Krim er litteraturens fastfoood. Noen ganger i et leseliv er det akkurat det som skal til, selv om jeg vet det finnes mer korrekte alternativer. Jeg krever ikke kreativitet og finesser av en Big Mac-meny, og jeg krever ikke mer av en krim enn at den holder meg interessert i mysteriet den presenterer. Alt annet (samfunnskritikk, elegant språk osv.) er en bonus. Marions slør gjør det.
Jeg leser lite krim, men innbiller meg at rammen ofte ligner på den i Marions slør: En rekke kvinner blir drept (senere også menn) på grusomme måter, og en tilsynelatende ufeilbarlig morder med en egen signatur i drapene leker med politiet, som består av en brokete gjeng etterforskere osv.
Den umiskjennelige Roy Jacobsen-måten å skrive scener og dialoger på forandrer seg selv om dette er en krim. En pageturner, selv om jeg aldri satt og sitret på stolen. Og oppklaringen blir en smule doserende, det er akkurat som samfunnsspørsmålet forfatteren har ønsket å sette søkelyset på, blir gjort vel tydelig for leseren.
Andre verdenskrig igjen, nå fra Vinterkrigen mellom Finland og Sovjet i innledningen til andre verdenskrig. Tynn bok som satte meg i et merkelig humør. Historien er på ingen måte krigs-feelgood av typen La vita è bella, men har utvilsomt noe eskapistisk over seg. Timmo er byens hogstmann, langt nordøst i Finland. Når krigen kommer, nekter han å evakuere byen som skal brennes. I stedet hogger han ved. Først for russerne, så for finnene, trassig, men med større perspektiver enn man tror i begynnelsen.
Mye mer tilgjengelig enn Grenser, Jacobsens andre verdenskrig-bok fra noen år tidligere.
Bah. Oslo. Oppvekst i det hvite norske sosialdemokratiet på 1960-tallet. Trenger verden flere bøker om dette? Sarkasmepistolen satt løst i beltet da jeg gikk løs på boka. Jeg fryktet utflytende tidskoloritt-babbel, og hadde lave forventninger.
Og så er boka så fin! Finn vokser opp på begynnelsen av 60-tallet i Bjerke/Sinsen/Tonsenhagen/Årvoll, samtidig med Rogern som er hovedperson i Seierherrene. (Rogern dukker opp perifert i teksten. Det er nok flere koblinger mellom personene i bøkene, for den som vil nær-/parallell-lese med penn i hånd.) Der Seierherrene har snev av ufokusert mimremaraton, er Vidunderbarn er en mye mer fokusert og stram roman, om et avgjørende år i hovedpersonens liv.
Ja da, det er selvsagt scener her som du nesten føler du har lest før, fra Oslomarka, fra Oslofjorden, om gatelek mellom barn, om klær, merkevarenavn og TV-ens ankomst, for det norske 60-tallet er så grundig skildret litterært at vi nesten tror vi var der, også vi som ble født lenge etterpå. Innbitt, sørgelig, kamplystent, kjærlig og ømt om livets realiteter. Les denne!
Ava siterer Oppskrittingen av et indre landskap av Terje Holtet Larsen
21:52, 1. mai 2020 Ingen har det som favoritt.
Den stadige flyttingen fra et krypinn til et annet var en god øvelse i å kvitte seg med alt jeg oppdaget at jeg likevel ikke trengte. Jeg fant det for eksempel ikke lenger nødvendig å omgi meg med bøker jeg hadde lest flere ganger, og som jeg med stor sannsynlighet aldri ville få behov for å lese enda en gang. På et tidspunkt innså jeg at det var noe fetisjistisk ved det å slepe rundt på de tunge eskene, og at jeg ville greie meg fint uten den bekreftende trygghetsfølelsen alle disse bøkens nærvær tidligere hadde gitt meg.
Åsmund Ådnøy siterer Marions slør av Roy Jacobsen (side 185)
23:07, 28. april 2020 Ingen har det som favoritt.
(..) - jeg er meg, og det er det kanskje ikke noe særlig å gjøre med, men det er kanskje noe å gjøre ut av det.
Carson McCullers
she died of alcoholism
wrapped in a blanket
on a deck chair
on an ocean
steamer.
all her books of
terrified loneliness
all her books about
the cruelty
of loveless love
were all that was left
of her
as the strolling vacationer
discovered her body
notified the captain
and she was quickly dispatched
to somewhere else
on the ship
as everything
continued just
as
she had written it.
- Charles Bukowski
Denne tråden bør frem i lyset igjen!
Ava som svar til Enna L :
14:05, 27. april 2020* Diskusjon: Del den første setningen/Det første avsnittet i bøkene du leser Del 2:
All three of the Drumm brothers were at the funeral, although one of us was in a coffin.
