Bokelskere.no

Takk for anmeldelsen, gretemor. Ikke den jeg var på jakt etter, men interessant var den. Jeg husker at hun bl.a. hevdet i intervjuet at hennes eget politske syn ikke hadde noen relevans til boken. (Hun var eller hadde vært medlem av kommunistpartiet) Det var litt vanskelig for meg å tro at hennes politiske referanser ikke hadde noe innflytelse på boken.

Angående «Det femte barnet», tankevekkende at du syntes at boken var «teit», du er nok enda mer jordnær eller realistisk enn meg. :) Mine døtre, som var unge tenåringer da boken kom ut, likte den også - en skikkelig god, ekkel skrekkbok i følge dem. Jeg leste den som en oppsamling av komprimerte negative følelser fra forfatterens side. Selv om Lessing selv uttaler at det kun var en «horrorbok».

I siste avsnittet i denne anmeldelsen opprinnelig trykket i The New York Times, gir Doris Lessing noen av sine tanker om The Good Terrorist. Det er nok ikke denne du er ute etter, men hun sier blant annet i klartekst at boken ikke er politisk.

Det femte barnet leste jeg for fem år siden kort tid etter at jeg hadde lest Sommeren før mørket og Det synger i gresset. Førstnevnte falt ikke i smak, husker ikke så mye annet enn at jeg synes den var teit.

Som du skriver: «gøy med en forfatter som mener såpass mye om hvordan historiene hennes ikke skal leses». Jeg husker noen diskusjoner da hennes bok «Den gode terroristen» kom på midten av 1980- tallet. Politisk, med klare linjer til IRA. I et intervju ( har prøvd å finne det igjen) ga hun leserne i klartekst beskjed om hvordan boken ikke skulle leses. Det gjorde at jeg ventet med å lese romanen.
Lessing har ofte brukt «Alien» om sine barndomsopplevelser. Under oppveksten i Persia og Rhodesia, opplevde hun seg ofte som «en alian». Temaet går igjen i flere intervjuer. Interessant at hun blander det sammen med Ben. Satt på spissen så åpner det opp for flere teorier - og da har kanskje Lessing oppnådd det hun ville.
«Det femte barnet» - var en skrekkhistorie. Jeg leste den som en historie med smerte, angst og uro. Skikkelig «horror». Kanskje jeg bør lese den på nytt.

Jeg har lest mye Doris Lessing, men ikke hennes bøker med science fiction. Jeg har startet, men avbrutt, ganske enkelt fordi sjangeren ikke interesserer meg.
Men bøkene om Ben har jeg lest. «Det femte barnet», - leste og forsto jeg som en bok fylt til randen av komprimert smerte, uro og angst (av jordisk karakter). «Ben in the World», - har jeg ikke noe forhold til, boken fungerte som en oppfølger, og ikke noe mer.
Vi tolker våre liv, interesser og erfaringer inn i det vi leser - og forstår litteraturen ut i fra det,
- science fiction og utenomjordiske tolkninger er ikke mitt område. :)

Doris Lessing blir intervjuet om Ben in the World
- håper at intervjuet er litt oppklarende. :)

Jeg håper dette intervjuet med Doris Lessing fra 1988 kaster lys over saken.

Regn og tunge skyer utendørs, trøndersk sommer på sitt beste.:) Ryddesjauen min er snart over, og jeg har endelig veggplass til kunst som har vært på lager i kleskapet. Ryddingen fører også til at noen bøker vil bli relest. Først ute er Ulysses av James Joyce. Det må være bortimot 30 år siden jeg leste boken sist. Jeg husker Ulyssessom en leseopplevelse, mens en venninne jeg "samleste" med avbrøt ganske fort.
På Kindlen er jeg i gang med Shylock Is My Name av Howard Jacobsen. Boken er en av The Hogarth Shakespeare-series, - basert på The Merchant of Venice

Diktet i dag stammer fra Viser, songar og dikt frå Eresfjord og Eikesdal
- Samla av Bersvein Leirvoll, og utgitt i 1982. Boken ble funnet under ryddesjauen.

For de som er gamle nok til å huske Mardølaaksjonen i 1970, vil forhåpentligvis diktet vekke noen minner. (diktet har 11 vers, så jeg plukker ut noen.)

Mardøla tek farvel 12/8 - 1970

"Mardalsfossen" vart sonen min kalla,
han er ein av dei høgste fossefalla.
Ei ovfager perle i norsk natur
som ikkje er skapt for å stengjast i bur.

I dag er eg sorgtyngd. Dei sonen min vil ta.
Med makt dei over til Rauma vil dra.
Han som er ekte Eikesdalsgut
som fange i Grytten skal enda tilslutt.

