Tidligere i høst leste jeg Dunkle fortellinger. En liten novellesamling med grøssere for store og små som nylig ble utgitt.
Jeg er nok ikke i målgruppa, men jeg er jo helt syk etter horror eller skrekk som det heter på norsk, og da bryr jeg meg ikke så mye om målgruppe. Dessuten gjør slike bøker meg veldig nostalgisk. Jeg likte horror allerede som liten. Leste både horror for voksne og slike novellesamlinger som denne. Så Dunkle fortellinger gjør meg litt nostalgisk da jeg alltid var på jakt etter slike bøker som liten.
God balanse med tekst og stemningsfulle illustrasjoner
Har hørt om Wexelsen, men har ikke lest noe av henne tidligere og i samarbeid med illustratør Jens Kristensen har de laget en koselig og morbid liten samling med tankefulle grøsserfortellinger. Dunkle fortellinger består av sju fortellinger i forskjellige lengder, og Kristensen bidrar med stemingsfulle og fargeløse illustrasjoner som beskriver disse historiene veldig godt.
Dunkle fortellinger er som nevnt en bok som består av sju fortellinger og jeg leste en for hver dag for å bruke litt tid på den. Noen av de samme karakterene dukker opp i forskjellige historier, fordi historiene foregår på samme sted, nemlig i Dunkel. Historiene er veldig fargerike og varierte. Historiene er blant annet om en forsvunnet katt, mystiske epler, tannlegeskrekk og mye mer. Liker at disse fortellingene er en blanding av hverdagsliglivet og det surrealistiske. Det er ingenting som er helt trygt.
Passer fint som Halloweenlesing
Wexelsen skriver godt og presist, spesielt med tanke på hvor korte disse fortellinge er, og illustrasjonene av Kristensen er med på å bidra det visuelle og det dystre. Som voksen leser er ikke disse fortellingene skumle eller overraskende, men det er snart Halloween og Halloween som er min favoritttid i året, er jo kjent for å være forutsigbar. Det er det som er sjarmen med denne feiringen. Så det gjorde ikke noe at fortellingene var forutsigbare. Som voksen syntes jeg de var underholdende, mørke og nostalgiske. Denne boka passer godt å lese i denne mørke og kalde årstiden enten alene eller som høytlesing før noen skal sove, eller lese den sammen som familie. Likte også godt at illustrasjonene var fargeløse og detaljerte. Det løftet opp historiene et hakk.
Dette er en smal bok med mye steming og morbide historier, som kan hjelpe å få unge lesere til å komme i den rette Halloween stemningen. Det er også en fin bok for de unge som er nysgjerrige på å lese noe og lære mer om denne sjangeren. Terningkast fire for fortellingene og terningkast fem for illustrasjonene.
Mine tre favoritthistorier er: Nereida, Sørgefuglene og En helt vanlig gutt.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Vigmostad&Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)
Men mamma ... forlangte at Beethoven skulle henge, om ikke over chaiselonguen, så over buffeten. Dette førte til den dystreste av alle konfrontasjoner: Hitler og geniet hang overfor hverandre, så på hverandre, gjennomskuet hverandre, men likte ikke hverandre.
Jeg har begynt på del 3 Flintsten og gravsten og forstår vel mindre og mindre av boken. Kanskje har jeg lest for fort. Historien er underholdende og artig skrevet, jeg har fått et bedre bilde av hvordan det var i Gdansk før og etter andre verdenskrig. Men spørsmålet er hva er greia med å bestemme seg for å slutte eller fortsette å vokse, og å spille tromme fremfor å snakke, å se ned på så og si alle andre uten å ha en positiv side selv? Hva er det som gjør at forfatteren velger å gjøre teksten så vanskelig å tolke?
