Bokelskere.no

Jeg har lest ferdig Første del av Markens grøde (02.07.2020).

Inger er kommet hjem sammen med datteren Leopoldine. Etter å ha sonet straff i Trondheim, er Inger forandret både i skinn og sinn. Av hareskåret er det bare et arr igjen, og hun er mer frigjort og selvstendig enn hun var tidligere.
Inger flørter med telegrafarbeiderne, og Isak finner henne i skogen med en av dem. Isak blir sjalu, men paret holder fortsatt sammen.

Eleseus drar til byen, blir konfirmert og får jobb på et ingeniørkontor. Sivert arbeider sammen med faren på gården.
Det er nok Sivert som har fortellerens sympati. Nærmest forpliktet til det, jfr. romanens tittel og tema.

Geissler kommer til Sellanrå og lager vanningsanlegg for å vanne markene under tørkeperioden.
Han er stadig til god hjelp for nybyggerne. Han er en av Hamsuns mange vandrerfigurer, og er både ide- og initiativrik. Han ligner både på August i Landstryker-trilogien (eller August-trilogien), Holmengrå i Segelfoss-bøkene og telegrafisten i Svermere.

"Glede er ikke moro."
Inger (og Isak) blir religiøs. På vei hjem til Sellanrå mener Isak at han møter djevelen. Hvordan skal man tolke denne hendelsen?
Knut Hamsun var panteist (gud i naturen), og trodde på en slags reinkarnasjon, jfr. romanen Pan (begrepet 'panikk' har sammenheng med redsel for skogsguden Pan) og diktet "Skjærgårdsø".

Inger føder enda en datter, Rebekka. Brede har tenkt å selge Breidablikk, og hans datter som tjenestegjør hos Aksel Strøm, er gravid. Og det er vel Aksel som må ta på seg farskapet (mener i alle fall Oline). Og Geissler - med følge - dukker opp igjen. Denne gangen kjøper han fjell av Isak.
Isak får kr. 4000,-.

Isak kjøper hest og slåmaskin.
Han er hemmelighetsfull til å begynne med, men han røper hemmeligheten senere, både for guttene og Inger. Stolt redskapseier.
Slåmaskin-scenen er en av de mest kjente i Markens grøde. Her kommer Hamsuns stil- og språkkunst igjen klart fram. Avsnittet er tatt med i mange antologier.

Isak har koblet maskinen feil sammen, og Eleseus må lese bruksanvisningen og reparere slåmaskinen for å få den til å virke. Isak påstår at han ikke kunne lese bruksanvisningen fordi han har glemt brillene (som han har med seg). Guttene gjennomskuer ham.
Hehe!

Det skal bli trivelig å fortsette med Andre del snart.
Da blir det mye om Barbro og hennes situasjon og opplevelser.

I kapittel VIII (Første del) blir det nevnt at noen karer "skulde gå op telegraflinje".
I merknadene bak i min skoleutgave står det at "Utbyggingen av telegrafnettet i Nord-Norge begynte omkr. 1860, det var ferdig utbygd i 1870."
Og videre: "Overgangen fra daler til kroner skjedde 1973-75."
Ut fra dette antar jeg at handlingen foregår på 1860-70-tallet.

Hvor langt tidsspennet er kan man kanskje tenke seg til ved å se på karakterenes utvikling og alder. Inger og Isaks barn blir ungdommer og unge voksne.
Isak føler seg utslitt og merker at alderen tynger ved enkelte gjøremål han greide lett tidligere.

Og det er faktisk enkelte som tolker innledningen til romanen "dithen at samer ikke er mennesker", men det er først og fremst de som leter med lys og lykte for å finne rasistiske passasjer i Hamsuns skjønnlitterære forfatterskap og sammenligne det med hans holdninger før, under og etter 2. verdenskrig. Det er veldig søkt.

Jeg har den som lydbok med KEH, men har hørt bare et par kapitler.
Nå leser jeg en skoleutgave med ordforklaringer og et langt etterord (som jeg har lest tidligere, og skal lese på nytt når jeg er ferdig med boka).

