Bokelskere.no

Jeg er også ferdig og følte meg kvalt hele veien. Som deg stusset jeg over disse jødene i kjelleren som stadig fikk mat.
Glad jeg er ferdig, kommer ikke til å lese noen av denne forfatteren igjen. Dette ble for klamt.

Bok nummer fire i Harinder Singh serien. Har serien blitt bedre, eller blir det for hverdagslig?

Harinder Singh er nedgradert. Han er ikke lenger i Kripos, men er nå en tilbake i gamle
jobbtrakter. En taxisjåfør er blitt skutt og drept. Typisk Singh å tro at det ikke var en tilfeldighet, da han er en mann som ofte lytter til instinktene sine. Mens han etterforsker drapet på taxisjåferen, blir man som leser kjent med en hendelse som skjedde i sommeren 1995. Har det en sammenheng? Mens Singh graver i saken og finner ut diverse ting fra fortiden hos enkelte, skjer det alltid noe et eller annet. Kan Singh finne løsningen før flere forferdelige alvorlige hendelser skjer? Samtidig har han en far som er syk og som han er bekymret over.

Lett konsept med mulige tråder
Dette ble kanskje noe vagt forklart, men det har sin grunn. Boka er på bare 267 sider og mange av kapitlene består av en og en halv side, og derfor skal det ikke mye til før man kanskje avslører noe. Noe man gjerne vil unngå. Konseptet er ikke så stort, derfor kan man ikke så mye om handlingen. Det er en bok man helst bør lese og oppleve selv.

Dette er som kjent bok nummer fire om Harinder Singh. Han vant Rivertonprisen for Skjebnesteinen, boka jeg likte minst. Bøkene kan fint leses frittstående, men det spørs jo hvor nøye man er selv på det. Selv er jeg ikke så nøye på rekkefølge når det gjelder krimserier, for man blir ofte kjent med hovedkarakteren likevel. Man blir godt kjent med Harinder Singh. Han er noe rotete og vet ikke helt hva han vil bestandig, men har flink til å gå egne veier. Derfor han kanskje blir sett på som litt vinglete. Næss beskriver også personene som han møter underveis i saken på en realistisk måte, både på godt og vondt.

Det blir aldri ordentlig spennende
Det er heller ingen tvil om at Næss skriver godt og jeg ville lese Passasjeren fordi plottet virket uhyggelig. Men som med de andre Harinder Singh bøkene, løfter det seg aldri helt opp. Den store spenningen og intensiteten uteblir. Men han er god på å beskrive hverdagslige politisaker uten å overdrive, og gjør det på en troverdig måte.

Selv om Passasjeren er en god krimbok, ble dessverre slutten for forutsigbart og en smule gammeldags. Forventet noe mer. Foretrekker nok mer hardbarket krim.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Nesten halvveis i boken og er usikker på om jeg orker hele. Alt er så dystert. Jeg har nettopp avsluttet Herman av Lars Saabye Christensen som også er om et barn som møter motgang. Det er heller ikke lenge siden jeg avsluttet triologien til Karin Smirnoff som omhandler en grusom oppvekst. Begge disse falt mer i smak hos meg.
Jeg hører Kveldens ubehag på lydbok. Kanskje har oppleseren noe av skylden for at jeg ikke liker boken bedre. Kan hende er det bare timingen som er feil. Avbrøt også lesing av Ibsens Kjærlighetens komedie.

Jeg leser "Vokterne" av John Grisham, og den er mer spennende enn han pleier å være. I sommer skulle jeg lese mer, og det har jeg gjort, og sett mindre på skjermen, den store, og litt mindre på den lille også. Litt fornøyd med meg selv. Det er interessant med jus, men alt med måte, og denne boka av Grisham er strammere enn den forrige. Da måtte jeg virkelig holde meg besluttsom. Med valp er det sannelig ikke lett å få ro, men vi har strammet inn på kosestunder og oppmerksomhet for at han skal sove mer. Den forrige hunden var ikke fullt så tilgjengelig hele tiden. Så det vil bli mer lesing. Så forresten at den gamle spalten "På nattbordet" kommer tilbake og er åpen for alle lesere. Jeg har alltid vært glad i den, selv om jeg leste den nokså uregelmessig fordi resten av avisen stort sett var uinteressant. Altså Dagens næringsliv.