Jeg har mange spørsmål, men ingen svar. Noen ganger tenker jeg at forfatterne har så lite å formidle at de luller det inn i uforståeligheter for å gjøre seg selv mer interessante. Jeg tar selvfølgelig feil! For å slutte å irritere meg og snu oppmerksomheten mot andre ting googler jeg steder, gater og annet. Blant annet leste jeg meg opp på kunsthonning. Jeg har tidligere lest om erstatningskaffe, margarin av sildeolje, krisekrem og barkebrød, men kunsthonning var ukjent. Her er oppskriften.
Jeg har også forbundet plassen under stakken med trygghet, et godt sted å være. Ellers er jeg enig i at boken er vanskelig å tolke. Først trodde jeg at Oskar ville forbli liten pga av ondskapen han så rundt seg, men så er han jo ondskapen selv der han hygger seg med å ødelegge vinduer, friste folk til å bli tyver etc. Hva er poenget da?
Sommeren er over for en god stund siden og godt er det. På sensommeren leste jeg Sommer i Sandøsund av Lene Lauritsen Kjølner som inneholder sommerglade mennesker, mye frisk luft, og godt samvær.
Lene Lauritsen Kjølner er feelgood forfatter. Det er en sjanger jeg ikke leser ofte av. Jeg er ikke helt allergisk, men ofte ser jeg på sjangeren som noe lett, noe som kanskje også er meningen med feelgood? Samtidig liker jeg å gå ut av komfortsonen og utfordre meg selv som leser. Man kan jo ikke bare lese om det mørke og det dystre hele tiden, eller?
En stressende sommer for hovedkarakteren
Sommer i Sandøsund er en veldig travel og hektisk bok der det skjer veldig mye på en gang. Sofie har arvet huset til grandtanten sin Agathe som har flyttet til varmere strøk. Men Sofie er ikke alene. Hun har sin fantastiske franskmann Francois og datteren Fredrikke. Hun er der ikke så ofte da hun studerer et stykke unna. Sofie og Linn driver Sjøsternen Bok og Kafé sammen, og de har for tiden trøbbel med softismaskinen som ofte er i bruk. Det er uvanlig varmt, og mange spennende ting er i ferd med å skje. Blant annet Agathes nitti års feiring, og ved en tilfeldighet finner noen et gammelt kjøretøy. Noen har lyst til å gjøre den om til bokbuss. Vennegjengen til Sofie er begeistret for tanken, mens Sofie er noe lunken til prosjektet. Klarer hun å bli overtalt?
Travel hverdag og sjarm
Da Agathe kommer hjem for å feire sin store nitti års dag, har hun med flamencosko. Sofie og Linn frykter det verste, for de vet at Agathe er i stand til å finne på litt av hvert. Ikke nok med det. En stor auksjon skal arrangeres fordi Sofie har muligens funnet noen berømte malerier som kanskje er ekte. Blir det for mye for Sofie denne sommeren, eller kommer den til å bli vanlig, til tross for de mange planene?
Sommer i Sandøsund er en sommerlig feelgood på over fem hundre sider. Jeg foretrekker store bøker fremfor de tynne, men syntes denne kunne ha vært noe forkortet da en del av samtalene blir noe gjentakende og det var ikke alle aspekter som interesserte. Jeg interesserte meg minst for flamencodansen og kunne tenkt meg at selve auksjonen fikk større plass. Karakterene ler ofte høyt og man har fått med seg at karakteren Rolf, som har en liten rolle, har rødt hår.
Agathe er kanskje gammel, men sprek og er en karakter som tar mye plass. Mange i boka er glade i henne, og man forstår hvorfor, men selv blir jeg sliten av personligheter som tar stor plass, så i lengden ble hun noe slitsom i stedet for varm og fengslende.