Karl Erik Harr har illustrert Bokklubbens utgave (1972) av Markens grøde. Etter det han forteller i sin selvbiografi Vindkast er disse illustrasjonene noe av det han er mest fornøyd med.
Han har også illustrert flere andre av Hamsuns utgivelser, Pan, Victoria, Benoni, Rosa og diktsamlingen Det vilde Kor.

Hvem er oppleser?

En psykologisk thriller som har vært synlig i det siste, og nå er den endelig lest.

Nok en bestselger
Hadde denne i hylla en god stund før den ble lest. Hadde lyst til å lese den, men var ikke helt gira, selv om jeg hadde sett litt på den en stund. Men så klarer man ikke å holde seg unna heller, for man vil jo gjerne vite hvorfor den og den boka er så populær. Blir alltid i tvil med bøker som får mye oppmerksomhet. Bestselgerfobien, kaller jeg det. Liker noen av dem, men ikke mange.

Den tause pasienten er om den beryktede Alicia Berenson, som er innlagt på institusjonen,The Grove, og ingen av de ansatte har fått henne til å snakke. Hun drepte sin mann på en brutal måte. Hvorfor, og hvorfor har hun ingen interesse i å forsvare seg? Samtidig er det en ledig stilling der som psykoterapeuten Theo Faber er veldig interessert i. Av en eller annen grunn virker han nesten besatt av denne tause Alicia. Hvorfor tror han kanskje at han vil få henne til å snakke når ingen har klart det tidligere?

Kreativ oppbygning
Dette er Alex Michaelides debut. Det er ikke selve skrivemåten eller karakterene som fascinerer meg med denne boka, heller ikke handlingen, men selve oppbygningen, som er noe kreativ, og har noe svung i seg. Hvorfor jeg er begeistret over oppbygningen har jeg litt lyst til å snakke om, men samtidig kan man det ikke, for da blir en stor del av plottet avslørt. Det vil jeg ikke skal skje. Så sånn sett får boka en stor pluss for meg. Bortsett fra det er Den tause pasienten av Michaelides veldig lik andre psykologiske thrillere som er blitt utgitt de siste ti årene.

Noen av bikarakterene var småspennende å lese om og som jeg gjerne ville gå i dybden i, men de fikk ikke stor nok rolle til det, og synes hovedkarakterene fort blir noe blasse. Selve saken, kjernen ble for lett å gjette seg frem til, derav ingen overraskende slutt. Men likevel var det noen spennende partier her og der. Savnet sterkere karakterer og mer engasjerende historie. Til tross for at dette er en kort bok, en bok med "normal" størrelse, hadde den noe tungtrødd i seg. Psykologiske thrillere er for meg lekne, lystige, mørke og sjokkerende, men denne ble blek på mange av punktene. Den største skuffelsen var hvor forutsigbar den var, selv om den har en del vendinger.

Som mange andre bøker, hevdes det at denne også skal filmatiseres, og Brad Pitt har kjøpt filmrettigetene gjennom Plan B. Plan B er et produksjonsselskap som han opprettet sammen med Jennifer Aniston og Brad Grey. Selv om jeg ikke ble helt fengslet av boka, er jeg fremdeles interessert i filmen, for tror kanskje historien egner seg bedre på film enn i bokformat?

Fra min blogg: I Bokhylla

1934-utgaven av Samlede verker var visstnok den siste samleutgave Hamsun var med på å redigere og godkjenne selv.

I denne utgaven har substantivene stor forbokstav.
å skrives 'aa' (infinitivsmerket skrives 'at').
'Meg', 'deg' og 'seg' skrives 'mig', 'dig' og 'sig'.

Kreativ måte å lære om tall på.

Digg med bøker i stor format
Det er lenge siden jeg selv var et barn, men man må ta vare på barnet i seg, og det hjelper med å lese slike bøker. For man husker hvor godt man likte å bla i slike bøker selv i store format som barn, og man blir lett nostalgisk. Det er også morsomt for en voksen å se hvordan barnebøker forandrer seg med årene.