Petrus Dahlin har kommet med en småoriginal historie om et spøkelse, som heller ikke er for skremmende for barn.

Ny bokserie for barn
Det innestengte spøkelset er den første boka i en serie som heter Redd spøkelsene! Denne boka har et annet syn på spøkelser som jeg opplevde som både litt artig og et lite hakk originalt. Den er om tvillingene Sam og Sara som bor sammen med travle foreldre som driver en restaurant. Derfor blir det ikke ofte kvalitetstid med familien. Men de får vite om kjelleren som består av hemmelige ting. Farmoren og farfaren deres var opptatte av mysterier og overnaturlige ting, og i denne kjelleren er det saker og ting i forbindelse med det. Men de må love å ikke nevne om kjelleren til noen. Mens de er i undersøkelsesmodus, hører de en ensom stemme, og får seg litt av en overraskelse.

Boka er svært kort og lettlest siden det er lite tekst på hver side, og med noen illustrasjoner. Den passer til de som nettopp har lært seg å lese, eller for de som liker høytlesning før sovetid. Handlingen er svært enkel og forståelig, og sikkert spennende for målgruppa boka er beregnet for. Som voksen er den ikke spesielt ekkel eller uhyggelig, men i stedet fikk man et slags nytt syn på spøkelsene, noe forfatteren gjorde på en fin måte. Derfor føltes handlingen et hakk originalt.

Litt tamme illustrasjoner, kansje?
Illustrasjonene av Sofia Falkenhem fikk jeg dessverre ikke helt sansen for. Hun er flink, det er ingen tvil om det, men syntes illustrasjonene for min del ble litt vel enkle, og ville ha foretrukket litt farger. Men de beskriver og samhandler med teksten bra.

Denne lille, nette boka av Petrus Dahlin og Sofia Falkenhem, var både koselig og interessant å få med seg. Den vil være ypperlig for unge lesere som begynner å interessere seg for noe som kanskje er litt nifst å lese om, spesielt nå som høsten og mørketiden er her. Selv tror jeg ikke at jeg kommer til å fortsette med serien, da innholdet var litt vel ungt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Mangschou, mot en ærlig anmeldelse

Sharon Bolton har skrevet en del bøker i det siste, og denne gang er boka fra en serie.

Begravet er bok nummer to om Florence Lovelady. Man trenger ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge, men det spørs jo hvor nøye man er på det selv. Personlig er jeg ikke så nøye med krimserier, da man som oftest blir kjent med hovedpersonen likevel. Men kan røpe at noe fra første bok blir nevnt, så hvis man ikke vil ha noe avslørt, lønner det seg å lese Håndverkeren først. Selv har jeg ikke lest den.

Ting blir satt på prøve
I Begravet er det to tidslinjer. En fra 1969 og en fra 1999. I 1969 blir man kjent med Florence Lovelady som er politibetjent, og må slite seg frem i et mannsdominert arbeidsmiljø som ikke tar henne alvorlig. I 1999, møter man igjen Florence og seriemorderen Larry Glassbrook. Han har sittet inne de siste tretti årene. Nå er han alvorlig syk på grunn av lungekreft, og har liten tid igjen. Det er blitt funnet fire barneskjeletter i nærheten av et barnehjem som er nedlagt. Florence møter Larry og han påstår at det ikke er hans ofre.

I 1969 blir man kjent med noen av barna og de ansatte som arbeiedet ved barnehjemmet, og hvordan Florence mistenker at det ikker helt er hva som det skal være der. Hva er det de skjuler? Og i 1999 blir det å finne ut hvem de døde barna er, og hva som har skjedd.

