Jeg er veldig fornøyd med den inndelingen vi har nå.

Murakamisk realisme

Om forfatteren og hans forfatterskap

Japanske Haruki Murakami (f. 1949) har i de senere årene blitt umåtelig populær blant norske lesere. Dersom man teller triologien "1Q84" som én bok, kommer i alle fall jeg til 14 bokutgivelser fra debuten i 1979 og frem til i dag (kilde: Wikipedia). Samtlige bøker er oversatt til norsk, hvilket ikke sier lite om Murakamis forfatterskap og antall trofaste norske fans.

Selv oppdaget jeg Murakami på midten av 1990-tallet i forbindelse med et boksalg. Da kom jeg nemlig over "Sauejakten" (på norsk i 1993) og "Dans dans dans" (på norsk i 1994), og siden har jeg vært en helfrelst Murakami-fan. De første utgivelsene ble oversatt fra engelsk av Kari og Kjell Risvik, men etter hvert er det i all hovedsak Ika Kaminka som har oversatt bøkene hans direkte fra japansk.

I årenes løp har jeg omtalt følgende bøker av Murakami på bloggen min: Triologien "1Q84" (på norsk i 2012), "Elskede Sputnik" (på norsk i 2010), "After Dark" (på norsk i 2007), "Vest for solen, syd for grensen" (på norsk i 2000) og "Kafka på stranden" (på norsk i 2005) - i tillegg til filmatiseringen av "Norwegian Wood". Grovt sett kan man vel si at Murakamis forfatterskap deler seg i to; den delen som kan betegnes som realistisk og den delen som kan betegnes som magisk realisme, nesten på grensen mot det surrealistiske eller fantasy-genren. Romanen om fargeløse Tsukuru Tazaki tilhører den realistiske delen av Murakamis forfatterskap.

Om "Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår"

"Når døden øvde en så sterk dragning på Tsukuru Tazaki, hadde det en klar og tydelig årsak. De fire som hadde vært bestevennene hans gjennom mange år, hadde en vakker dag snudd ryggen til ham og erklært at de nektet å se ham eller snakke med ham mer. Plutselig og nådeløst. Uten å gi ham noen forklaring på hva som lå bak dette ubarmhjertige dekretet. Han fikk seg heller ikke til å spørre." (side 7)

De fem vennene hang sammen som erteris på videregående. Tre gutter og to jenter, alle svært forskjellige og med bakgrunn fra den øvre middelklassen i Nagoyas forsteder. De fire andre hadde etternavn som inneholdt en farge, bortsett fra Tsukuru. Derav kallenavnet "fargeløs". Aka, Ao, Shiro og Kuro - Rød, Blå, Hvit og Svart - de to førstnevnte gutter og de to sistnevnte jenter. Rød var skoleflink med suverene karakterer, Blå var atlet og spilte på rugbylaget, Hvit var vakker som en dukke, uskyldsren og innadvendt, med klare talenter innenfor musikk, mens Svart var livlig og utadvendt. Tsukuru var ikke bare fargeløs i navnet. I tillegg følte hans seg fargeløs som person, uten spesielle særtrekk. Ikke var han spesielt flink i noe, og ikke utmerket han seg ellers på noe vis.

Tsukuru var den første som flyttet fra Nagoya til Tokyo, og hadde etter dette kontakt med vennene kun i feriene. Da de plutselig en dag avviste ham fullstendig, kom dette som et sjokk. Ikke minst fordi han ikke skjønte noe som helst. Siden holdt han nesten på å gå til grunne i sorgen over tapet av vennene sine.

I bokas åpningsscene har det gått 16 år siden dette skjedde, og Tsukuru har for første gang i sitt liv truffet en kvinne han tror at han er forelsket i. Sara merker imidlertid at Tsukuru aldri helt er til stede, verken for henne eller seg selv, og da hun får høre historien om hvordan han i sin tid ble sviktet av vennene sine, stiller hun ham overfor et ultimatum. Dersom det overhode skal bli tale om å gi videre i forholdet, må Tsukuru ta et oppgjør med fortiden og oppsøke vennene for å få en forklaring på hva som egentlig skjedde den gangen for 16 år siden.

Sara hjelper Tsukuru med å finne frem til vennene fra fortiden. Hun googler dem opp i tur og orden.