Dette er en fin, morsom og god lærebok for de som skal snart begynne på skolen og lære seg om tall. Boka består av mye illustrasjon og lite tekst. Teksten er skrevet som vers og med rim. Noe av teksten er litt morbide, og det er et pluss. Man er vant til at det alltid skal være noe søtt med barnebøker generelt. Så det er godt å se en barnebok som tar en litt mørkere og morbid vending, men fortalt med humor, som kan være festlig for store og små. Jeg liker også samspillet mellom teksten og illustrasjonene. Det er ikke bare tilfeldige illustrasjoner, men illustrasjonen gjenspeiler teksten. Det er også med tall i illustrasjonene, og det er også med noen oppgaver underveis. Illustrasjonene er laget av Egil Nyhus. Denne boka er ikke bare nyttig for barn som skal lære om tall, men også de som er i ferd med å lære seg og lese. Boka kan også brukes som et virkemiddel til en samlingsstund og familehygge. En frisk pust fra hverdagen.

En barnebok som skiller seg ut med mørk humor
Jeg er som nevnt ikke i denne målgrupen, men syntes det var en koselig bok å bla i, og et pluss for at boka ikke er så søt som mange barnebøker som regel er, men byr litt på morbid humor som er lett å forstå. Sånn sett skiller den seg litt ut i mengden.

Fra min blogg: I Bokhylla

Fine observasjoner.

Nei, (kvinne)frigjøring var nok ikke særlig positivt for Hamsun.
Likevel vil jeg påstå at Inger er blitt ganske frigjort under sitt Trondheimsopphold. Tilsynelatende faller hun tilbake (ved Isaks hjelp) etter hjemkomsten, men hun har allikevel sine nye kunnskaper (lesing, skriving, søm etc.) å lene seg til i tillegg til sine gjøremål på gården. Det må da være en positiv utvikling, i alle fall fra Ingers synspunkt.

Og av og til (oftest?) bør man skille mellom forteller og forfatter.

Når det gjelder synet på samene, var nok Hamsun et barn av sin tid, og sett med nåtidens briller har behandlingen av enkelte folkegrupper opp gjennom tidene vært temmelig horribel. Tenker her på bl.a. storsamfunnets tidligere fornorskningspolitikk av samene.

Isak er egoistisk, og kanskje måtte det til på den tiden. For øvrig er det interessant å lese om hvordan både Isak og Inger jobber og strever på gården, og stadig får vi høre om hvordan begge konkurrerer med den andre for å imponere og gjøre seg gjeldende i samlivet.

Livet på Sellanrå blir ofte karakterisert som en idyll, og det er jo det også. Men på langt fra bare det, jfr. barnedrapene og uenighetene mellom flere av karakterene.

Jeg mener at Inger og Isak er et av de store (kjærlighets)parene i litteraturen. Selv om de begge er ganske fåmælte, gjør Hamsuns skildring av dem at man blir svært godt kjent med deres tanker og adferd etter hvert.
Jeg syns jeg oppdager noe nytt hver gang jeg leser Markens grøde, uten at jeg kan peke på hva det er. Det skyldes nok både leseren (håper jeg) og forfatteren.

Jeg har lest
til og med kapittel X (Første del).

Mye har skjedd siden Isak slo seg ned i ødemarka. Inger - med hareskåret - har flyttet inn hos Isak, og sammen bygger de opp gården Sellanrå.
Inger og Isak har fått fire barn sammen, to gutter og to jenter. Guttene heter Eleseus og Sivert.

Det tredje barnet er en jente med hareskår. Inger dreper den nyfødte og skjuler liket i skogen. Fordi hun har vært redd for at dette skulle skje, har hun sørget for at Isak ikke har vært hjemme under fødslene.
Barneliket blir oppdaget og Inger får en straff på åtte års fengsel. I fengselet føder hun en jente, Leopoldine.
Lensmann Geissler er til god hjelp for nybyggerne, og han sørger for at Inger blir benådet før straffen er ferdigsonet, og nå drar Isak avgårde med hest og kjerre for å møte kona og yngstedatteren, og bringe dem med seg hjem.

Forsetter lesinga med kapittel XI.

Det er mange interessante og spennende episoder i de første ti kapitlene. Gården utvikler seg år for år, først og fremst på grunn av Isaks (og Ingers de første årene) arbeidsinnsats og ståpåvilje. Det blir flere og flere husdyr på Sellanrå, marken dyrkes og jordbruksarealet vokser stadig.

