Merkelig levende, med like bred pensel som Dickens og like tankevekkende innslag som Knausgård, beskriver Hallberg gigantbyen New York under den dystopiske forfallsperioden på 70-tallet, da gatebildet forvandlet seg til noe som minner om Lynvingens og Jokerens Gotham city. Likevel, ungdom som kjeder seg i Long Islands forsteder, søker seg mot kolossens gater og det som foregår der. Det ender for mange med forferdelse.
Ava som svar til Eivind Vaksvik :
14:35, 24. mars 2018* Diskusjon: Bisetningene i Roy Jacobsens bøker.
Tenk hvor fattig litteraturen - som ellers i livet - hadde blitt uten bisetninger.
Lisbeth Larsen siterer Tause menn av Frode Nielsen (side 249)
09:37, 15. mars 2018 Ingen har det som favoritt.
Einar Førde utalte at Trond Johansen i etterretningstjenesten hadde reddet ham i Treholt-saken. Overfor Lund-kommisjonen presiserte Førde at...han selv hadde opplyst om sin kontakt med den russiske ambassaderåd Leonid Makarov til Knut Frydenlund...Førde...hadde fått så gode råd fra Trond Johansen at han unngikk å komme i en farlig situasjon overfor sine KGB-kontakter...Førde holdt ifølge Tor Obrestads bok kontakten med ulike KGB-residenter for å ha en norsk bak-kanal til Moskva..."Du kan jo først spørre deg hvorfor de reddet Førde og ofret Treholt i spionjakten. For politiets overvåkningstjenste ønsket faktisk å ta inn Einar Førde også, men ble stoppet, og jeg tror de som sto bak, var på regjeringsnivå. Var det da også andre som ble reddet?" spør en sentralt plassert etterretningskilde.
gretemor som svar til Rosa99 :
14:33, 12. mars 2018* Diskusjon: Rosa99 om The blackhouse av Peter May av Peter May
Hjertelig takk til deg og Marit Håverstad som trakk tråden frem igjen. Jeg lastet ned «The Blackhouse» fra amazon.com i går og leste til jeg gikk og la meg, nesten hele boka. Lastet ned bind 2 og 3 i trilogien i dag, alle til under 7 dollar!!!
Er så hjertens enig i din omtale, dette er kvalitet på alle plan, ikke bare språklig, psykologisk og plott/innholdsmessig, men historisk/kunnskapsmessig også. Mer forlanger ikke jeg av en bok.
Fortielser av norske Monica Csango bør nevnes i denne forbindelse. Begge bøker gir et levende bilde av et Ungarn som var, og som jeg fornemmet ekkoet av da jeg besøkte Budapest som helt ung jente i 1977. Anbefales!
- Hva kan jeg stå til tjeneste med? Sa han og så på klokken som var stor som et middels vekkerur med så mange ratt og styringsmekanismer at man antagelig kunne bruke den så vel under nordsjødykking som navigasjonsinstrument over Atlanteren.
Lisbeth Larsen om Nazibaronen bak dr. Mengele og menneskeverdets undergang av Øyvind Foss:
11:18, 5. mars 2018* Kommentarer: 2
Verste utgivelse i 2017? Øyvind Foss feilinformerer leseren: På s. 40 får vi høre om «dødsleirene i det nordøstlige Sovjetunionen». Hallo, professor, de tyske dødsleirene lå på polsk område.
Videre feilinformerer han på s. 43 om at «de første mordene i gassvogn» ble gjennomført i Birkenau, og «ofrene var 1.500 menn, kvinner og barn i ghettoen Sobibor». Hallo, professor, du har jo ikke peiling på det du skriver om! Sobibor var en dødsleir, ingen ghetto! Gassvogner ble brukt i Chelmno, ikke i Birkenau der en hadde bygd gasskamre.
Jeg orket ikke lese hele boken, skal en bruke sin tid på en forfatter som ikke en gang sjekker sine fakta? Professorens norsk er også begredelig:
Han har ikke fått med seg at vi ikke praktiserer særdeling! På s. 31 opererer han med «arve lære» og «to doktor grader». Hallo, professor, det heter «arvelære» og «doktorgrader». S. 31 avrundes for øvrig kjekt med at «Han gjorde seg et navn». På norsk heter det «Han skapte seg et navn».
Blant interessante setninger finner vi på s. 42: «Hvilket også skjede med hans etterfølger pastor Sylten og myrdet i Dachau.» Det skal vel være «- som ble myrdet i Dachau» - og vi får tro at det «skjedde», ikke «skjede».