Harde dager
Underveis følges tidslinjene mellom tre kvinnelige perspektiver: Florence, Sally som er Larrys kone og Cassie, som er hans datter. Man får oppleve hvordan Sally og hennes to døtre blir utestengt i landsbyen Sabden etter det Larry har gjort, og handlingen har kanskje også et snev av hekseri i seg ...

Dette er en storbok på nesten seks hundre sider. De som har disiplin, vil nok ikke bruke lang tid på denne, da boka er svært lettlest og kapitlene er korte. Men jeg som leser litt her og der i flere bøker samtidig, trengte jeg mer tid på å fullføre denne, men jeg kjedet meg ikke. Bolton er fremdeles god på karakterbeskrivelser og landskapsskildringer. Syntes også at saken(e) var interessant. Likte spesielt godt at det var med litt hekseri som gjorde lesingen mer medrivende.

Til tross for en del spennende partier og karakterer å bli kjent med, ble midtpartiet noe smådrøyt og sto noe stille. I store bøker, som jeg foretrekker å lese, ble denne gang noe repeterende, så hadde ikke gjort noe om boka ble noe forkortet. Personlig likte jeg best å lese om tidslinjen fra 1969 fremfor 1999, spesielt om arbeidsmiljløet Florence befant seg i. Da hun prøver å overse hvordan mannlige kolleger er nedlatende overfor henne og som prøver å kjempe seg videre, selv om ting var som det var på den tiden. Hun tar ikke et nei for et nei, og liker å vise at de eventuelt tar feil hva de enn mener om henne.

Selv om jeg likte denne godt, likte jeg De utvalgte og Dødsdømt av henne, som er enkeltstående bøker. Men ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere bøker av henne. Hun skriver godt, og hun er et godt valg hvis man vil ha roligere og mer karakterdrevet krim.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Rebecka Edgren Aldén var hittil et ukjent navn for meg, og noen ganger blir man belønnet når man tråkker i det ukjente.

I stedet for en vanlig etterforsker som enten sliter med alkoholinntak eller familieproblemer, ofte begge deler, blir man i denne boka kjent med sjøredderen Annika og hennes team. Hun er bekymret for en av kollegaene hennes, Gunnar, da han begynner å bli smågammel, og hun ser at han sliter noe med helsa. Derfor holder hun et ekstra øye til ham.

Søskenpar på seiltur
Underveis blir man også kjent med Joanna og Zack. De er søsken, eller egentlig halvsøsken. De to drar på seiltur sammen. Zack er den erfarne, og Joanna er med fordi hun ikke har vært mye ut av døra i det siste. Grunnen er at hun har opplevd en personlig tragedie som både er vanskelig å tilgi, og hun sliter med å komme seg videre. Hun har også mistet begge foreldrene sine. Derfor føler hun seg mye alene. Heldigvis har hun halvbroren Zack som hun alltid har hatt et godt forhold til. Er det noen mening bak denne søskenturen, eller er det bare for å komme seg bort en stund?

Mens handlingen tar seg god tid, skjer det også noen dødsfall og skjærgården blir ikke like idyllisk lenger. Det blir en travel tid for sjøredderen Annika.

Likte måten handlingen var bygget opp på
Selv om denne krimboka var hakket for forutsigbart for min del, gjorde det ikke noe, siden Rebecka Edgren Aldén skrev på en fengslende, sårbar og effektiv måte. Kapitlene er ganske korte og de fleste av karakterene var både spennende å lese om og noen lett å like. Likte spesielt godt å lese om Joanna som var svært mystisk og som tok seg god tid før hun gir et større innblikk i livet hennes. Syntes også det var interessant å lese om et godt søskenforhold.