"Det er litt rart å tenke på, er det ikke?" sa Sara. "Vi lever jo på sett og vis i likegyldighetens tidsalder, men drukner i informasjon om andre mennesker. Alt lett tilgjengelig for alle som vil. Og likevel vet vi egentlig nesten ingenting om hverandre." (side 123)

Boka handler kort og godt om møtet med vennene fra fortiden. Og om hva dette gjør med Tsukuru. Selv beskriver han det som skjedde med ham den gangen, slik:

"Om jeg ble dyttet eller om jeg bare falt utfor av meg selv, er jeg ikke sikker på. Men skipet dro videre mens jeg lå der i det kalde, mørket vannet og så lysene på dekk gli lenger og lenger bort. Ingen ombord, verken passasjerer eller mannskap, visste at jeg var falt i vannet. Det var ingenting å klamre seg til. Den frykten jeg følte den gangen, den bærer jeg på ennå. Frykten for plutselig å bli forkastet uten forvarsel og bli kastet ut i det nattsvarte havet før jeg engang skjønner hva som foregår. Jeg tror det er grunnen til at jeg aldri har klart å ha en dyp relasjon med noe annet menneske. At jeg alltid har holdt en viss avstand til menneskene rundt meg." (side 262)

Det handler om å ha et sted å dra, å ha et mål, våge å slippe noen innpå seg, om å føle seg skyldig selv om man er uskyldig, om å elske Lazar Bermans versjon av Liszts Pilgrimsår - og kanskje aller mest om å finne seg selv, og om evnen til å elske et annet menneske. Er det noe Murakami behersker til fulle, så er det å fortelle de mest fantastiske og originale historier. Hans bøker står helt for seg selv - det er ingen som ligner. Og som regel er det en hel del mellommenneskelig psykolgi i dramaene hans. I så måte er ikke denne romanen noe unntak. Det tilsynelatende enkle og lette i hans fortellerstil kamuflerer på et vis dybdene og alle lagene i historien. Samtidig må jeg nok medgi at jeg ble litt skuffet over romanen, kanskje aller mest fordi jeg savnet den muramiske magien som pleier å sluke meg med hud og hår. Skuffelsen er imidlertid ikke verre enn at denne boka er blant de bedre jeg har lest i høst. Her finner man rikelig med melankolsk stemning, og man finner en historie om mellommenneskelige relasjoner som er så innfløkte som de bare er i Murakamis univers. En fin leseopplevelse har det vært, selv om boka ikke seiler opp som Murakamis aller beste roman så langt.

Jeg har tobindsutgave hvor første bok har 7 kapitler og andre bok 9 kapitler. Ditt forslag passer derfor helt perfekt for min utgave.
Tråd 1 omhandler første bok og tråd 2 omhandler den andre boken.

Er veldig klar for å starte lesingen sammen med dere nå. Liker ikke å "tyvstarte", men kommer nok til å begynne litt i løpet av helgen, rett og slett for at jeg er så utrolig spent på boken.

I påvente av oppstart av ny bok i lesesirkelen her inne leser jeg en veldig interessant bok, Øksedrapene i Lille Helvete av Tore Sandberg.

Omtale fra den norske bokdatabasen:
Julen 1969 ble to menn slått ihjel med øks et sted i Fredrikstad. Året etter ble Per Liland dømt til livsvarig fengsel for drapene. I denne boka viser forfatteren at Liland sannsynligvis ble offer for et justismord. Forfatteren retter sterk kritikk mot aktors og etterforskningsledelsens opptreden, og setter øksedrapene i sammenheng med en person som er knyttet til en rekke dødsfall og forsvinninger i Fredrikstad-området både før og etter øksedrapene.

Jeg er halvveis i boken og syntes forfatteren skriver godt. Historien er detaljert og spennende, men størst inntrykk gjør beskrivelsene av aktorates og politiets arbeid. Det er skremmende at muligheten for å bli uskyldig dømt er tilstede.

EN LYSENDE STJERNE

Når dagen har sagt adjø
og natten banker på,
da blinker tusen stjerner
som du aldri kan nå.

Tenk å få en vakker stjerne
til å pynte i sitt hår,
som kan lyse opp din
hverdag på livsveien
du går.

Da trenger du ikke frykte
selv om mørket omgir deg,
du har en egen stjerne
til å lyse på din vei.

Vivi Haug

Jeg gjorde meg ferdig med The secret history av Donna Tartt. Det holdt hardt. Var veldig klar for å bli ferdig. Historien er god, men lytteropplevelsen var begredelig.

Åååh, jeg er så glad for å være ferdig med denne boka! Forferdelig tungt å lytte til! Det var forfatteren selv som leste lydboka, noe som for min del ikke talte til fordel for historien. På sitt verste hørtes det ut som hun leste inni seg ...
Men heldigvis var historien god, og da jeg tilslutt skulle trille terning, vippet den mellom fire og fem. Terningen landet til slutt på fem.

Så bra og så interessant annelingua. Jeg tror jammen jeg må bestille den boka. Har nå lest en del av Bojers rike og gode forfatterskap, og det med glede, men denne har jeg ikke hørt om.
Det var som den gangen jeg kom over denne utgave av Johan Bojers bok Den Franske fane En herlig liten bok.

