Rynken mellom de rette øyenbrynene forvandlet seg til en rørleggersprekk.
Mann ser på fugler og beskriver det de gjør. En av de seigeste bøkene jeg har lest. Setning for setning er den imponerende, men den dirrende prosaen blir slitsom i lengden. Som å spise konfekt: En bit er herlig, to er vidunderlig, tre er fortsatt fint, men fra og med den fjerde er det nok for ei stund.
Mange leser denne inn i et øko-perspektiv, men selv om forfatteren er kritisk til menneskenes framferd, handler det mest om forfatterens evige kikking på vandrefalkers dreping. Det blir ganske fort ensformig, en slags utmattende adjektivlek/metaformølle.
Men den fikk meg i det minste til å lete opp vandrefalker på YouTube. Imponerende dyr!
Her: https://bokelskere.no/lister/av/Quijote/?let_etter=Island
Åsmund Ådnøy siterer Vandrefalken av J.A. Baker (side 158)
07:41, 31. oktober 2019 Ingen har det som favoritt.
Du kan nesten føle hvordan en falk kjeder seg når den har badet og pusset seg og verken er sulten eller søvnig. Den ser ut til å henge omkring og lage bråk, bare for å ha noe å gjøre.
Åsmund Ådnøy som svar til Knut Jantzen :
09:04, 30. oktober 2019 Diskusjon: Knut Jantzen om Trygve Bratteli en fortelling av Roy Jacobsen av Roy Jacobsen
Enig, veldig god bok!
Noe av det interessante med Ap i årene etter krigen er motsetningen mellom arbeiderbevegelsens idealer om samhold og likhet, og måten partiet ble styrt på av et fåmannsvelde med uklare prosesser, med Gerhardsens klassiske "noen har oss har snakket sammen og blitt enige om at" som gjenganger...
Roy Jacobsen jobber hardt for å lage et bål av glohaugen Trygve Bratteli. Jeg kom til å huske denne boka da jeg så NRKs serie om Einar Gerhardsen, en bok jeg aldri fikk lest da den kom ut i 1995.
Stilen og tonen i denne boka kan nok stryke mange mothårs. Forfatteren er sterkt til stede i boka, nærmest for å understreke at dette ikke skal være en tradisjonell biografi. Det er som om Jacobsen øser seg opp på Trygves vegne når han skildrer Arbeiderpartiets historie. Bratteli gjorde nemlig sjelden det. Forfatteren tramper rundt i teksten med formuleringer som "som vi husker", "herr Gerhardsen", "herr Steen", "men først må vi"... og så videre. Du må godta denne påtrengende fortellerstemmen for å kunne like boka. Og jo mer jeg leser om Bratteli, desto mindre naturlig virker det at Jacobsen stort sett kaller ham "Trygve".
Trygve Bratteli var gått ut av soga før jeg ble stor nok til å vite hvem som var statsminister i Norge. Denne boka gir inntrykk av en mann som var gåtefull, perspektivrik, hardtarbeidende og prinsippfast. Politiske biografier skal gjerne inneholde noen skandaler. Det er ingen sånne i denne boka. Bratteli var en del av landets politiske ledelse fra 1945 til 1981, men etter dette portrettet å dømme har han få overtramp på samvittigheten. Dårlige (og noen ganger fraværende) avgjørelser, ja visst. Men det er lite dyneløfting og skittentøyvask i denne boka. Mest medrivende er perioden til og med andre verdenskrig. Dagens politiske ledere har aldri vært annet, og stort sett aldri hatt en sivil jobb. Bratteli vokste opp i fattigdom, med sju års skolegang, påfølgende arbeidsledighet, jobbet på hvalslakteriet i Syd-Georgia før han ble bud og taktekker, deretter engasjert i arbeiderbevegelsen og satt tre år som konsentrasjonsleirfange under andre verdenskrig.
Selv etter 607 sider om Trygve Bratteli sitter jeg igjen med noen spørsmål. Hvordan Bratteli tenkte i de ulike situasjonene, blir spekulasjoner. Så vidt jeg vet, skrev ikke Bratteli noen selvbiografi. Så hvordan en så konfliktsky og innadvendt mann både søkte og beholdt makt i tiår etter tiår, blir noe av en gåte.
En ting er sikkert: Trygve Bratteli var en politiker for sin tid. Det finnes ingen slike typer blant dagens partiledere.
Tor Arne Dahl siterer Woke av Titania McGrath (side 149)
20:48, 20. oktober 2019 Ingen har det som favoritt.
It has been an enjoyable experience sharing these thoughts, penning a kind of bible for my woke disciples. But I will not rest until we have achieved our diverse intersectional socialist decolonised polyamorous genderqueer pro-trans body-positive anti-ableist privilege-checking speech-policing hate-free matriarchal utopia.
Vilter bygdeskrøne fra Hedmarken om kunstig intelligens som tar feste i en leirklump.
Tor Arne Dahl siterer Vi er fem av Matias Faldbakken (side 167)
11:22, 20. oktober 2019* Ingen har det som favoritt.
«Leira sto i wifi-strålinga – stort sett spillinga til Alf – da ble den et rasshøl», sa Tormod. «Man skulle tro det var internettet sjøl som var ute og fløy på bygda.»
