Bokelskere.no

Sikker på at det er bare du som skriver i dagboken din?

Meget spennende konsept
Clare er en sterk og ambisiøs kvinne. Etter skilsmissen bor hun sammen med hennes unge datter, Georgia (også kalt Georgie), og hunden Herbert. De lever et enkelt liv og har det godt sammen, selv om de har sine uenigheter som i enhver familie. Datteren hennes har en kjæreste som hun alltid vil ha besøk av. Noe Clare ikke alltid liker siden han er noen år eldre enn datteren, men prøver å stole på henne. Clare har også en god jobb. Hun er foreleser i litteratur, og hennes spsialfelt er om R.M. Holland, som er en gotisk forfatter, og hun ønsker selv å skrive en bok om ham. Verden snus på hodet da hennes gode venn, og kollega, Ella, blir funnet myrdet. I nærheten av liket finner etterforskerne et notat hvor det står: "Hell is empty" Det er et sitat fra bokaThe Stranger av R.M. Holland, som ofte blir nevnt. Siden Clare er alene med mye ansvar, har hun behov for å skrive dagbok, noe hun gjør flittig. Hun betror sine tanker i dagboken, men en dag ser hun en hilsen i den som hun ikke selv har skrevet. Av en eller annen grunn føler hun seg ikke trygg, og hun synes at hverdagen blir bare merkeligere og merkeligere ...

Jeg har aldri lest noe av Elly Griffiths før, men det er alltid hyggelig å utforske ukjente forfatterskap. Jeg liker å lese av kjente og kjære forfattere også, men noen ganger bare må man utvide horisonten, noe jeg ofte gjør, og Elly Griffiths var slett ingen dårlig valg. Persongalleriet er svært spennende å lese om, spesielt Clare fordi man får ofte følelsen av at man ikke alltid vet hvor man har henne. Med noen virker hun veldig tillitsfull, ansvarlig og omsorgsfull, mens mot andre kan hun virke noe kjølig og hard. Man får ikke helt tak på henne.

Mørk og mystisk atmosfære
Er det en ting jeg legger stor vekt på og setter stor pris på i bøker, er atmosfære. Jeg legger selvfølgelig ikke all vekt på det, men bøkene må ha en eller annen atmosfære i seg, og det hadde denne mye av. Både handlingen og karakterene var spennende å lese om, også de små birollene som dukker opp. Selv om saken ble litt vel enkel mot slutten og noe "smådum", følte jeg ikke at det ødela noe fordi boka byr på mange andre gode faktorer som gjør til at man føler at man får en god leseopplevelse likevel. Sånn sett ble jeg ikke skuffet.

Også litt morsomt å lese om denne ene etterforskeren som fremdeles bor hjemme hos foreldrene sine. Det er ingenting galt i det. Det virker bare koselig. Hun er nesten like spennende å lese om som Clare. De virker som sterke karakterer begge to, på helt ulike måter.

En annen person som er spennende å lese om, selv om han ikke helt har den store rollen, er Rick som er kollega av Clare. Det har gått rykter om at noe har foregått mellom ham og den som ble funnet drept, Ella, som var en god kollega av begge to. Rick hadde også en greie for Clare for en stund tid tilbake. Han er en gift mann, men er han til å stole på?

Underveis i denne groteske saken, dukker det opp flere mistenkte. Er den skyldige noen fra nærmiljøet?

Dette er en spennende bok på mange måter. Likte spesielt godt at handlingen foregår for det meste i engelsk skolemiljø, som gjør det lille ekstra når det gjelder gotiske elementer. Liker også at boka tar for seg litt om spøkelseshistoriesjangeren, som jeg er glad i selv. Det er ikke noe jeg blir skremt av lenger, men synes fremdeles det er en fascinerende sjanger.

Lettlest og nysgjerrigheten tar fort overhånd
Boka består av korte kapitler, spennende persongalleri, mange uhyggelige elementer sys inn i handlingen, og det er en bok man lett blir dratt inn i, spesielt mot slutten da ting virkelig skjer. Selv om saken ble for enkel og opplagt, synes jeg ikke resten av boka ble "ødelagt" av den grunn. Den er mørk og dyster, noe jeg har sansen for. Det eneste jeg har å klage på er at boka godt kunne ha vært lenger, og det er ikke alle i persongalleriet man blir like godt kjent med. Den jeg likte minst å lese om var Georgia, datteren til Clare. Hun virker irriterende uten å klare og sette fingeren på hvorfor, og blir for skyggeaktig. Likte også at boka skifter på perspektiv. Jeg foretrekker bøker der ting blir fortalt fra forskjellig perspektiv, istedet for at det bare er hovedpersonen som er i sentrum, for det gjør det hele mer troverdig.