Jeg befinner meg for tiden i Frankrike og er nettopp ferdig med boka Svøm med dem som drukner av Lars Mytting.
Ei fabelaktig god bok som kan anbefales. Det er nesten farlig å ha med seg slike medrivende bøker som denne når en er på tur. Skog og trær er også sentralt i denne boka, men ikke på samme måte som i Hel Ved.
Boka som jeg så vidt har begynt på nå er Mikkelfanten av Arthur Omre. Han er en av norske forfattere som jeg ikke har lest før. Har lest biografien om Omre og derfor har jeg nå begynt på denne. Ønsker også etter hvert å ta for meg Smuglere og Flukten som delvis er selvopplevd, ettersom jeg har forstått.

Det passer perfekt med min tobindsutgave fra 1977: Bind 1 kap. 1-7 (s. 7-223) og bind 2 kap. 8-16 (s. 5-235).

DAGEN ER ET BREV

Gangstaupa tvers over gransnaret
fram til postkassa ved riksvegen
står alltid oppgått og åpen:
Alle snøfall tråkket ned
av riflete gummistøvelsteg, alle skygger
slitt som ei golvrye, hvert
segl av nattgammel kingeltråd
brutt -
Ennå venter du.
På hva -?
Dagen er et brev
som aldri kommer.

Hans Børli

Koser meg med Hans Børli sine dikt i dag.

I OKTOBERKVELDEN

I oktoberkvelden
når tussmørket svartner,
stjernene brister ut på himmelen
og henger som gylne lauvblar
i svarte, dryppende bjørkekroner.

I oktoberkvelden
når himmelen kommer deg så nær at
du synes stjernene ringler sprøtt og skjelvende
fordi du subber borti dem med hatten. Da
føler du at du er
en borger av Melkeveien.

Hans Børli

Om hvordan andres sorg kan vekke egne gamle sorger ...

Eivind Hofstad Evjemo (f. 1983) har tidligere utgitt to romaner; "Vekk meg hvis jeg sovner" (2009) og "Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet" (2012). På Wikipedia kan man dessuten lese at Evjemo opprinnelig debuterte med et bidrag til antologien "Signaler" (2009), som i likhet med hans romaner ble utgitt på Cappelen Damm.

I år er Evjemo aktuell med romanen "Velkommen til oss". Boka har allerede rukket å få en del oppmerksomhet, og bare for å ha sagt det først som sist: det er velfortjent! Jeg skal komme nærmere inn på hvorfor jeg mener dette senere i mitt innlegg. For øvrig kan det være verdt å merke seg at Evjemo ikke er den eneste norske forfatteren som har 22. juli som et slags bakteppe i romanen sin. Brit Bildøen er også aktuell med en roman om sorg (som 22. juli jo nettopp handler om) i høst - i "Sju dagar i august". Den boka har jeg selvsagt skaffet meg.

Innledningsvis i boka møter vi ekteparet som er bokas hovedpersoner; Sella og Arild. Vi skriver 29. juli 2011, og det er med andre ord bare en uke siden den fatale hendelsen den 22. juli. Den hendelsen som førte til at mange foreldre mistet sitt barn - kanskje det eneste de hadde ...

Sella og Arild har mistet et barn, men ikke i forbindelse med 22. juli. Dette ligger nemlig mye lenger tilbake i tid. Noen naboer av dem har imidlertid mistet datteren sin. Hun ble drept på Utøya. Sella går slik opp i deres sorg - riktignok på avstand - at man nesten får en følelse av at det egentlig handler om henne.

Sella og Arilds naboer - de forblir navnløse - blir voldsomt eksponert i media, og Sella synes veldig synd på dem. Hun ønsker så veldig å kunne bidra med noe som kan være til trøst. F.eks. noen hjemmebakte boller. Men hun opplever i stedet at jo mer "kjendispreg" naboene får, jo mer uoverstigelig blir det i det hele tatt å nærme seg dem. I stedet betrakter hun deres sorg på avstand, der de kjører rundt i lokalmiljøet som to mimikkløse objekter, ute av stand til å overvinne muren som bygger seg opp rundt dem.