Likte også godt å lese om skjærgårdskontrasten som gikk fra å være idyllisk, til noe mørkt og kanskje dystert. Forfatteren er god på å beskrive landskap, og følelsesregisteret hos karakterene. Det er nesten som om landskapet og karakterene smelter sammen av og til, gjenspeiler hverandre.

Svarte seil er ingen hardbarket eller actionpreget krim, så forvent ikke mye tempo, men til gjengjeld blir man godt kjent med karakterene, stedene de besøker og man får flust av mysterier og stemning. Det gjorde ikke at det ble for enkelt å se gjennom det hele, fordi Rebecka Edgren Aldén skriver med gnist. Det var nesten til å ta og føle på.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nå er jeg ferdig med boka, og den er fantastisk godt tenkt og skrevet, men mørk og dyster som få. Heldigvis ble den avsluttet med håp, og uten det vet jeg ikke. Det er hva man trenger etter for mye klein debatt om klima-og miljøproblemer. Hvordan vil verden bli når ingen ting vokser, alt er borte og du er alene med et barn? Jeg synes det var ille at du ikke kan slå deg ned noen steder fordi noen kan komme og ta det lille du har, fra deg. På baksideteksten synes man at dette er McCarthys kanskje mest personlige tekst. og det kan være sant det, for mange foreldre forestiller seg de verste scenarier for sine barn. Hva ville jeg gjort hvis jeg var faren, antakelig ville jeg prøvd å holde det gående før jeg la meg ned for å dø, men det kan du ikke når du har et barn med deg.Tror ikke jeg vil se filmen med det første.

De som ikke liker å lese om blod, gørr og voldelige detaljer generelt, bør nok styra unna The Hunted av Gabriel Bergmoser.

Men jeg som er vant til sånt gjennom bokformat og filmer, er det nesten som lørdagsgodt. For oss rare horrornerdsa, syns at dette underholdende og spennende. Kall det gjerne uskyldig moro. Å beskrive hvordan det er å være en horrornerd på en normal og forståelig måte, er en utfordring.

Uhyggelig møte med fremmede
The Hunted er om reiselyst, få oppleve australsk hverdag og familiekomplikasjoner. Allie blir kjørt av faren til bestefaren hennes som straff for at hun slo til en jente på skolen. Hun har en mistanke om at hun blir sendt bort, fordi foreldrene hennes kanskje er i ferd med å skille seg. Bestefaren holder til et øde sted. På den ene siden av veien er det et roadhouse som er en blanding av bensinstasjon og veikro, og på den andre siden, er huset hans. Ellers er det et øde sted. Hun kjenner ikke bestefaren sin så godt da han nesten aldri har blitt nevnt hjemme. I en annen tidslinje blir man kjent med en fyr som prøver å finne seg selv og er turist. Han ønsker ikke å bli kjent med Australia på vanlig måte for å se de typiske og kjente tingene. Han vil oppleve Australia på en ordentlig og hverdagslig måte. På reisen møter han en jente som er på reise av andre grunner. De to er uheldige da de møter på noen folk som viser seg å være hyggelige, i begynnelsen ...

Allie og bestefarens hverdag blir snudd opp ned, da en skadet jente kommer kjørende. Hun trenger deres hjelp, men vil ikke at de skal tilkalle politi eller ambulanse. Ikke lenge etter på dukker det opp en truende gjeng som spør etter henne. Bør de innrømme at hun er her, eller beskytte henne?

Lite godt kjent med karaktene, men mye suspense
Gabriel Bergmoser er ikke et kjent navn. Han er bare 32 år og har allerede rukket å skrive noen bøker. Han skriver godt, og som nevnt er boka voldelig og sparer ikke på detaljer. Boka har også stor dose suspense. Det var lett å lese noen sider ekstra. Det var forfriskende å lese horror fra en øde sterkning i Australia. Karakterene ble man ikke altfor godt kjent med, men det er ikke så rart, siden boka er på bare 271 sider. Det var noe begrenset. Man får bare et raskt inntrykk over hva slags personligheter det er.

