Denne fikk jeg også lyst å lese så den fikk min stemme i siste liten. Nå blir det spennende å se om den fikk nok stemmer.

Tro ikke at jeg kom fra små forhold, himmelen sto alltid over meg.

Hans Børli

Jeg falt veldig for Hobie i The Goldfinch. Han framsto som en klok og kjærlig farsfigur for Theo, som traumatisert og forvirret nærmest ramler inn til den gamle møbelsnekkeren, i et forsøk på å finne fotfeste i livet etter at han mistet moren sin i et terrorangrep.

Vi burde møtes og snakke (ungdoms)bøker!

Lykke til! (Og jeg synes godt du kan delta i avstemningen.)

Jeg har tenkt og tenkt hvilken bok jeg ønsker å lese sammen med dere. Valget har falt på Dag Solstad og boka Svik førkrigsår (1977) som er første bok i "krigstrilogien", Krig. 1940 (1978) og Brød og våpen (1980). Kanskje det er flere som vil lese de andre også.

Norsk biografisk leksikon :
Ut fra denne hensikt er hans sosialrealistiske hovedverk, den såkalte “krigstrilogien”, skrevet (1977–80). Den består av Svik. Førkrigsår, Krig 1940 og Brød og våpen, og skildrer årene like før og under krigen fra arbeiderklassens perspektiv. Men trilogien rommer også andre og mer pessimistiske, elegiske og “modernistiske” elementer enn de som hører en politisk intendert litteratur til. Samme år som siste bind utkom, uttalte da også Solstad seg kritisk om sitt forsøk på å skrive arbeiderlitteratur. 1970-årenes arbeiderdiktning var kunstig frembrakt, hevdet han, den var skrevet av småborgerlige intellektuelle om en klasse som de stod fremmed overfor, og som ikke ville vite noe av misjonering på deres vegne.

FOR en bok!

Patti Smith (f. 1946) er en amerikansk musiker, låtskriver og poet. Hun anses som en meget betydningsfull person innenfor rocken. For dem som ikke visste det fra før av, kommer hun til Norge for å spille i forbindelse med Norwegian Wood 12. juni. Jeg har selvsagt sikret meg billetter til konserten!

Det er nok først og fremst som musiker Patti Smith er kjent, i alle fall i Norge. Hun debuterte med punkrock-albumet "Horses" i 1975, og har siden utgitt 10-15 album/CD´er. Selv har jeg et dypt kjærlighetsforhold til LP´en "Easter" (1978), som jeg har hatt i platesamlingen min siden begynnelsen av 1980-tallet. Det er rett og slett et av de aller beste musikk-albumene som noen gang er laget! Bibliografien hennes viser for øvrig 16 bokutgivelser, og det er som poet hun har sine fremste talenter. At hun også kan skrive stor litteratur, viser hun i "Just kids". Boka utkom i USA i 2010 og på norsk i 2012.

"Just kids" handler om den unge Patti Smith og hennes møte med voksenverdenen, der hun fremfor alt ønsket å bli poet. Så sterkt var dette ønsket at hun var villig til å ofre det meste for å få dette til. Hun reiste hjemmefra på lykke og fromme, og regnet med at det ville være en smal sak å få seg en jobb. Mange var imidlertid ute i samme ærende, og hun måtte i begynnelsen friste en tilværelse som uteligger. Innledningsvis får vi noen glimt fra hennes barndom.

"Eg var eit drøyamnde, søvngjengaraktig barn. Eg irriterte lærarane mine med den bråmodne leseevna kombinert med manglande evne til å bruke den til noko dei såg praktisk nytte i. Ein etter ein skreiv dei i meldingsboka mi at eg dagdrøymde altfor mykje, alltid var ein annan stad. Kor dette ein annan stad var anar eg ikkje, men det førte ofte til at eg fekk på meg ein kjegleforma papirhatt og blei plassert på ein høg krakk i skammekroken, der alle kunne sjå meg." (side 19)

Tilfeldigheter førte til at hun møtte Robert Michael Mapplethorpe (f. 1946 d. 1989) i 1967. Patti hadde fått seg jobb i en bokhandel og en dag sto han foran henne og ville kjøpe et persisk halsbånd, et flott et som hun selv lenge hadde hatt lyst på, men ikke hadde råd til å kjøpe. Idet hun pakket det inn til ham, datt det ut av henne: "Ikkje gi det til noka anna jente enn meg." Det lovet han, og slik ble det.

Forholdet mellom Patti og Robert varte i mange år, og dette står sentralt i boka "Just kids", også etter at Patti giftet seg med Fred "Sonic" Smith. Forholdet ble underveis komplisert av at Robert etter hvert ble tiltrukket av menn, inntil han erkjente at det var homofil han var. Begge gikk gjennom mange prøvelser for kunsten sin, og de lovet hverandre tidlig å støtte hverandre i tykt og tynt. Begge tegnet, men etter hvert var det fotokunsten som appellerte mest til Robert, mens Patti utviklet seg til å bli poet. Tilfeldigheter førte henne senere inn i musikken.

"Vi hadde arbeidet vårt og kvarandre. Vi hadde ikkje pengar til å gå på konsertar eller kino eller til å kjøpe nye plater, men vi spela dei vi hadde, om og om igjen.

