Bokelskere.no

Here with a loaf of bread beneath the
bough,
a flask of wine, a book of verse - and
thou
beside me singing in the wilderness -
and wilderness is paradise enow.

Ah, make the most of what we yet may
spend,
before we too into dust descend;
dust into dust, and under dust, to lie,
sans wine, sans song, sans singer,
and - sansend!

With them the seed of wisdom did I
sow,
and with my own hand labored it to
grow:
and this was all the harvest that I
reaped -
«I came like water, and like wind I go.»

• Omar Khayam ( 1044- 1123)
  Translated by Edward Fitzgerald

Våren 2021 leser jeg meg gjennom Nick Hornbys forfatterskap.

En enkel idé som fungerer: Dette er Hornbys selvbiografi, fortalt gjennom en rekke fotballkamper han har sett fra 1968 til 1992, og da stort sett kamper med favorittlaget Arsenal.

Fotball-offentligheten var mindre i 1992. Det var ikke døgnkontinuerlig fotballdekning på tv og nett, og sporten var mindre preget av penger og mer av arbeiderklasse. Det var neppe tenkt sånn, men boka er et farvel til den engelske fotballkulturen slik den var, men sine ståplasser og sin tribunevold.

Nick Hornby slo gjennom samtidig med “laddism”-bølgen i Storbritannia på 90-tallet, men Tribunefeber har få kjekkas-takter over seg. Dette er en lavmælt beskrivelse av det å være fotballsupporter, og jeg synes den har tålt årene godt.

Det er ei julebok. Les omtale

Podcasten The history of Rome ga meg mye mer, den er underholdende og veldig kjekk. (Og lang! Perfekt hvis du skal male et hus. Eller beise en terrasse. Eller pusse opp en etasje. Da jeg rullet siste strøk på Ninas rom, ble den siste romerske keiseren kastet ut av byen, og Romerriket var over samtidig med min oppussing.)

Denne boka har jeg også lest for noen år siden, og likte den veldig godt. Når det etterhvert bli mange bøker siden kan det godt være jeg også kommer til å lese den igjen.

Science fiction må fortelle oss hvordan verden har forandret seg til det samfunnet boka handler om, OG ha en interessant historie. Denne boka hadde mye av det første, og for lite av det siste.

Boka er for lang. Den ville gjort større inntrykk om den ikke var det. Gir fire stjerner likevel for dialogene og observasjonene, og hvordan handlingen gradvis blir mer alvorlig. Nysgjerrig på hva dere andre synes om slutten. Over toppen Hollywood-aktig, eller helt okei?

Jeg vet ikke om "den store afrikanske romanen" er en merkelapp som slenges rundt like ofte som "den store amerikanske romanen", men denne boka av Ben Okri er en god kandidat.

Den foregår i et ikke-definert afrikansk land, i forholdsvis moderne tid (folk får biler og elektrisitet i løpet av fortellingen). Boka handler om fattigdom, korrupsjon, familiesamhold og kampen for tilværelsen i et fattigkvarter, hvor de dårlige leveforholdene gjennomtrenger alle relasjoner.

Men det er ikke en elendighetsbeskrivelse. Det er håp i Ben Okris prosa, og noen ganger, særlig mot slutten av boka, vipper hovedpersonenes diagnose på Afrikas ulykke nesten over i leserbrev-stil og en stemme som jeg mistenker for å være tett på forfatterens egen. Før det er Okri mer smuglende i måten han framfører budskapet på, ikke minst gjennom et par gjennomgående metaforer: Hva er veien, og hva menes med at den er sulten? Og hva symboliserer rottene som det er så mange av i begynnelsen, men færre etter hvert?

Dette er ei perfekt bok å bruke i engelsk-klasser på videregående, her er både historie, kultur og språklige bilder i massevis. Og summen av dette er ikke pretensiøst, men frodig.

Ja, jeg ble ganske lei av hele Vernon.

PROFIL

Nei, kva skal ein skrive her, da,
skreiv han på Tinder-profilen.

Ho hadde lite å gå på, men det
vart til at ho klassifiserte han
som eit
slags lav.

Ein mellomting mellom alge og
sopp.

I alle fall noko som var for
passivt til å forføre henne.

Kari Anne Bye