Likevel var The Hunted fascinerende, underholdende og artig horror å lese. Selv om boka hadde sine svakheter, var det kjekt å lese en som var ukjent, som ikke er hauset opp. Kommer nok til å utforske dette forfatterskapet fremover.

Fra min blogg: I Bokhylla

Under radaren er godt mulig en ukjent thriller, da den ikke har vært så synlig, og ofte er det befriende å lese bøker som ikke får oppmerksomhet overalt
.
Selv leste jeg den i sommer uten forventinger, for forventninger ødelegger så mye, så foretrekker å begynne på en bok uten noen forhåpninger, og denne endte opp som beste boka jeg leste i juni.

Kreativt plot
Anthony McCarten er fra New Zealand og han er egentlig manusforfatter. Han er mest kjent for å skrive biografiske filmer, men Under radaren er en helt annen sjanger. Den er om ti deltakere som får være med på en slags test som milliardær og geniet Cy Baxter skal prøve ut sammen med CIA. Deltakerne er svært forskjellige og de får to timer på seg før Baxters team skal oppspore dem ved hjelp av teknologi. Deltakerne skal gjemme seg i tretti dager, og den som blir funnet aller sist, vinner et pent pengebeløp. Er det mulig å unngå tekniske spor i disse dager, og er noen av deltakerne mer utspekulerte enn andre.

Under radaren er en svært akutell thriller med tanke på at vi legger igjen tekniske/digitale spor etter oss hver dag. Å gå under radaren var lettere for førti år siden. Deltakerne i boka må sørge for å ikke legge igjen spor, men også unngå at overvåkningskameraer gjenkjenner dem, både når det gjelder ansiktet og gåstilen deres. De må tenke helt annerledes enn det de er vant til, for å vare lengst mulig i konkurransen.

En annerledes hverdag
Dette virket som en artig og alvorlig thriller, og man ble nesten fristet til å være med i et slikt opplegg selv. Spesielt at man må tenke helt nytt i en helt annerledes hverdag, uten å bli fristet til å bruke teknologi, som gjør hverdagen for mange enklere enn det var i gamle dager.

Den som ikke har lest Under radaren ennå, frykter kanskje mye teknologisnakk i denne thrilleren, men frykt ikke, det er det ikke. Det er bare et lite snev av det. Så det er ingen tørrforklart teknologisk thriller som kanskje boka kan se ut som. Man følger deltakerne og blir kjent med dem fra deres perspektiv, og man blir også kjent med geniet Cy Baxter som har satt i gang det hele, og det var kjempeinteressant å lese fra begge sider av opplegget.

Selv om boka virker en smule stor, har den korte og lette kapitler, handlingen er svært engasjerende, og det er svært interessant i å få et innblikk i livene til karakterene som er i fokus. En thriller som er svært aktuell, spennende og har et tema som er både lekent og alvorlig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Jeg holder på å lese, den er fryktelig mørk, de har kommet seg over et fjell, men ser bare for seg kulde, mørke og ingen ting å spise. Dette kan jeg ikke lese på senga, tenkte jeg, det var sist mandag. Jeg har en uke ferie igjen og skal lese den på formiddagen denne uka. Det er noe helt annet enn det jeg vanligvis leser. Hva gjør du når det bare er dere igjen, og alt liv er borte. Det er ikke små spørsmål.

Svenske John Ajvide Lindqvist er egentlig horror forfatter, og de fleste kjenner til La den rette komme inn, som også ble filmatisert.