Selv om mye i boka var forutsigbart, var det likevel koselig lesing, og man blir kjent med karakterene på godt og vondt. Likte det idylliske stedet og samfunnet, og hvordan de holder sammen når hverdagskriser oppstår. Det var nesten som å henge sammen med dem.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse)
Da jeg leste boks du holder på med nå, ble jeg veldig begeistret. Nå er jeg i gang med tre bøker, en fagbok på Kindle, den er interessant, men det tar tid å lese på skjerm. Så har jeg to bøker på senga, den ene av Aslak Nore, "Havets kirkegård", som er god nok, ikke fantastisk akkurat. Den andre er "Tidsvitner. Fortellinger fra Auschwitz og Sachsenhausen", redigert av Lothe & Storeide. Nordmenn forteller om hvordan det var, men jeg har foreløpig ikke kommet så langt. Det finnes faktisk konsentrasjonsleire som ingen overlevde. Kan det bli verre, krig er ille, men konsentrasjonsleire og drap på samlebånd, det er vanskelig å se for seg. Alle de norske jødene som overlevde, er døde nå. På den annen side finnes det fortsatt 19 bøker i bokhylla mi, som jeg har lånt. Så jeg får vel komme i gang igjen. Ha en fin kveld og en ny dag i morgen, alle sammen.
Hvordan sier man unnskyld for et helt liv, uten å forsvinne selv?
Denne krimromanen fra Australia ble opprinnelig utgitt i 1999, men ble ikke oversatt på norsk før i år. Fy søren, det var jammen meg på tide!
I en del år har jeg fått mer og mer sansen for Australia. Har sett en del gode australske horror filmer de siste femten årene, jeg har lest Dragemannen av Garry Disher og i oktober skal jeg lese min første australske horror bok som er Bone Harvest av James Brodgen. Har også fått med meg at det er en god del fengende band derfra.
Juletid og en seriemorder som leker med politiet
Garry Disher har hittil vært en ukjent forfatter for min del inntil nå, og er glad for at jeg endelig har lest noe av ham, for denne boka var herlig på en dyster måte. Det er også første bok i en krimserie. Den er om førstebetjent Hal Challis som har en del å gjøre og gruble på. En seriemorder er løs. Han kidnapper kvinner på en øde landevei. Senere dukker de opp døde. Det er snakk om en seriemorder som leker seg med politiet. Attpåtil nærmer julen seg med stormskritt, men er det noe tid for ferie?
Mer vil jeg egentlig ikke si om boka, da den heller bør oppleves. Begynnelsen kan være noe rotete, da boka inneholder et stort persongalleri, og det tar litt tid å huske hvem som er hvem, bortsett fra Challis naturligvis. Boka er ikke akkurat creepy eller skummel på noe vis, men heller mørk, svært dyster og det er lett å leve seg inn i handlingen. Mange av karakterene er spennende å lese om og Disher skriver medrivende. Syntes Challis var spennende å bli kjent med både på jobb og privat. Ofte opplever jeg hjemmetilværelsen som temmelig kjedelig til mange av etterforskere og politibetjenter jeg leser om, med mye familiedrama, men Challis har en mer mystisk tilværelse.
Spennende plot og creepy tema
Kanskje ikke alle synes at seriemordere er spennende å lese om, men det synes jeg. De er fascinerende og creepy på mange måter. Man forventer det verste når man får se dem, men så ser de ut som et helt vanlig menneske. Det er det som er mest skremmende med seriemordere generelt. Dragemannen ga meg et godt førsteinntrykk og håper å få med meg oppfølgeren, for jeg liker fortellerstemmen til Disher svært godt. Dette var stas.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)
Tiden er inne for å lese litt mørk litteratur nå som været endelig er høstlig og gufsete. Herlig er nok ordet jeg leter etter.
Ikke la de døde komme hit er en ungdomsbok som ble utgitt veldig nylig. Det er ikke akkurat grøss, men heller psykologisk thriller med noen få grøsserelementer.