Tor Arne Dahl siterer Vi er fem av Matias Faldbakken (side 125)
09:37, 20. oktober 2019* Ingen har det som favoritt.
Med harde bevegelser trykket Tormod klumpen ned i stålkolben på eltemaskinen og helte på det galvaniserte vannet fra en dunk, slik skulle han få fart på leiren igjen. Men idet stålkolben begynte å spinne, og eltekrokene grov seg inn i leiren, da skjedde noe underlig. Klumpen ga fra seg et langtrukkent, metallisk ul. Det var et innestengt, forpint hyl, som en defekt ble tonesatt. Maken hadde Tormod aldri hørt. Eller, jo. Hvis han tenkte etter, hørtes skriket nøyaktig ut som Axl Rose sitt skingrende, trange 12 sekunder lange hvin, midt i Slash’ heftige gitarsolo nr. 2, etter taktskiftet, i etterspillet (ca. 7:24) på November Rain, for den som husker det.
Lisbeth Larsen siterer Ekko av en venn av Ingvar Ambj√∏rnsen (side 191)
10:44, 15. oktober 2019 Ingen har det som favoritt.
S. Linde er ikke en person av det slaget man som mann forlyster seg i halvsøvnens fantasier. Hun er mer av typen "spasertur etter kirkekaffen", der jeg halvkvalt av lykke snubler rundt på stien mens jeg usammenhengende legger ut om mine følelser for henne, samt redegjør for mitt nye sildesteng som jeg med væreierens velsignelse har bestilt fra Bergen.
Åsmund Ådnøy siterer Madame Bovary av Gustave Flaubert (side 411)
08:29, 14. oktober 2019 Ingen har det som favoritt.
Forresten skulle han snart bli førstekontorist, så det var på tide å oppføre seg seriøst. Så han gav avkall på fløytespel, på dei heite kjenslene og fantasien; for alle borgarar har ein gong i ungdommelig glød, om ikkje anna så for ein dag eller eit minutt, trudd seg i stand til grenselaus lidenskap og høgttravande bedrifter. Den mest middelmåtige libertinar har drøymt om sultaninner; kvar notar ber i sjela si skar av ein poet.
Quijote siterer Verden som var min av Ketil Bjørnstad (side 460)
09:58, 13. oktober 2019 Ingen har det som favoritt.
Russland er omringet av fiendtlige baser. Likevel påstår NATO at det er Russland som truer oss.
gretemor som svar til Leseaase :
13:53, 11. oktober 2019 Diskusjon: Lesehelgen 4 oktober- 6 oktober 2019
Jeg leste "Mord i Prestegården/Murder at the Vicarage" av Agatha Christie. Kort og grei nok. Fant den på bibliotekenes ebokutlån.
Åsmund Ådnøy siterer H for hauk av Helen Macdonald (side 224)
22:10, 8. oktober 2019 Ingen har det som favoritt.
Vi har hender for at andre mennesker skal kunne holde i dem. De bør ikke utelukkende tjene som haukevagler.
Dette var en gedigen skuffelse. Ville neppe blitt utgitt hadde det ikke vært for forfatterens tidligere briljante Melrose bøker
Jeg måtte legge fra meg denne etter 270 sider. Pompøs og skravlete bok skrevet av en beleven journalist som sveiper innom dekadente middagsselskaper i europeiske kulturbyer mens andre verdenskrig foregår utenfor. Kjedelig og irriterende.
Lisbeth Larsen siterer Arvesynd av P.D. James (side 78)
10:43, 25. september 2019 Ingen har det som favoritt.
Themsen var for henne en svart tidevannsbølge av uante redsler – den muggrønne, algebegrodde porten til Tower, som ingen slapp ut fra, den dumpe lyden av øksen som falt, bølgene som slikket den gamle Wapping-trappen, hvor sjørøvere ble bundet til påler ved lavvann og overlatt til seg selv mens tre tidevann — Wappings nåde – skylte over dem, de stinkende holkene ved Gravesend med sin last av lenkede fanger…den største av alle Themsens tragedier, da hjuldamperen Princess Alice i 1878 kom tilbake fra en tur til Sheerness fullastet med passasjerer og ble påseilt av en kullbåt, slik at 640 mennesker druknet. Hun følte det nå som det var deres skrik hun hørte fra måkene, og når hun om natten stirret ned på lysrefleksene i vannet, så hun for seg de bleke, oppadvendte ansiktene til de druknede småbarna, som lå og fløt som skjøre blomsterblad på den svarte overflaten.
Lisbeth Larsen siterer Arvesynd av P.D. James (side 309)
10:03, 25. september 2019 Ingen har det som favoritt.
[Themsen i kveldsmørket:] Baksiden av huset kneiste som en svar bastion mot kveldshimmelen. Da hun la hodet bakover og stirret opp, ble silhuetten uvirkelig og ustø som en pappkulisse mot de lave skyene som fór forbi og ulmet rødt i gjenskinnet fra lysene i byen(…)Lyset falt i glitrende ringer på den duvende vannflaten, der den lå som en skimrende, vid kappe av svart sateng og lot seg riste, glatte ut og rynke av en varsom, usynlig hånd.
Sist sett