Leit at saken ble for enkel og smådum på slutten, men som sagt, synes likevel dette er en god bok som er verdt å få med seg. Jeg liker gotiske bøker, men har lest altfor lite av denne sjangeren, og denne boka gir meg lyst til å utforske mer av den sjangeren.

Ps: Jeg har en annen utgave enn den som er oppført her.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det begynner å bli en stund siden jeg ble ferdig med boken. Jeg storkoste meg mens jeg leste, men det er vanskelig å mene noe fornuftig om innholdet. Det jeg sitter igjen med i etterkant er følelsen av å hvile ved leibålet og lytte til en klok mann fortelle gode historier. Og jeg hører så gjerne flere!

Jeg prøver å tenke etter hva jeg har lest denne uka. "Robicheaux" av James Lee Burke på lydbok er ferdig hørt. Det er nesten som å høre et familiemedlem snakke uavbrutt. Noen kritikere oppfatter James Lee Burke som mørk, og han er det, men ikke helt uten humor og selvironi. "Great Expectations" av Charles Dickens har vært med på vedarbeid i dag. Jeg er godt fornøyd med det. Det er en fin jobb å stable ved, og komme inn igjen til en ovn som lager lyden av bjørk som brenner. Føler at Pip og jeg er litt mer på bølgelengde også da. Nå venter papirboken "1793" av Niklas Natt och Dag, og jeg håper å kunne returnere den til biblioteket til uka, som har ventet enda mye lenger på den. Så kan jeg si akkurat det samme om "Havlandet" av Per Anders Todal. Spørs om det er realistisk å rekke over begge to. Det er en fin helg, og jeg håper at alle, bokelskere også, har det like fint.

Lørdag 16. februar 2019

Ny tråd:
Forslag til Nv8

Kategori:
Nyere verdenslitteratur (unntatt Norden), utgitt etter 1975

Bare de som er registrert (jfr. hovedtråden) kan foreslå og velge (ny tråd etter forslagsfristens utløp) bok, men alle kan delta i diskusjonen under felleslesingen.

Begrunn gjerne forslaget, og helst med lenke til boka.

Forslagsfrist for Nv8:
Søndag 24. februar, kl. 18.00

Tror det har kommet en ny bok på norsk nå. Takk for hyggelige ord.

Rampestreker er kanskje morsomt, men av og til kan man gå for langt ...

Er det to forfattere jeg har lest mye av oppgjennom årene, så er det R.L. Stine og Stephen King. Først leste jeg mye R.L. Stine sammen med mye annet før jeg gikk over til Stephen King, da jeg ville ha noe mørkere. Vil jeg ha noe nostalgisk, leser jeg mye R.L. Stine. Det er som å dra tilbake til barndommen igjen.

Populær forfatter
Som barn leste jeg Grøsserne og noen andre serier av R.L. Stine, og noen få Fear Street bøker, men jeg rakk ikke å lese mange av Fear Street bøkene før det ble bestemt at det ikke ville bli utgitt flere her til lands, fordi de solgte for lite i Norge, noe som var en skuffelse. Men nå har det kommet heldgivis en reboot av Fear Street bøkene, som nå heter Return to Fear Street som plaster på såret.

The Wrong Girl er bok to i serien og disse bøkene kan leses som frittstående bøker da nye hendelser og karakterer oppstår i hver bok, ogThe Wrong Girl er om Poppy som er visstnok sjefen i vennegjengen. Hun elsker pranks, eller rampestreker som det heter på norsk. Hun og vennene har lyst til å bli "kjendiser" på Internett ved å gjøre forskjellige stunts og lure folk. Stunts som er litt på kanten. Men Poppy blir utsatt for noe veldig slemt. Vennene hennes lurer henne til å tro at hun nettopp har begått noe svært kriminelt og føler at hele livet faller sammen, helt til det hele blir avslørt som en spøk. Hun føler seg sviktet av vennene sine, og sverger hevn, men noen kommer henne i forkjøpet. Kommer hun til å få skylden for alt, eller vil hun finne den skyldige før han eller hun går for langt?

Spennende tema, men slapt gjennomført denne gang
Hevn er et fascinerende tema både på film og i bokformat. Noen tar hevn for å gjøre livet surt for andre, mens andre tenker på hevn og bare lar det være med tanken. Vi mennesker er forskjellige, og godt er det. Dette er en av de slappeste bøkene jeg har lest av R.L. Stine hittil. Til og med humoren han bruker, som har en tendes til å være sært, tørt og vittig uteblir og blir for anstrengt. Det er nesten som om det er ingen ting som fungerer i denne boka. Man begynner å lure på om det virkelig er R.L. Stine som har skrevet den eller ikke.