I Sandgrobotnen dei til aksjonen drog
bygdefolk og andre vener, - eit stille tog
Dei vassdrags(u)vesenet syna dei
at ikkje alt så rett har bore til.

Men da kom Raumaranes blod i kok.
Dei bar seg åt som vikingar på ufredstokt.
Med bensinkanner, - og mord i sitt blikk
med ville hyl dei til motaksjon gjekk.

Da synte mitt folk ei heroisk ro
og ei framferd som høver den norske kultur.
Så stilt dei satt på sin post - medan skjellsorda jog
over ingenmannsland frå fiendens mur.

Eg takkar alle som var meg tru
og vonar eg framleis i dykkar hjarte vil bu
Så eikesdøler, eresfjordingar og mine vener all
må bera i sitt minne, Nordeuropas høgaste fossefall.

Øverås, 12/8 1970
- Agnes Hammer (Innflyttar)

• det var den gang da - "kampdikt" gjør seg best i kampen. :)
  God lesehelg!

Står på lista.

It is one of those better-to-be-dead-than-alive days you get in the north of England in February, the space between the land and sky a mere letter box of squeezed light, the sky itself unfathomably banal.

-Shylock Is My Name
by Howard Jacobson (Hogarth Shakespeare)

• Det var så lite, Monica. :)
  Jeg hadde foretrukket at boken ble avsluttet tidligere. Men Oates ville nok ha en annen slutt enn meg.. .....
  Interessant å se hva du mener om den saken. :)

Det er overskyet i dag, med andre ord, godt arbeidsvær for den som beskikker sitt bo. Jeg er fortsatt på biblioteket, rydder og hiver.
På Kindelen er jeg godt i gang med Minette Walters siste bok «The Last Hours». Walter har vissnok sluttet å skrive krim, den siste krimboka kom for ti år siden. Jeg har ikke fulgt med i timen, så jeg oppdaget litt sent at boken jeg hadde kjøpt var en historisk roman. Men romanen er ikke fri for letthet og spenning - så den passer godt som lesestoff når konsentrasjonen ikke er helt på topp.
Dagens dikt er også av det lette slaget:

De gammeldagse piker.

De gammeldagse piker
de hadde ikke ben.
De hadde bare kjoleskjørt
Og elsket bare en.

De gammeldagse piker
de var så full av blu.
De var forkuet, stakkars små,
ler unge piker nu.

De gammeldagse piker
de kom som hvite lam
til den som hadde kåret dem
og gav sin dyd til ham.

De gammeldagse piker
de tenkte vel som så,
at når jeg bare har en dyd,
kan bare en den få.

Nu tenker mangen brudelill:
Hvor skal jeg få den fra, -
hos ham jeg sist ga dyden til
er ingen dyd å ta.

• Gunnar Reiss-Andersen (1896-1964)

God lesehelg!

Dette er hittil siste bok om Miles og Niles, så denne omtalen er en oppsummering av serien til nå. Jeg har lest dem i sommerferien, og blitt stor fan. Med enkelte små forbehold.

Miles flytter til Slumredal, og prøver å bli skolens største pøbel. Det viser seg at Niles allerede har denne posisjonen, men undercover - hans rolle på skolen er å være gullgutt og tillitselev. Serien skildrer forholdet mellom guttene, og deres påfunn.

Jeg liker et godt påfunn i barnebøker, som Emil. Andre blir mer slitsomme, som Rampete Robin. Miles og Niles er definitivt mer Emil enn Rampete Robin, eller kanskje Robin Hood er mer riktig. Pøbelstrekene sparker oppover, da mot familien Barkin, som har hatt rektormakten på skolen i generasjoner. I første bok blir rektor lurt, i andre bok får rektor sparken og erstattes av sin pensjonerte far, og i tredje bok blir rektorsønn Josh offer for de finstemte spøkene.

Det jeg liker: Tonen i bøkene. Den er ikke stresset eller oppjaget, heller dvelende og deilig å synke ned i. Til tider bikker det over i litt mye parenteser og VERSALER, og litt mye indre grubling. Jeg liker også hvordan vi blir mer og mer kjent med Miles og Niles utover i bøkene, og flere av bifigurene får en større rolle etter hvert, som klassekameraten Holly, og muligens Stuart.

Svakheter? Mye av lufta gikk ut av serien i første bok, hvor Miles og Niles måler krefter og hvor pøbelstrekene er best. I bok to og tre (spoilere!) blir rektor mer og mer venn med guttene, og bøllesønnen Josh duger ikke som antagonist i en fjerde bok, synes jeg. Han er for endimensjonal til det.

Men alt i alt: Finfin serie for hele familien!