Det kunne vært interessant å gå litt nærmere inn på de enkelte personene vi er blitt kjent med så langt. Da tenker jeg på både hovedpersonene Isak og Inger, men også på bl.a. Oline, Os-Anders og lensmann Geissler.
Jeg håper å kunne komme tilbake til dette senere. Har en del andre sommergjøremål som venter.

Bare kort:
Jeg synes at Oline er ganske slesk (som fortelleren (og Hamsun?) hevder at samene er) og ondskapsfull, jfr. den dramatiske slåsskampen med Inger.
Os-Anders (og samer generelt) har vi jo diskutert litt allerede, men det er nok et tema som aldri blir ferdigdebattert, som så mye annet ved Hamsun og hans forfatterskap.
I Markens grøde er lensmann Geissler forfatterens talerør. Det blir nok tydeligere etterhvert.
Jeg vet at vi blir mye bedre kjent med Inger - og hennes form for frigjøring - senere i boka.
Hvordan tolker dere Inger og hennes adferd så langt?

I siste avsnitt av kapittel IV (Første del) får Inger besøk av samen
Os-Anders.

Når det gjelder Hamsuns forhold til og beskrivelse av samer har det vært en god del diskusjon om temaet opp gjennom årene.

I første avsnitt av boka nevnes "en og annen lapp". Det er litt uklart om samene var de første som trakket opp stien, eller om Isak er den første.
Hvis man konspirerer litt kan man jo hevde at fortelleren antyder at samene ikke er mennesker.
Eller er det bare nok en litterær finurlighet fra Hamsuns side?

Jeg tror ikke Hamsun har tenkt på et spesielt sted da han skrev boka, men jeg hørte en samtale om Kråkmo, der det ble nevnt at stedet kanskje kunne være modell for Sellanrå.
Tror samtalen var mellom en billedkunstner - som hadde malt landskap etc. fra Markens grøde, bl.a. Kråkmotinden - og skuespiller Juni Dahr (under litteraturfestivalen på Lillehammer (som iår foregikk på NRK)).

Tenk å ha et så ondskapsfullt barn. Hva ville du ha gjort?

Barn er skumle, eller?
Ondskapsfulle barn i skrekksjangeren er ikke akkurat nytt, men det er utsepkulert og en interessant kategori. I Galgedans er det også et ondskapsfullt barn. Hun heter Jenny Ness og er ikke som de andre barna hun går på skole med. Hun smiler aldri og foretrekker å være for seg selv, med en bok som selskap. Hun leser ofte mørke skrekkbøker, og hun skremmer de andre barna med sin passive væremåte. De prøver å utfordre henne med interne opplegg, men Jenny vet bedre. Hjemme er det heller ikke spesielt idyllisk. Hun har ingen søsken. Hun bor sammen foreldrene sine i Viktoriahavn i et lite, hvitt hus.

Andre har en tendens å synes at denne familien er litt rar som ofte holder for seg selv, men virker harmløse. Familien består av Jenny, og foreldrene Theodor og Margareth. Theodor er kjent på stedet siden han er begravelsesagent. Han er trivelig, men virker kanskje litt blyg? Margareth blir fort sint av det meste. Hun irriterer seg over de andre i huset og slår Jenny av og til. Det virker som om de glir mer og mer fra hverandre i det lille huset. Vil de finne tilbake til samholdet? Vil foreldrene noen gang få Jenny til å smile?

På tide med mer norsk skrekk
En dag oppdager faren hennes noe forferdelig, og til tross for tett oppfølging fra profesjonelle, klarer ikke Jenny å forandre seg helt. Faren ser til sin store forskrekkelse at hun liker å torturere dyr, og ting blir verre når det viser seg at hun ikke er redd for å ta livet av mennesker, heller. Det eneste som gjør henne glad, og som gir henne litt energi, er å drepe noe(n). Faren hennes skjønner han ikke har stort valg, og hun er tross alt en datter. Derfor velger han å dekke over hennes grusomheter. Moren hennes har ikke så tett bånd til henne, og uten å si noe til henne, og hver gang Jenny tar livet av noe(n), bestemmer han for å holde Margareth utenfor. Folk forsvinner, og politiet kommer nærmere. Viktoriahavn er ikke et stort sted. Hvor lenge kan de holde på uten å bli mistenkt for drapene?