Mørk fortid og gammeldags livsstil
Den er om Cecilia som nettopp har vært gjennom en tøff tid, og har hatt en tung oppvekst. Grunnen er moren hennes som var alkoholisert og som tok med forskjellige menn hjem. Cecilia tar seg en lang kjøretur etter å ha gjennomgått noe tungt nylig, og hun kjører mest på måfå. Hun ender opp ved et gammelt småbruk. Hun blir lagt merke til av de som bor der, og de ber henne inn på kveldsmat. I huset er det to voksne og en sønn. Huset er kanskje gammelt, men ikke nok med det, familien som bor der virker nokså gammeldagse. De lever bare av det de dyrker selv. Huset ligger isolert til og de er svært religiøse. Hvis noen gjør noe de ikke liker, blir det straff. Det virke også som de er redde eller nervøse for noe, men hva? De vil at hun gjerne blir en stund, men er det noe for Ceclia?
Dette var en bok jeg ble øyeblikkelig nysgjerrig på da jeg liker slike bøker uansett målgruppe. Coveret virker kaldt, øde og spennende, og i boka er det også med noen kreative illustrasjoner som samsvarer med handlingen. Steinholm er god på å beskrive tryggheten Cecilia føler i begynnelsen, men som sakte føler tvil etter hvert. Samtidig vil hun ikke forlate sønnen i huset som hun har blitt svært glad i. Hun står overfor et dilemma. Illustrasjonene av Furmark er dystre, kreative og beksrivende. De løfter opp stemningen i boka noen hakk. Da mener jeg ikke feststemning, men følelsen i huset, isolasjonen og alt det dystre.
Ikke begeistret over retningen det tok
Dette er en noe kort anmeldelse enn til vanlig da boka er på bare 141 sider, og man vil jo ikke røpe for mye. Likte begynnelsen veldig godt, og karakterene som har en tendens til å skfifte varm og kald personlighet, spesielt foreldrene i huset. De var en smule ekle å lese om. Men ellers var instalove dessverre noe drepende. Karakterer som får følelser for hverandre nesten med en gang. Har opplevd det ofte i bøker for ungdom og voksne de siste årene, og er en smule lei av å lese om det. Synes det er kjedelig. Men skjønner at det er spennende å lese om forelskelse og følelser for ungdom.
Ville nok ha likt boka bedre hvis jeg var yngre, men som voksen likte jeg som sagt begynnelsen og illustrasjonene, men etter hvert ble det noe tamt og slutten noe typisk. Terningkast tre til handlingen og terningkast fire til illustrasjonene.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Vigmostad&Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)
Jeg bruker lydbøker når jeg går tur eller driver med kjedelige sysler f.eks. arbeid i hus og hage. På den måten føler jeg ikke at jeg kaster bort verdifull lesetid på langtekkelige bøker. Andre bøker må jeg lese for å nyte setningene. Er med på felleslesing av Blikktrommen nå og den er et godt eksempel på den type bøker som får meg til å stoppe opp og lese om igjen fordi det er så godt formulert.
Jeg er enig i at Tatt av vinden var en pine å komme seg gjennom og må dessverre si det samme om Ulysses. Jeg har More than complete hichhikers guide i hylla, men har ventet fordi jeg liker filmen så godt. Den bør kanskje få stå i fred noen år til..
Godt at du tar initiativ til å gjøre siden vår mer interessant! Jeg har ikke avbrutt så mange kjente bøker, mest pga av trass. Jeg har bestemt meg for å lese dem, men du verden så mange jeg har hatt lyst til å slenge i veggen underveis. Når jeg har avbrutt bøker vil jeg tro at jeg valgte feil tidspunkt å lese dem på. Det er noe med å være i rett modus. Jeg har også med vilje valgt lydbøker, når jeg tror innholdet kan blir litt langtekkelig (Min kamp 1-6 Karl Ove Knausgård).
Både Relativitetsteorien og Foucault pendel er på min "skal lese" liste. Jeg har ikke gitt opp. Jeg skal også gi Erlend Loe en sjanse til. Har forsøkt et par ganger og blitt like irritert. En dag er forhåpentlig hodet stilt inn på rett kanal.
