uvanlig.

Og vi noterer oss med undring at mannen var litteraturprofessor – akkurat som den mannen Hjorths mor satte sitt ekteskap på spill for. Som mor, så datter. Er det noe der? Var det kanskje ikke første gangen mor og datter delte samme mann?

Nei, jeg tror Helga Hjorth på at hennes far ikke var en overgriper. Men slik kan Vigdis Hjorth ha tenkt, og utforsket dette i en roman. Hun har jo selv bedyret at Arv og miljø er fiksjon.

Fri vilje er glimrende, vel verd å lese. Heldigvis er det også plass til et skjevt smil innimellom. På s. 19 funderer Helga på hvordan det skal gå i farens begravelse: «Hva om [Vigdis] ville lage drama? Hva om hun reiste seg midt under seremonien, kippet av seg skoene og steg opp på kistelokket for å tale ut? Jeg kunne se det for meg.»

Det kan nok leseren også, det er fare for det! :-)

Sant nok. Men hvem er det Vigdis Hjorth utleverer? Det er jo først og fremst seg selv... Jeg har aldri sett henne påstå at personene skildret i Arv og miljø er noen faktisk skildring av hennes egne slektninger. Derimot er det en fiktiv (og veldig god) skildring av en arvekonflikt, der hun har brukt sine egne opplevelser til å skrive en fiksjon.

At dette er blitt svært vanskelig og belastende for familien hennes, er lett å forstå, så det var interessant å lese søsterens bok, som også er svært velskrevet. Det hele er på et atskillig mer verdig plan enn ordstriden den svenske forfatterinnen Carina Rydberg rotet seg inn i. Etter å utgitt Djevleformelen, der hun beskriver sin affære med den gifte kunstneren Ernst Billgren, skrev han som hevn en bok der han påstod at Rydberg er lesbisk... https://www.sn.se/kultur-noje/carina-rydberg-borrar-sig-ned-i-ondskan/

Denne boken er skrevet med blod, svette og tårer, og bare av den grunn bør den leses, for dette er en bragd. Høsten 2016 dro Anne Bitsch til hjemlandet Danmark for å gjenfinne sin historie i offentlige arkiver. Det var nesten nifst å lese om, for i november 2016 dro jeg selv til Danmark i et lignende ærend, og min tremenning - som jeg ikke hadde møtt på 23 år - hadde tatt vare på kort fra min mor i en liten eske som hadde overlevd diverse flytninger og opprydninger. Der - med min mors vemmelige håndskrift - stod de tingene bekreftet som hun overfor meg benektet. Monsteret avslørte seg selv, med sin egen håndskrift. Så heldig var ikke Anne Bitsch, men jakten hennes er desto mer gripende.

Jeg skjønner likevel ikke hvorfor hun på s. 26 påstår at "Kamma" betyr "ren, ubesudlet". Kamma var rett og slett kallenavnet på jenter som var døpt Karen Margrethe. Det har ingen betydning utover det. (Katharina Margarites (Karen Margrethe) betyr riktignok "ren" og "perle" på gresk.)

Boken burde vært pensumlesning for jenter i oppveksten! Gi den når de fyller tolv, og pass på at de har lest den før de fyller tretten. Da har de fått til rådighet noen gode redskaper som kan spare dem for mye unødvendig smerte og bortkastet tid. Når jeg tenker på hva ellers intelligente kvinner rundt meg har havnet oppi av trøbbel og floker som varte i årevis - bare fordi de nektet å se i øynene det alle andre kunne se, at den utkårne ga blaffen i dem - er denne boken virkelig et viktig, første skritt på veien til et bedre liv.