Endelig er det noen som satser på norsk skrekk. Selv har jeg lest en god del amerikansk horror, og litt norsk skrekk, men ikke de siste årene, for det blir publisert veldig sjeldent. Godt mulig fordi det ikke blir sett på som noe seriøst. Mange mener at skrekk er en barnslig og unødvendig sjanger, kanskje, men for meg er det en favorittsjanger, og det er godt å se norske forfattere som våger å publisere litt skrekk. Det er på tide, og selv om dette ikke er originalt eller nyskapende, var boka noe underholdende og mørk. Det eneste som var noe irriterende, er at den kanskje var noe gjentakende og monoton i lengden. Likte politimannens marerittscener, og de siste førti-femti sidene. Hadde vært moro hvis boka hadde det samme tempoet. Derfor kunne boka godt ha blitt noe forkortet. Synes både familiedynamikken og Jennys mørke side blir noe gjentakende, også. Samtidig blir jeg fascinert og nysgjerrig på denne Jenny, og vil gjerne lese resten av trilogien av den grunn.

En fin og mørk start på en norsk skrekktrilogi, dog noe slapp. Likevel er jeg interessert i fortsettelsen, og se hvordan det hele utvikler seg. Håper det blir mer fres og uhygge i neste bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Joda, Hamsun forfektet nok en reaksjonær filosofi, og kan ikke sammenlignes med dagens grønne miljøpolitikk.
Man kan jo ellers lure på om Hamsun var litt forutseende (daværende kunnskaper tatt i betraktning) når han var "imot all form for tekniske framskritt" jfr. det du nevner om "at teknifiseringen har gått altfor langt og ført til enorme miljøskader og forurensning."
Hamsun var også imot turisme, og dagens masseturisme har vel en del av skylda for både forurensning og rask smittespredning over hele kloden (pandemi).

Knut Hamsun er nok både selvmotsigende og dobbeltmoralsk hvis man sammenligner hans skjønnlitterære verker med hans polemikk og livsførsel. Han elsket å kjøre bil (med kona Marie som sjåfør).
Når det gjelder jordbruk - som Markens grøde handler mye om - var Hamsun fast bestemt på å være bonde (Skogheim og Nørholm), men besettelsen for skrivinga og litteratur gjorde at han ikke greide å leve opp til sin drøm om å drive gårdsbruk på heltid. "Dessverre. Gudskjelov."

Leste en plass at Kråkmo kanskje er modell for Sellanrå. I alle fall skrev Hamsun en del av Markens grøde der.

Jeg har lest en del litteratur om Knut Hamsuns liv og forfatterskap (bl.a. om Markens grøde). Nå skal jeg lese primærteksten og kommentere underveis, men kanskje jeg også forteller litt om hva andre har skrevet om boka og forfatteren.

Jeg begynner med Hamsun-kjenneren Lars Frode Larsen og hva han skriver i etterordet til Markens grøde i bind 10 (av 27) i siste utgave (2007-2009) av Knut Hamsun Samlede verker.

Hamsun fikk oppført en dikterstue på Skogheim (Oppeid, Hamarøy) sommeren 1916. Han kalte den "kiosken". Våren 1917 flyttet familien Hamsun til en villa i Larvik.
LFL skriver at Markens grøde ikke er "noen endimensjonal tekst". "Boken presenterer en sammenfiltring av utopisk forkynnelse og syndefallsberetning."
MG betegnes ofte som et "jordbruksevangelium" og Hamsun skriver om hovedpersonen Isak at han er "en gjenoppstanden fra fortiden som peker fremtiden ut, en mann fra det første jordbruk, ni hundre år gammel og igjen dagens mann."
Larsen mener at MG kan "få fornyet aktualitet", jfr. "dagens økologiske tenkning og risikoen for en fremtidig miljøkatastrofe."
Markens grøde kom i bokhandelen i månedsskiftet november/desember 1917. Før utgangen av året var det nådd et opplag på 18.000 eksemplarer. I 1920 ble Knut Hamsun tildelt nobelprisen i litteratur for Markens grøde. Boken var før den tid trykt i 36.000 eksemplarer.

Jeg starter gjenlesinga om et par dager.
Har lyst til å fokusere mer på kvinnene i romanen (Inger, Barbro, Oline) denne gangen.