Tilfeldigvis snakket jeg med søsteren min om bøker vi ikke hadde lest ferdig i forrige uke og hun nevnte Ulysses og Don Quijote. Catch 22 hadde hun lest både på engelsk og norsk uten å fatte poenget :)
Jeg begynte på Kerstin Ekmans siste bok, og ble ferdig nå. "Løpe ulv" er en fin bok. Forrige fredag måtte jeg avlive min egen hund, som var 13 år og skrøpelig, så vi ventet nok for lenge. Derfor ble jeg veldig glad for denne boka akkurat nå, men den har kvaliteter langt utover det. Dette avsnittet berørte meg spesielt: "Han løp. Han var lykkelig. Hunder med sitt korte, intense liv har alltid gitt meg glede. De vet ingenting om døden og heller ikke om utdøelse. De har fått meg til å forstå og føle deres glede i nuet. Gleden i å løpe Å være hjemme i store områder. Å finne vann". God helg til alle.
En bok jeg har vært nysgjerrig på siden tittelen er noe spesiell.
Dette er en psykologisk krim som ble utgitt tidligere i år, og jeg ville vente til høsten med å lese den, for tenkte det ville skape rett atmosfære, for liker høsten bedre enn vinteren. Den er om Bjørk Isdahl som tidligere har jobbet for Kripos, men etter en hendelse har hun nå sin egen praksis og er terapeut. Hun er for tiden en leder for en gruppe menn som trenger sinnemestring.
Mareritt og håpløs situasjon
I det siste har hun vært plaget av mareritt som har en tendens til å gå igjen natt etter natt. Hun blir kontaktet av en tidligere klient som ønsker å møte henne. Bjørk går med på det, bare for å få Azora til å innse at hun ikke kan ringe henne mer. På det avtalte stedet, får Bjørk sjokk da Azora faller av et tak. Bjørk er den eneste som er sikker på at det ikke var selvmord, og politiet viser henne et bilde som tilhørte Azora og viser det til henne, med en beskjed bakpå om at hun vet om marerittene hennes. Hvordan kan Azora vite om det? Siden Bjørk blir sett på som mulig mistenkt senere siden hun befant seg på åstedet, er tiden knapp, og hun gjør sine egne undersøkelser i narkomiljøet, siden Azora selv var avhengig.
Selv bærer Bjørk på en hemmelighet og hun husker nesten ingenting fra sin egen barndom på grunn av traumer. Vil hun få mer svar hvis hun har rett i at Azora ikke tok sitt eget liv, og finne ut mer om henne?
Mot alle odds
Handlingen rammes inn av en tung dystherhet, med mange potensielle mistenkte, eller er det Bjørk som leter etter svar som ikke er der? Ble Azora egentlig drept? Hun får vite noe om seg selv, men er usikker på om hun vil klare den rollen. Det er spennende å lese om Bjørks undersøkelser i saken for å prøve å renvaske seg selv, og samtidig sliter hun en del privat. Det føles ut som livet rakner, men på en eller annen måte klarer hun å holde seg oppe. Forfatteren forklarer dette på en realistisk og spennende måte. Også når Bjørk prøver å komme i kontakt med folka i narkomiljøet som er et sjansespill.
Palladino beskriver godt desperasjonen og fortvilelsen Bjørk føler, og at hun også på en måte er alene i det hele, men samtidig er Bjørk noe slitsom og noen av partiene er noe langdryge, spesielt avslutnignen, som dessverre ble for forutsigbar og en smule tåpelig. Palladino fikk dog frem den kalde og nådeløse vinterstemnigen på en god og realistisk måte.
God begynnelse og spennende skildring om narkomiljøet, hvem kan man stole på og ikke, og om Bjørks fortid. Men det ble noe langdrygt og uengasjerende underveis.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)
Også dårlige bøker er bøker og derfor hellige.
Leser første bok, har lest ferdig "Glass, glass, glasskår".
Supert med lenger leseperiode. Jeg har nettopp startet på boken og setter pris på å ikke måtte skynde meg gjennom teksten, den er for velskrevet til det.
