En hverdag er en knagg å henge fra seg uroen på.
In 1850, there were 526 Norwegians living in Chicago, making them the third-largest immigrant group, after the German and Irish. Ten years later, that number had increased threefold. By 1870, Norwegianborn Chicagoans numbered more than eight thousand.
Belle Gunness was a lady fair
In Indiana State.
She weighed about three hundred pounds,
And that is quite some weight.
That she was stronger than a man
Her neighbors all did own;
She butchered hogs right easily,
And did it all alone.
But hogs were just a sideline
She indulged in now and then;
Her favorite occupation
Was a-butchering of men.
Skikkelig sommervær, iskald drikke, en Kindle med krim og dikt innen rekkevidde. Godt å sitte under markisen på terrassen og ta små økter på biblioteket mitt innimellom. Jeg hiver bøker, jeg river i stykker bøker (permer må i restsøppelet) - og går turer til papircontaineren. Jeg har prøvd å kvitte meg med bøker på andre måter. For å være ærlig så gidder jeg ikke bruke mer energi enn jeg må. Er blitt lei av at folk ikke møter opp etter avtale for å hente bøker. (Gratis) Målet mitt er en papirboksamling som jeg får plassert i ca åtte bokskap, fra gulv til tak. Men tilbake til trådens tema....
På kindlen min leser jeg Liz Nugent’s bok «Lying in Wait». Krira tipset om forfatteren for et par uker siden, så forrige helg leste jeg Nugent’s bok «Unraveling Oliver», som absolutt ga mersmak. Det lønner seg alltid å lytte til Kriras boktips!
Dikt leser jeg hver dag - og dagens dikt er av Stein Mehren.
De som forlater oss
En del av oss
kan bli lukket inn
i den vi ikke fikk
Uten å vite det
kan en fremmed bære med seg
skyggen
av en annens lengsel
De som forlater oss
Brått og uten varsel
Kjenn, det er som de smekker
dørene etter seg
og låser
for at vi aldri mer
skal slippe ut
God lesehelg!
Self-analysis is no substitute for those practical actions which are necessary for establishing the democratic institutions which alone can guarantee the freedom of critical thought, and the progress of science.
Veldig visuelt språk, og oversettelsen til norsk er suverent godt arbeid. Og kanskje jeg bør ta en kikk på noen av de gamle filmene hovedpersonen svermer for. Plottet... tja. Men vel verd å lese bare for språket, Manhattan flimrende som et filmlerret foran en agorafobikers blikk.
Som Bernard Shaw sa:..."Alkohol er bedøvelsesmiddelet som gjør det mulig for oss å holde ut livets operasjon."
[Manhattan:] Noen ganger, når himmelen henger lavt, forestiller jeg meg at jeg er der oppe, i et fly eller på en sky, og skuer ned på øya under meg: boene som sykkeleiker fra østbredden, bilene som suges mot den som fluer som strømmer til en lyspære.
Den beste barne- og ungdomsboka jeg har lest på ei god stund. Bøker om bøller kan fort bli krampaktige, synes jeg. Elleville påfunn og mye mas. Denne har et plott som er stilig oppbygd, med fine overraskelser underveis, og alt knyttes sammen i slutten - og tonen i boka er perfekt. Skal selvsagt lese de to neste i serien også.
Der danskene er fornøyd med mail, downloade og USB-stik, sier man her i Norge: e-post, laste ned og - søtest av alt - minnepinne. Fiksefest på norsk betyr ikke et selskap for narkomane, men et sted man kan få tips til å reparere tingene sine. Nydelig.
Holberg engasjerte seg sterkt i og var motstander av den «språkrensningsbevegelsen» som foregikk i Danmark rundt 1740, men mente samtidig at «man kand exprimere seg udi de fleste Materier uden at forskrive sig Gloser udefra». Han latterliggjorde både Jean de France som en affektert narr og Erasmus Montanus som en overlegen ditto. Og han gjorde narr av puristene, som insisterte på å si verdensvisdom for å unngå det greske ordet filosofi. Holberg likte dermed alle de fremmedordene som var naturlige for ham selv, og anså alle de andre for overflødige eller affekterte.
Takk for tipset, krira!
Resten av helgen brukte de på å klargjøre flaket, bare avbrutt av impulsive brytekamper i Matildes dobbeltseng.
Strålende sommervær i Trøndelag - varme dager og varme netter. De skal man som kjent ikke sove bort - dermed blir det tid for litt ekstra lesing.
For tiden leser jeg bl.a. «Norsk omelett» av Suzanne Brøgger. «Suzanne Brøgger med lite original norgesanalyse», skrev Ingunn Økland i Aftenposten. Jeg leser ikke boken som en norgesanalyse, men som et Brøggers skjelmsk sideblikk på Norge. Boken får meg i godt humør med sine hopp og sprett og kommentarer.
Og det trengs fordi den andre boken jeg leser er «A Book of American Martyrs» av Joyce Carol Oates. Boka tar for seg to familier på hver sin side i den amerikanske abortdebatten - og deres historier. Skikkelig bra bok - verdt å lese.
Dikt leser jeg hver dag - året rundt. I dag falt valget på Lorca’s «Half Moon»
Half Moon.
Moon goes through the water.
How peaceable the sky is,
Slowly going gathering
old tremors from the river
while a young frog takes her
for a tiny mirror.
God lesehelg!
Takk til deg, annelingua, for at du setter den på kartet. Boken er en av favorittene mine!
Helt enig. :)
Vi er ikke lenger så avhengige av andre mennesker som man fremdeles er i store deler av verden ellers. Og derfor risikerer man å få følelsen av at alt handler om en selv. Og hvis noen drister seg til å stille spørsmål eller utfordre ens omnipotens, kan man bare slette dem.
Each language betrays its speakers’ concerns and obsessions. The Inuit Eskimos, for example, famously have three hundred words for snow but only one for cocaine, while for North Americans these statistics are reversed.
Teknologisk sett er Norge moderne. Selvfølgelig. Men modernitet oppfattes ofte - feilaktig - som et fremskritt i kunnskap, rikdom og makt over naturen. Man glemmer at modernitet først og fremst er tapserfaring. Tap av tradisjon, tap av fortid. Det tapet har ikke unge Norge lidd.
Norge - som gladelig trekker i folkedrakt ved den minste feststemning, alltid i ferd med å bygge opp nasjonen og hvert år feire sin egen uavhengighet.
På Schæffergården møter jeg filosofen Trond Berg Eriksen - bøkene hans « Tidens historie» og «Nietzsche og det moderne» blir oversatt til persisk - og spør ham om Norge er moderne.
«Nja, snarere postmoderne», sier han og tilføyer med Claude Levi-Strauss: « Norge har, på samme måte som Brasil, gått direkte fra villmarken til dekadensen - og hoppet over sivilisasjonen».