Tirsdag 16. juni 2020

Ny diskusjonstråd:
Felleslesing av "Markens grøde"

Velkommen til felleslesing av Markens grøde av Knut Hamsun.

Leseperiode:
Onsdag 17. juni - onsdag 15. juli

Unngå spoilere:
Når dere skriver innlegg, er det en fordel om dere angir i begynnelsen av innlegget
(gjerne uthevet) hvor langt dere er kommet i boka.
(Markens grøde har 19 (Første del) + 12 (Andre del) kapitler).

Lenke til hovedtråden

Skal prøve å huske det.
Det er jo nok at én av oss foreslår Barndommens gate, f.eks. som En11.

Ensomt oppe i en ås, bor en navnløs hovedperson som jeg møtte for første gang i forrige bok: Drapet på kommandanten: Bok 1.

En ensom ulv
Han er under en skilsmisseprosess og trengte et nytt sted å bo. Han låner midlertidig et hus i en ås i Odawara. Huset eies av en kunstner som er gammel og bor på pleiehjem. Den navnløse som låner huset, prøver å venne seg til nytt hus og en ny ensomhet. Han lytter til klassisk musikk og prøver å finne veien tilbake til portrettmaling. Han har god kontakt med sønnen til huseieren, og også hans nærmeste nabo, Menshiki, som bor på den andre siden av åsen.Menshiki er en rik mann som bor for seg selv i et stort hus.

Hver søndag får den navnløse hovedpersonen besøk av Marie, som kommer sammen med sin tante, som hun bor hos. Marie kommer til ham for å bli malt. Hovedpersonen føler seg brukt som et slags bindeledd, for hans nabo har en mistanke om at Marie er hans datter, og han vil vite mer om henne.

Mer surrealisme
I noen dager underviser hovedpersonen kunst, men er stort sett alene. Av og til får han besøk av kommandanten som dukker opp når han vil. I forrige bok finner hovedpersonen et maleri som heter Drapet på kommandanten som han blir fascinert av. Maleriet ble malt av husets eier. I kjent Murakami stil, blir bøkene hans surrealistiske, og derfor dukker kommandanten opp fra selve bildet til virkeligheten, som om det er verdens naturligste ting å gjøre. Denne oppfølgeren byr på litt mer surrealisme enn den forrige, og flere skikkelser dukker opp. Uansett hvor surrealistisk det er, utfører Murakami det på en nøktern og naturlig stil. Det passer inn i historien uansett hvor sprøtt det måtte virke.

Senere i boka er det noen som forsvinner. Hvem er det som forsvinner, og vil personen dukke opp igjen?

Alltid skeptisk til oppfølgere
Det er alltid en grunn til å være skeptisk til oppfølgere, samme om det er bøker eller filmer, for opplever fleste oppfølgere som noe unødvendig. Ikke alle, men de fleste. Heldigvis føles ikke denne boka som en unødvendig oppfølger. Det er en frisk og fin oppfølger som bevarer noe av mystikken som forrige bok hadde, og byr på mer surrealisme uten at det blir rotete eller uengasjerende. Murakami bruker fin humor, og vrir det surrealistiske til noe naturlig, og man vet aldri helt hva man får, og man aksepterer det uten problemer. Det er noe uanstrengende måten Murakami skriver på, og man blir bare med på reisen.

Bok to har flere aspekter ved seg en bok en hadde, og det meste av det var interessant å lese, spesielt interessant er det å lese om vennskapet til den navnløse og sønnen til kunstneren som eier huset. De har en svært spennende familiehistorie som jeg kunne ha tenkt meg å lese enda mer om. Syntes også det var spennende å lese om den navnløses bånd til Marie. De har et fint tillitsbånd.

Murakami er nesten som Stephen King og kan mestre flere sjangre med glans. Her er det mystikk, surrealisme, og noen scener føles også noe krimaktige. Forrige bok hadde mer undertoner og litt mer uhygge i seg som jeg hadde virkelig sansen for, som manglet litt i denne oppfølgeren, men jeg vil gjerne lese mer av Murakami.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hehe!
Barndommens gate bør leses uansett.
Virker som mange var/er interessert i en felleslesing.
Men først (og sist) Hamsun.