I et radiointervju uttaler faren som har mistet sin datter følgende:

"Sorg er som en tungrodd båt", sier faren, "man må ro og ause samtidig. Det viktigste er kanskje å dyrke samarbeidet, eller som en venn skrev på et lerret han gav oss: Du har ikke kommet hit for å være alene. Det har vi rammet inn og hengt opp på kjøkkenet slik at vi alltid skal bli påminnet om dette. Det har blitt et slags familiemotto. For det har blitt viktigere enn noen gang, å være nærværende for hverandre. Blir man sittende for mye alene, kan tungsinnet fort slå inn. En annen ting vi har innsett er misforholdet mellom den man tror man er og den man egentlig er, hvordan man hele tiden tenker at man har duelig kontroll over livet sitt, og at man har en rimelig klar forestilling om hvordan man kommer til å håndtere en krise. Men det stemmer ikke. Man vet ingen verdens ting. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt til meg selv, ro deg ned, pust inn og ut, uten at det hjelper noe som helst, for hjertet slår jo like hardt likevel." Pause. (side 29)

Gjennom hele boka går vi frem og tilbake i tid, og slik speiles et før og etter i Sella og Arilds liv. I sin tid et lykkelig par som etter hvert har stivnet for hverandre. En gang et barnløst par som adopterte et barn fra Asia. Et barn med helt klare problemer med tilknytning, og som de derfor aldri opplevde å komme helt nær. Så mistet de også ham ... Ekteparet snakker aldri om dette, men minnene lever videre i Sellas hode og kropp. Egentlig er det sorgen etter dette tapet Sella gjenopplever etter 22. juli, og kanskje oppfører hun seg slik hun den gang ønsket at andre skulle ha trøstet henne? For hun baker og hun baker, den ene gjærbaksten etter den andre. Det meste går i fryseren med tanke på påkomne behov. Midt oppi alt dør også fryseren ... Som om den blir et symbol på all den uforløste sorgen ...

"Velkommen hjem" er en bok som virkelig grep meg, selv om det er en stillferdig bok uten veldig mye ytre handling. Jeg klarte ikke å legge den fra meg, og boka ble derfor lest ut i løpet av en dag. Nå skal man selvsagt være litt forsiktig med å overforbruke begrepet "sirkle inn" i disse dager, særlig når man snakker om trønderske forfattere - for ikke å risikere at også dét blir en klisjé til slutt ... Jeg tror likevel det handler noe om dét - at historien sirkles inn, og at man kommer mer og mer inn til kjernen av hva som er bokas egentlige tema, nemlig i første rekke Sellas ubearbeidede sorg over alt som ikke ble slik hun hadde ønsket. Det dreier seg om barnløshet, om barnet som ikke ble slik hun hadde ønsket, om å miste også dette - og alt dette kommer opp til overflaten "takket være" naboenes sorg etter 22. juli. Alt belyses gjennom episode etter episode som ligger mange år tilbake. Likevel kan man på et vis si at Sellas sorg drukner i dramaet som utspant seg den 22. juli. Hennes sorg blir jo aldri som en landesorg, og hun evnet aldri å si så mange av "de riktige tingene" som naboene, hver gang de opptrer i media.

Evjemo fanger det paradoksale i den landesorgen vi alle uten videre tok del i, og det vanskelige i å nærme seg enkeltpersonene som ble rammet personlig. Sorg er og blir et tabubelagt tema, og vi blir alle så hjelpeløse når vi møter andres sorg. Hvordan skal vi forholde oss, uten å virke påtrengende? Mens andre kulturer har sine ritualer etter et dødsfall, har vi i Vesten egentlig ingen. At menneskene rundt en unngår å ta kontakt fordi man har en opplevelse av å måtte la den sørgende få fred, gjør vel bare sorgen verre? For da kommer ensomheten på toppen av det hele ...

Eller som forfatteren har uttrykt i et intervju i Dagsavisen tidligere i sommer:

"Slår sprekker

Evjemo mener at retorikken rundt den felles bearbeidingen av sorgen begynner å slå sprekker. Han påpeker at det ikke finnes en enhetlig 22. juli-sorg lenger, men et virvar av følelser, interesser og krav som ikke blir møtt.

– Jeg tror 22. juli-sorgen er komplisert. Alle har mista sin sønn eller datter, de føler ikke at de har mista et AUF-barn. I starten var retorikken kanskje litt mer preget av at vi alle i Norge har mista våre barn, men vi som ikke var direkte involvert går jo bare videre i livene våre. De som mista noen har det fremdeles like vanskelig."

Men bare for å ha presisert det: Dette er ikke egentlig en 22. juli-bok! 22. juli benyttes egentlig "bare" som et bakteppe for det som skjer spesielt med Sella, men også i hennes forhold til ektemannen Arild.

Evjemo skriver godt, og uten store fakter klarer han å formidle både stemninger og følelser på en moden og tankevekkende måte. Det er det vare og nesten ikke uttalte som tok tak i meg, som grep meg og som gjorde det umulig å legge boka fra meg.

Min interesse for å lese Evjemos øvrige bøker er for alvor vekket. Kanskje jeg skal starte med en bok jeg har hatt stående i egne bokhyller det siste året - "Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet"?