En brutal midtsommer feiring
Nå prøver han seg som krimforfatter og Skriften i vannet er første bok i Blodstormen serien. Man blir kjent med tidligere politietterforsker Julia Malmros som nå er forfatter på fulltid. Hun får æren av å skrive den neste boka i Millennium serien, men får å kunne gjøre det, er hun nødt til å snakke med noen som kan en del om hacking, for å fremstille Lisbeth Sander som troverdig. På grunn av det, blir hun kjent med Kim Ribbing, som er en del år yngre enn henne. Han virker komplisert. Etter å ha skrevet første utkast, og etter slakting fra kvinnen som sitter på rettighetene av Millennium serien, er misfornøyd med hennes utkast, og etter at Julia gjør en dårlig opptreden på Tv, flykter hun til sommerhuset til ting blir rolig igjen. Men der rekker hun ikke å bli lenge, da noe fryktelig skjer som hun blir vitne til etter den fryktelige hendelsen. Hvem står bak og hva er motivet. Klarer Julia å la være og blande seg inn i saken, og blir det noen bok? Vil Astrid, jenta som overlevde denne tragedien, komme seg videre i livet?

Som første gang som krimforfatter gjør John Ajvide Lindqvist det bra. Boka er mørk, engasjerende og den består av flere aspekter. Man blir godt kjent med både Julia Malmros, Kim Ribbing og Julias eksemann, Jonny Munther, som fremdeles er i poltiet. Personlig likte jeg ham bedre enn Julia. Julia er litt for kaotisk å lese om, noe som er forståelig, da hun er i en vanskelig fase i livet.

En smule tungtrødd midtparti
Den er noe tungtrødd midtveis i handlingen, da dialog og hendelser oppleves som noe gjentakende, spesielt partiene mellom Julia og Kim. Sammen kan de irritere på seg en gråstein, men det har sin sjarm, det også. Så liker den uvanlige dynamikken de gir.

Synes at horror bøkene hans er mer fengende, minus La den rette komme inn som jeg ikke likte, men likte Menneskehavn og Håndtering av udøde veldig godt. Med Skriften i vannet beviser han at han kan behersker flere sjangere, og selv om Skriften i vannet aldri ble helt spennende. I stedet hadde den andre kvaliteter som gode karakterbeskrivelser og tar opp interessante temaer. Jeg leser gjerne neste bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse

Det er ikke ofte jeg leser bøker om andre verdenskrig, i hvert fall ikke bøker som er beregnet for ungdom.

Bør man følge sine foreldres fotspor?
Den gylne stjerne setter fokus på Narvik og hvordan krigstiden var der. Man blir kjent med femten år gamle Harald, som er enebarn, og som mange andre tenåringer, har han sine redsler. Han og foreldrene lever i trange kår og må klare seg med det de har. De lapper sammen klær og sko så godt de kan for å overleve, og mat er det lite med. Foreldrene hans er i NS, og når Harald er gammel nok, skal han få være med på sitt første møte. I mellomtiden får Harald besøke steinbruddet for å se på sovjetrussiske arbeidere. Der får han øye på Viktor og selv om de ikke snakker samme språk, skjønner de hverandre. Harald skjønner såpass at Viktor, som er omtrent på hans egen alder, ikke kommer til å overleve der lenge. Derfor sniker han med seg ting til Viktor hver gang han er der. Samtidig er han mobbet og fryst ut, også av hans nærmeste venn siden foreldrene hans er i NS. Kommer Harald til å endre foreldrenes syn på det som foregår, og er han sterk nok til å stå i mot deres ønske?

Dette er en enkel bok å lese, og samtidig ikke. Man leser om en ungdom som ønsker rettferdighet i en mørk og brutal hverdag. Hvordan skal han klare det alene, og siden han er så ung? Det var også interessant å lese om et sted som var hardt rammet. Det var også interessant å se hvor ulikt syn han og foreldrene hans hadde. Også hvordan han ble behandlet av sine jevnaldrene fordi de visste hva foreldrene hans trodde på. Lindahl beskriver den usikre tiden og utfordringene på en troverdig måte.