En virkelig høydare fra Foss er s. 73 med setningen: «Den 8 mai 1945 20 år etter den tyske kapitulasjonen i 1945». Hallo, professor, hvor befinner vi oss her? Og hvordan kan du overse at stykket under allerede står på s. 17? Du har skrevet samme siden to ganger – og ikke lagt merke til det?
Eller oversettelsen fra tysk på s. 11 om Foss selv, «…som også hører til de engste Kooperasjonspartnere fra skandinaviske land». En oversettelse til norsk skal lyde: «…som også hører til blant våre nærmeste samarbeidspartnere i Skandinavia». Komparativ «engere» brukes på norsk; men ikke formen «engste». Og hvorfor stor forbokstav i «Kooperasjonspartnere»?? – Vel, på s. 56 har Foss plutselig fått for seg at ordet «mentor» skal med stor M.
Tegnsetting? Komma lyser oss ofte i møte der de ikke skal være, men uteblir gjerne der de ville vært til hjelp. Og Foss sjangler av sted med «SS –leger», «SS- leger» eller «SS – leger». Det innlysende - å skrive «SS-leger» - faller ham ikke inn.
Siden boken handler om menneskeverdets undergang, kan kanskje Foss selv trekke litt i motsatt retning ved å vise SÅPASS RESPEKT FOR LESERNE at han tar hele utgivelsen i retur, og skriver den om, denne gang med korrekte fakta, på et korrekt og forståelig norsk.
Forlaget Kolofon har også tabbet seg stygt ut, når et sånt manuskript sendes til trykning uten en høyst nødvendig faktasjekk og korrekturlesing av språk og tegnsetting.
Dronningen hadde gitt beskjed om at det ikke skulle stå sterk vin på bordet i hennes gjestebud, bare lett fransk vin, og det skulle skjenkes med måte. Hun ville at denne fest skulle preges minst mulig av den råskap som i hennes øyne var karakteristisk for nordens folk, og som alltid ga seg utslag når de drakk.
Ved solnedgang reiste selskapet seg fra bordet. For å underholde gjestene ble det nå kastet en mengde små hunder ut i dammen oppe på haugen. De fikk vise hvor flinke de kunne være til å innhente og bite i hjel ender og andre vingestekkede fugler som svømte der. De kongelige majesteter og deres høye gjester hadde stor fornøyelse av denne leken.
......Det var mørkt i rommet, og en sterk luft av forråtnelse slo ut gjennom døråpningen.
"Det er nå vel aldri hai," sa grindvikingen, blåste og gned seg på nesen. Han syntes han kjente duften av den delikate islandske rett som ligger nedgravd i jorda i tolv år og en vinter før den kommer på bordet.
Ava som svar til Enna L :
13:03, 2. mars 2018 Diskusjon: Del den første setningen/Det første avsnittet i bøkene du leser Del 2:
Det var en tid, så forteller bøkene, da det islandske folk bare eide en eneste ting som kunne gjøres om i penger. Det var ei klokke. Den hang på gavlen over Lagrettens hus på Tingvalla ved Øxarå, festet til en bjelke under mønsåsen. Med den ringte de til doms og før henrettelser.
Islands klokke - Halldor Kiljan Laxness
Åsmund Ådnøy siterer Kartusianerklosteret i Parma av Stendhal (side 58)
23:09, 24. februar 2018 Ingen har det som favoritt.
Å se døden komme er ingen sak når du er omgitt av edle venner som trykker din hånd idet du utånder! Men å beholde entusiasmen når du er omgitt av usle kjeltringer!!
Boken er problematisk å anmelde, siden Albrigtsen tar snarveier og sakser fra andres arbeid uten skikkelig kildeangivelse, altså brudd på åndsverkloven. På side 225 under «kapittel 11» står «Gunnar D. Hatlehol». Ikke et ord om at det dreier seg om Hatlehols doktorgradsarbeid, som Albrigtsen har skrevet ordrett av fra, uten å vise til hvilke deler av kapitlet som er sakset fra Hatlehols arbeid. Da hjelper det lite at Hatlehol også er nevnt på side 227, på listen over folk Albrigtsen «takker».
Kildeangivelsen er i det hele tatt nærmest parodisk: Under kapittel 15 har Albrigtsen kun skrevet: «Diverse skriftlige kilder via bøker og Internett». En informasjon jevngod med ingenting. Enten forstår ikke Albrigtsen hvordan han skal angi kilder, men da må forlaget ta ansvar. Eller så er han lat og gidder ikke, fordi han regner med å slippe fra det. Da plikter forlaget også å ta ansvar.
Åsmund Ådnøy siterer Kartusianerklosteret i Parma av Stendhal (side 13)
22:11, 20. februar 2018 Ingen har det som favoritt.