Jeg gleder meg over de humoristiske innslagene og ikke minst forfatteren evne til å lage bilder i mitt hode; jeg ser tydelig mormor med 4 stakker foran bålet gumlende på en brent potet og scenen i bursdagsfesten etter at lyset har gått. Man får jo lyst til å tegne dem og kanskje har Grass gjort nettopp det? Jeg har lett litt, men fant mest fisk og fossiler blant hans arbeider.
Som Harald K hang jeg meg opp i stedsnavnene og måtte google for å finne ut hvilket område som ble beskrevet. Jeg ble overrasket over de polske navnene, da jeg var overbevist om at vi skulle befinne oss i Tyskland. Det var ikke så mange av navnene jeg fant igjen, så de har kanskje skiftet navn eller er beskrivende dersom man kan språket. Polsk er ikke min sterkeste side..
Det jeg kanskje har hengt meg mest opp i er hvordan noen kan holde ut med en unge som enten slår på blikktromme eller hyler så glasset spruter. Selv blir jeg irritert hvis noen slurper eller lager relativt lave lyder. Det er vel trommen, stemmen, viljestyrt vekst og superintelligens som gjør dette til en fabel?
Bjørkene stod som nakne kvinner halvt begravd i snøen med bena opp.
Tror jeg har fått samme bok som deg. Jeg ser ganske dårlig, så det kan bli utfordrende. Litt koselig med gammel bibliotek bok da, 23 registrerte lån fra 1961 til 1985, forhåpentlig noen etter dette også. At de fortsatt har den betyr vel at den er verdt å bruke tid på :)
Ja, det blir mye mat. Det kan virke som om hovedpersonene alltid lager god og sunn mat.
Jeg mener den hører hjemme der.
Man blir ikke kvitt Marian Dahle og hunden hennes Birka med det første.
Tilbake på jobb
For femten år siden, forsvant en seks år gammel jente i Oslo fra en parsellhage. Marian Dahle er sakte, men sikkert tilbake på jobb. Hun jobber med en gammel sak, såkalt cold case om den forsvunnede jenta, men er hun klar for å jobbe med tanke på den psykiske belastningen hun har hatt i det siste? Hunden Birka lever ennå, selv om den begynner å dra på årene, og de to har et tett bånd til hverandre.
Cato Isaksen er fremdeles med, men mer i bakgrunnen enn til vanlig. Noe som er synd for jeg liker ham litt bedre enn Marian Dahle. Synes Marian virker kald og likegyldig, men det er sikkert fordi som hun sier at hun har lett for å holde guarden oppe. At hun alltid er på vakt, og det er da vanskelig å komme innpå henne som person og bli kjent med henne.
Syntes ikke saken var særlig spennende
Lindell klarer ofte å skrive engasjerende og om saker som interesserer, men her syntes jeg begge deler var noe blekt. Jeg liker cold case generelt, men denne saken fenget dessverre ikke like mye som andre cold case gjør. Dessuten var denne krimboka noen hakk roligere enn mange av hennes andre bøker. Jeg har ikke noe i mot rolig krim hvor man blir godt kjent med karakterene, men denne var vel rolig, nesten stillestående. Men Lindell er fremdeles knallgod når det gjelder beskrivelser. Hun er god til å beskrive strøk og bygninger slik at det er lett å se for seg området, selv om man aldri har vært der.
Hun er også fremdeles god på karakterbeskrivelser. Hun får frem personlighetstrekkene godt og noen er ekstra mystiske, som Marian Dahle. Jeg vet hvor du bor er en god krimbok, men ikke like spennende og engasjerende som hennes tidligere bøker, og håper hun får frem den magien igjen, da man satt helt oppslukt mens man leste. Hun hadde den evnen i de gamle bøkene hennes, og har tro på at hun kan mane frem den samme intensiteten i bøkene sine igjen.
Fra min blogg: I Bokhylla