Denne Poppy (spesielt navn) er en svært irriterende karakter som man ikke får sympati for, ikke en gang når hun ikke får en eneste rolle i skoleskuespill stykket. Synes hun virker for sjefete overfor sine venner og er ikke spesielt empatisk. Det er det inntrykket man får av henne. Hun er kanskje litt for høy på seg selv? Det virker ikke som om hun bryr seg spesielt mye om søsteren hennes heller, som også stiller opp på audition for skuespillstykket for skolen. Syntes også det var svært lite kjemi mellom vennegjengen til Poppy og at de virket for forskjellige. Man skjønner ikke helt hvorfor de henger sammen, siden personlighetene deres er svært forskjellige, og de vil gjøre forskjellige ting. Denne vennegjengen er ikke spesielt samstemt. Det eneste interessante med boka er noe drama som utspiller seg, selv om man ikke er begeistret for drama, men det gjør til at man ikke kjeder seg i hjel mens man leser boka. Det er jo et pluss.

Bortsett fra det var dette noe seige greier. Lite spenning og intensitet, noe R.L. Stine er flink til å ha med ellers i bøkene sine, men her hadde han ikke kraften sin med seg. Intrigene og selve hovedproblemet blir for opplagt og pinlig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tirsdag 12. februar 2019

Har lest boka. Storfornøyd.

Bringsværd skriver godt og boka har en interessant handling med mange innslag av refleksjon og anekdoter. Fortelleren, Pietro, beskriver det som har skjedd og skjer i Yasd og Venezia og om det han har opplevd under sine reiser med Marco Polo. Man blir også godt kjent med Pietros to venner, den gamle Siamak og hunden Parisha.

Hvordan tittelen skal tolkes, er jeg usikker på.
"Men etter hvert som tiden gikk, ble de innfødte flinkere til å gjemme seg - og til å angripe mens vi minst ventet det." (s. 165)

De små anekdotene (eventyr, drømmer) fikk meg til å tenke på Johan Nilsen Nagel og hans fortellinger og fantasier i Mysterier (Knut Hamsun, 1892).

Assosierer videre:
"Egentlig finnes det bare et eneste virkelig alvorlig spørsmål å grunne over her i verden, og det er at vi må spørre oss selv om livet er verdt å leve eller ikke." (s. 202).
Jeg regner med at Tor Åge Bringsværd har lest Albert Camus' Myten om Sisyfos.

Skulle gjerne lest mer av Bringsværd, men det må i så fall bli etter lesing av andre bøker som står på vent.

Er det trygt å leie et feriested for noen måneder?

Et forhold på godt og vondt trenger noe forfriskende
Ben og Marian har et forhold mange kan drømme om. De har sine feider de også, men er like forelsket etter en del år sammen, og sammen har de sønnen, David. De bor også i en av verdens kuleste byer, New York, men det er bare et problem. De lider av brakkesyke. Brakkesyke er følelsen av å være innestengt på samme sted over lengre tid, og en med hverdag med lite variasjon. Man på en måte sløves ned av det. Det opplever de to i leilighetkomplekset de bor i, og blir gal av alle nabolydene som hører med. De orker ikke enda en sommer fanget i reiret. Mens Ben er på jobb finner Marian en annonse om noen som leier bort et hus for noen måneder på landet, vekk fra byens mas og fjas. Ben er ikke helt keen på ideén, og skjønner han ikke har annet valg enn å bli med, og i det minste undersøke huset. Se tilstanden av det. De blir møtt av Miss Allardyce og broren hennes som viser seg for å være svært eksentriske, og i motsetning til Marian, får Ben dårlige vibber av stedet og menneskene uten å klare og sette fingeren på nøyaktig hvorfor. De kan låne hele stedet for seg selv for noen måneder sammen med tanten til Ben som også skal være med, men det er bare en liten hake ... Hva er det de ikke forteller med en gang, og er det en grunn til at Ben bør være var mot dette stedet?