Men siden året 1635, da Milano-provinsen ble underlagt spanjolene, disse tause, mistenksomme, hovmodige herrer som alltid fryktet opprør, hadde livsgleden vært borte. Folk tok etter herskernes livsform og var mer opptatt av å hevne den minste fornærmelse med et dolkestøt, enn å nyte livet.
John Grisham, er ikke han en slags litteraturens Coca-Cola? Storselgende år etter år, uten å vekke enorm begeistring? Sånn tenkte jeg før jeg leste min første Grisham-bok for et par uker siden, Megleren. Det var en pinsam opplevelse, hvor Grishams store hjerte for Italia var tynt kamuflert i en svak thriller.
Playing for pizza (En amerikaner i Italia) er mer av det samme. Denne gang pakkes Italia-triviaen inn i historien om en amerikansk fotballspiller (han spiller amerikansk fotball) som flykter til italiensk liga etter en elendig karriere i USA.
Denne gangen foregår handlingen i Parma. Grisham legger researchen i munnen på folkene som fotballspilleren Rick møter. Til tider virker det som han snakker med vandrende wikipedier. Boka virker å være skrevet for folk som aldri har vært i Italia, og oppfyller alle klisjeene om italienere: De kjører Fiat, snakker mye, spiser lenge, er småkorrupte og elsker opera.
Ingen av personene er det minste interessante, boken er fri for spenning og Grisham skriver Danmark-flat prosa. To stjerner fordi jeg i det minste ble sulten av å lese om all maten.
Ava som svar til Ava :
21:49, 14. februar 2018 Diskusjon: Tråd for linker til artikler om litteratur.
In the immortal words of Eva fra Skam: "Køddar du med meg!!??"
John Grisham er verdens mestselgende krimforfatter (sånn omtrent). Jeg har sett et par lunkne filmatiseringer av bøkene hans, og tenkt at "hm, dette var dødskjedelig, bøkene MÅ jo være bedre?"
Til sommeren skal jeg innom Bologna, og denne romanen handler delvis om Bologna. En amerikansk advokat blir satt fri fra fengsel fordi CIA ønsker at noen andre skal drepe ham. Advokaten har nemlig hatt fingrene i et hyperavansert satellittsystem, og klart å gjøre all verdens militærmakter rasende og drapslystne ved første syn av ham.
CIA sender ham til Bologna, fordi...John Grisham digger Italia? Beats me. Jeg skjønte aldri hvorfor. Etter veldig lang tid kommer han i kontakt med ei avvisende dame som - SJOKK! - han får varme følelser for etter hvert. Han får også avanserte drapsmaskiner fra Israel, Saudi-Arabia, Russland og Kina etter seg, men klarer å riste dem av seg med metoder som Hardy-guttene ville nikket anerkjennende til.
Jeg har enda ei Grisham-bok på beddingen, Playing for Pizza. Den kan ikke være dårligere enn dette.
Karin Jensen siterer En narkojegers bekjennelser av Øyvind Olsen (side 237)
21:50, 13. februar 2018 Ingen har det som favoritt.
Politifolk har jobbet undercover siden 1800 tallet. Rollen er ofte krevende. Man kan bli nødt til å agere alt fra drapsmann og doplanger til kunsthandler eller finansfyrste - med troverdighet..
En interessant bok om narkojegeren Øyvind Olsens liv som har jaktet forbrytere med bruk av ulike metoder. Øyvind Olsen var innkalt som vitne av forsvaret i Eirik Jensen saken, og ga et godt forsvar til en tidligere god kollega.
Her i boka forteller han de ulike grep som måtte benyttes for å få tatt kyniske forbrytere og det å benytte seg av kriminelle som informanter som var alfa og omega om saker skulle oppklares.. Her ble viktige avtaler gjort med ulike personer høyt i justis og politietaten og en del ting ble ordnet raskt for at det skulle bli et vellykket resultat..
Han levde et utsatt liv som mange ganger vel kunne ha gått galt, han hadde pris på sitt hode, og lever den dag i dag med trusler hengende over seg fra sin tid som narkojeger.
En bok fra en mann som har vært med å bekjempe importen av narkotika til bl.a. Norge. Terningkast 5 fortjener boka,
Minutter, kanskje timer
av din egen eksistens
som du har glemt,
men som jeg
husker. Du lever
et hemmelig liv
I en annens minne.
Tor Ulven - Etterlatte dikt
Vi kan ikkje eige kvarandre
vi kan ikkje eige kvarandre
tusen dikt har fortalt oss
at vi ikkje kan eige kvarandre
men vi kan låne kvarandre
og gløyme levere tilbake
Arne Rusten - Spelemannslaget Love, 1973
Sist sett