Hovedpersonen virket yngre enn sine femten år
Selv om jeg ofte leser ungdomsbøker og har likt mange av dem, ville jeg nok ha foretrukket denne boka som en bok for voksne fra et voksent perspektiv. Harald er femten år, men det virket nesten som om han var litt yngre. Det føltes mer ut som om han var rundt tolv-tretten år. Litt naiv og ung til sinns. Syntes heller ikke at jeg ble altfor kjent med foreldrene hans, og samholdet mellom foreldrene og Harald var noe fraværende. Skjønner at karakterene levde i en helt annen tid, men hadde ikke hatt noe i mot å bli bedre kjent med dem som en familie.

Den gylne stjerne er uten tvil en god og alvorlig ungdomsroman om andre verdenskrig. Men som nevnt ville jeg nok ha foretrukket å ha lest fra et voksent perspektiv med tanke på tema, og noen av retningene underveis var litt vel lettvinte.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

For to år siden leste jeg min første bok av Grady Hendrix, og det var The Final Girl Support Club, og jeg må si at jeg likte denne bedre, selv om jeg elsker final girls konseptet, også.

Selv om The Southern Book Club's Guide to Slaying Vampires ikke består av final girls konseptet, var denne mer underholdende, mørkere og morsommere å lese. Dette er en bok som ikke er alvorlig horror og det er heller ingen grøsserkomedie, men har en hårfin grense. En fin mellomting.

Kjedelig hverdag
Som man skjønner på grunn av tittelen, er dette en vampyrbok. Det er 90-tallet og Patricia Campbell er lei av husmorlivet. Hun lager mat, passer barna, vasker hus og steller hage. Mannen ser hun ikke ofte til da han jobber mye, og moren hans bor hjem hos dem siden hun er senil og pleietrengende. Heldigvis har Patricia bokklubben, hvor hun får anledning til å snakke med andre kvinner. De velger bøker, leser dem og møtes for å drøfte dem. De leser ofte mørke bøker som true crime, thrillere og horror. Da noen dør i nærområdet deres i Old Village, flytter James Harris inn, og påstår at han er grandnevøen til husets tidligere eier. Han blir godt likt av alle.

Men helt siden han har flyttet inn, begynner Patricia å oppleve merkelige ting. Hun føler seg ikke lenger trygg i sitt eget hjem, og da hun blir vitne til noe grusomt og uforståelig, må hun sørge for at alle får vite hva som egentlig foregår. Men hvordan skal hun fortelle det uten at folk skal se på henne som en sprø person?

Noen ganger er det lov å være dorutsibar
Boka kan virke forutsigbar, og noen ganger gjør det ikke noe, hvis boka er skrevet på en god og underholdende måte, og det var denne, uten tvil. Har ofte lest horror hvor jeg har likt stemningen og konseptet, men lenge siden jeg har blitt underholdt som med denne, og det var virkelig på tide. The Southern Book Club's Good Guide to Slaying Vampires minnet meg litt om skrekkfilmer jeg elsket å se under oppveksten på 80 og 90-tallet. Da filmene var noe hemningsløse og mer vågale.

The Southern Book Club's Guide to Slaying Vampires er en slags blanding av Deseperate Housewives og en voksen versjon av Fright Night. I Fright Night filmene, både i originalfilmen og nyversjonen, er hovedkarakteren en tenåring, men her er hovedkarakteren en godt voksen kvinne. Det er det jeg mener med voksnere versjon.

Karakterene er ikke spesielt troverdige og det var heller ikke noen å relatere til, men det gjorde ikke noe. Her gikk sidene nesten av sted av seg selv, stemningen var både småmorsom og uhyre interessant. Kunne ha sagt så mye mer om boka, men dette er en bok man bør oppleve. Skjønner at The Southern Book Club's Guide to Slaying Vampires ikke er noe for alle, men hvis man liker hemningsløs, dyster og underholdende vampyrbok, er det bare å hive seg over denne. Hadde nok ikke kjedet meg i Old Village.

Fra min blogg: I Bokhylla