Gammeldags sjarm
Er det en sjanger jeg er veldig glad i, er det horror, både i bok og filmformat. Jeg liker godt både gamle og nye filmer, spesielt de gamle. Selv om denne boka er filmatisert, er dette en tittel som av en eller annen grunn har klart å gå meg hus forbi. Fy skamme meg, for dette er en svært fascinerende bok med god horrorstemning. Jeg får litt Rosemary's Baby vibber av den, ogThe House of the Devil (film fra 2009). Historiene i seg selv er ikke spesielt like, men man får den samme krypende og urovekkende følelsen, og venter spent på at det skal smelle. Man bare venter på at noe fælt skal skje, og man må bare lese videre. Det er ikke bar historien i seg selv som er spennende og klaustrofobisk, men også persongalleriet, som består av svært forskjellige karakterer som skal tilbringe noen måneder for seg selv på landet. Det er nesten som å be om bråk.

Burnt Offerings ble utgitt i 1973, og det er forfriskende å lese gammel horror da sjangeren hadde sin utstråling. Jeg liker sjangeren ennå, men det er synd at mye av det ødelegges av dårlige og tungtrødde remakes, noe jeg ikke skjønner helt vitsen med. Hvorfor ikke beholde originalene som de er? Burnt Offerings har ikke blitt til en nyversjon ennå så vidt jeg vet, og håper ikke det blir det heller. For remakes blir sjeldent bra. Så håper ikke filmversjonen havner i den fella. Å lese horrorbøker er stort sett like underholdende som å se dem på film. Visjonene er der, og stemningen er noen ganger til å føle og ta på, også når det gjelder Burnt Offerings. Man bare får en ekkel følelse med en gang de kommer til feriestedet. Jeg liker Marascos skrivestil veldig godt fordi det er veldig nøkternt og krypende skrevet. Det er bare synd at boka er så kort, for man vil at denne ekle stemningen skal vare litt til.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tja, det er kanskje som du nevner.
Bringsværd er en ganske uforutsigelig forfatter, så det skulle ikke forundre meg om tittelen er en henvendelse både til forfatter og leser.

Jeg for min del relaterer ofte det jeg leser til Knut Hamsun og hans forfatterskap.
Nå fikk jeg lyst til å lese I eventyrland på nytt.

Og Bringsværd er like spent som leseren på hva som vil skje ("smitter hverandre med betydninger jeg ikke har forutsett").

Fortsetter lesinga og siteringa:

Side 83:

Den som lytter, må få tro hva han vil.
Men den som forteller, bør vite forskjellen, selv om han også vet - og det er alle fortellingers innerste kjerne - at ting slett ikke er usanne fordi om de aldri har hendt.

Det kan ta litt tid, side bøkene nå er stablet i påvente av nye bokhyller. Men da kan jeg ta bilder.

"Mer" av Hakan Gunday er fortsatt med. Og jeg er i gang med lydbok igjen. Da må jeg bare gjøre meg ferdig med en bok av James Lee Burke, lest av Will Patton med den rette tonen fra New Iberia, Louisiana. Nå ble jeg litt usikker på om de aller siste bøkene til JLB er mulig å få på norsk. Her er jo både seriemordere, trøbbel på hjemmebane og andre populære ingredienser fra sjangeren til stede. Og mye mer, siden JLB er en poet og filosof. Gunday, som eg. har tødler over u, er også interessert i hvorfor vi velger å, og noen ganger må, gjøre onde handlinger, og hva det gjør med oss. Det er jo banalt og uoverskuelig komplisert samtidig. Både JLB og HG vet dette.

Boka bekrefter mitt tidligere inntrykk av Paul Simon, ikke så mye tøys og tull med denne artisten. Paul Simon har levert musikk siden femtitallet. Han er hva han er, en kunstner som gjerne holder på til melodien og arrangementet er "perfekt" og følger sin egen vei. Det var i grunnen ganske greit å få bekreftet det. Litt om den private delen av livet, men ikke for mye. Greit det også.

Leser sakte.
Kunne nok lest hele boka på fire-fem dager, men tar det rolig for å forlenge nytelsen og få med meg alle underfundighetene.

Når jeg leser, tenker jeg på det Bringsværd forteller (bokbad) om egen skriveprosess:
"Jeg lager ikke disposisjon, når jeg skriver er jeg like spent som leseren på hva som skjer videre" (sitert etter hukommelsen). I den forbindelse siterer jeg følgende fra Når du minst venter det:

Det er ikke lett å skrive. Det vet alle som har prøvd. Og jeg har forsøkt flere ganger. Men samtidig finnes det ingen bedre måte å klarne hodet på, rydde vekk rusk og bøss fra tankene, forsøke å finne ut hva man vil og hva som betyr noe. (s. 37)

Og videre:

Det vakre med å skrive, er at vi kan hoppe frem og tilbake. Vi trenger ikke å godta den rekkefølgen som sol og måne ellers påtvinger oss.
Det er en vidunderlig frihet! (s. 51)

(Min utgave: CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018, innbundet)