- Our Little Cruelties by Liz Nugent
Finn Arthur Johansen som svar til Monica Johansen :
00:23, 26. april 2020 Diskusjon: Monica Johansen om Fritt fall av Nick Hornby av Nick Hornby
Veldig enig. God forfatter med flere gode bøker. Denne boken hadde en god setting men ble for konstruert og framdriften døde
Det er fint vi ikke møtes mer
for da hadde vi sett hverandre for godt.
De som ser hverandre for godt
møtes ikke mer.
Ny novellesamling, som er skrevet med et stort overskudd. Noe av det beste med Roy Jacobsens noveller er hvordan han ofte blåser i sjangerens iboende forsiktighet, antydningens kunst og alt det der. Han setter personene sine i ubehagelige valg og lar dem ta det ekstreme alternativet og ikke det sikre. Som brødrene som får hetta da de finner en død mann i fjøset, eller gamlingen som blir rasende i møtet med det offentlige. Aller best er novellen om filologen som blir aksjespekulant.
Jeg leser meg gjennom forfatterskapet! Påbegynt sommeren 2019.
Roman. Midtlivskrise hos en dataprogrammerer tidlig på 80-tallet. (Roy Jacobsens bøker forbindes ofte med arbeiderklassen og kroppsarbeider-folk, men også i Seierherrene (1991) handler det etter hvert om en dataprogrammerer.) Fin, nervøs energi gjennom hele denne boka. Dette er en undervurdert liten perle i Jacobsen-katalogen.
Ikke en rendyrket krim, men krimelementet inngår i en større fortelling – en stil som Jacobsen vender tilbake til i bøker som Det nye vannet og Fata morgana. Tommy kommer hjem fra utlandet til Oslo øst for å finne ut hvorfor en av barndomskompisene døde. Narkotika og byfornyelse. Passelig vellykket, et snev av Pelle og Proffen i språkføringen, men jeg fikk i det minste en klar 80-tallsfølelse av denne.
En av Jacobsens mest elskede bøker, og den første fra Nord-Norge. Om en lettere tilbakestående hovedpersons syn på bygda han bor i, og en forsvinningssak som får sin oppklaring. Dette er antakelig ei god bok, men det er en intrikat liten sak som krever en konsentrasjon jeg ikke hadde da jeg leste den samtidig med at faren min døde.
Roy Jacobsens eneste barnebok får ikke skikkelig luft under vingene. En rekke fantastiske hendelser, uten at det blir en god historie av det.
Nord-Norge, Oslo øst og norsk 1900-tall: Seierherrene er umiskjennelig Roy Jacobsen. (Men overraskende lite om andre verdenskrig, egentlig, med tanke på hvor mye han har skrevet om det senere.)
Denne leste jeg første gang sommeren 1995 på interrail, mens vi ventet en hel dag på toget fra Reims til Nice. Å lese den igjen 25 år senere var en merkelig opplevelse. Seierherrene er en av de mest solgte norske romanene de siste 30 årene. Den er en feiring av det norske løftet, fra mellomkrigstidens fattigdom til vår tids overflod (som har blitt enda større i årene siden Seierherrene kom ut.)
Seierherrene har to hovedpersoner, Marta og sønnen Roger’n. Marta vokser opp i Nord-Norge i fattigdom, men flytter til Oslo for å bli hushjelp i tenårene. Roger’n er sønnen hennes. Begge er representanter for makrotrender mer enn de er tydelige personer – Marta og Roger’n flyter gjennom tiden, hvis det går an å si. Det er litt for lite som lugger i Seierherrene.
Mest for etterkrigsgenerasjonen, som vil finne mye å kjenne seg igjen i.
Novellesamling. Tilbake til alvoret etter Drøbak-sommeren i forrige bok. Den tredje novellesamlingen fra Roy Jacobsen er bedre enn Fangeliv (1982), men litt svakere enn Det kan komme noen (1989). Her må fødselsleger ta liv og død-avgjørelser på hjemmebesøk (Nord-Norge!) og armer hogges av når rytterbander kommer til landsbyer i en av samlingens mest originale tekster. Høydepunktet er novellen som en far som tar hevn etter at sønnen blir drept i bilulykke.
Noen mener dette er en ungdomsbok, men jeg forstår ikke helt det. Til det er handlingen for komplisert. Det handler om etterdønningene etter den kalde krigen, og et vanskelig forhold mellom far og datter, og det er litt vanskelig å henge med. Ikke helt vellykket.
Novellesamling som er skrevet med et stort overskudd. Noe av det beste med Roy Jacobsens noveller er hvordan han ofte blåser i sjangerens iboende forsiktighet, antydningens kunst og alt det der.
Han setter personene sine i ubehagelige valg og lar dem ta det ekstreme alternativet og ikke det sikre. Som brødrene som får hetta da de finner en død mann i fjøset, eller gamlingen som blir rasende i møtet med det offentlige. Aller best er novellen om filologen som blir aksjespekulant.
Sist sett