... Vi var på veg mot fontena som låg i sentrum for all aktiviteten, da eit eldre par stoppa og glodde openlyst på oss. Robert likte å bli lagt merke til, så han klemde handa mi ømt.

"Å, ta bilde av dei," sa kvinna til den lattermilde ektemannen. "Eg trur dei må være kunstnarar."

"Å, gi deg," sa han og trekte på skuldrene. "Dei er berre unge. Just kids." (side 58)

Livet de levde var full av usikkerhet, og ofte visste de ikke hvor de skulle få penger til neste måltid. Boforholdene var elendige, og selv litt "uskyldig" tannverk var under disse forholdene nærmest livstruende når det ikke var penger til annet enn det aller nødvendigste, og knapt nok det. Likevel drømte ingen av dem om å gi avkall på ambisjonene om bli kunstnere. Mens Robert dopet seg, styrte Patti unna. Om det var sprøyteskrekken hennes som reddet henne, vites ikke, men hun var aldri fristet til å flykte fra virkeligheten.

Etter at de flyttet fra Brooklyn til Chelsea Hotel på Manhattan, kom de i nærkontakt med mange av de største rockemusikerne som noen gang har levd. Jimi Henrix, Janis Joplin, Jim Morrison - rockere som etter hvert døde som fluer, enten av overdose av narkotika eller under mystiske omstendigheter, hvor det har vært spekulert i om det var selvmord eller mord. Senere var det AIDS´en som skulle ta liv ...

"Chelsea var som eit dokkehus i The Twilight Zone, med hundre rom, kvart av dei eit lite univers. Eg vandra rundt i korridorane og søkte etter åndene der, døde eller levande. ... Eg elska denne staden, den lurvete elegansen og historia som ble så godt ivaretatt. ... Så mange hadde skrive, samtalt og strevd i desse viktorianske dokkehusromma. Så mange skjørt hadde slept over desse nedslitne marmortrappene. Så mange flyktige sjeler hadde uttrykt seg, laga avtrykk, og gått under her ... " (side 132)

Etter hvert som de begynte å få mer fast grunn under beina, og etablerte seg som kunstnere, økte også behovet for mer kontakt med omverdenen. Fremdeles var det tidlig 1970-tall, og mange av menneskene de kom i kontakt med, er navn som senere har fått stor betydning innenfor kunsten.

"Han (Richard - min kommentar) begynte å få innpass i høgsosieteten. På ein måte var den sosiale overgangen hans vanskelegare å godta enn den seksuelle overgangen. Når det gjaldt den, var det berre snakk om at eg måtte forstå og akseptere det doble i seksualiteten hans. Men skulle eg klare å vere på høgd med han sosialt, måtte eg ha endra heile veremåten min." (side 198)

Det forhold at Patti Smith møtte Lenny Kaye og en rekke andre tilfeldigheter førte til at hun på midten av 1970-tallet dannet et rockeband.

"I løpet av dei vekene vi heldt til på CBGB, blei det openbert for oss alle at vi på eigne vilkår heldt på å utvikle oss til eit rockeband. Den 1. mai tilbaud Clive Davis meg ein platekontrakt med Arista Records, og den 7. skreiv eg under. Vi hadde ikkje eigentleg sett ord på det, men under radiosendinga for WBAI kunne vi kjenne at det oppstod eit momentum. Under den improviserte slutten på "Gloria" hadde vi falda oss ut.

Lenny og eg kombinerte rytme og språk. Richard stod for underlaget, og Ivan hadde styrkt sounden vår. Det var tid for neste trinn. Vi måtte finne ein til av same slag, ein som ikkje ville endre oss men drive oss vidaere, som ville bli ein av oss." (side 275)

Historien vi får høre i "Just kids" er ikke bare uhyre interessant. I tillegg er dette stor litteratur! Med en observasjonsevne av de sjeldne fanger hun øyeblikkene i et intenst og fortettet språk, som på sitt beste er poesi. Vi blir vitne til mange av de store øyeblikkene i New Yorks kulturelites historie på begynnelsen av 1970-tallet. Det handler om mennesker som levde høyt og som tok store sjanser både innenfor kunsten og med sin helse. Patti Smith var til stede under ikke helt få historiske øyeblikk, uten at hun egentlig skjønte hvor stort det var ... ikke før etterpå. Manges karrierer - også Roberts - kræsjlandet etter hvert pga. AIDS´en ...

Etter å ha lest boka må jeg si at jeg er full av beundring for Patti Smith og hennes målbevisste reise helt fra bunnen, i dypeste fattigdom, og til toppen - uten noen gang å svikte kunsten. Hennes kjærlighet til Robert, som hun til slutt måtte gi opp som kjæreste på grunn av hans legning, holdt helt til det siste da hun var vitne til at han visnet bort på sykehuset, kjempende mot følger av HIV-viruset ... Hun er nådeløst ærlig i sin fremstilling av livet hun har levd, og som leser fikk jeg en følelse av at hun ikke dekket til noe. Det hele er rått, brutalt og nådeløst - fra begynnelse til slutt - og samtidig med noe uskyldsrent over seg. Kanskje fordi det er så ekte, så gjennomført og så fullt av integritet. Aldri, aldri ga hun opp å ville jobbe med noe kreativt og kunstnerisk! Og selv om hun noen ganger tvilte på eget talent, endte hun opp med å bli den største av dem alle.

Boka er nydelig oversatt av Brit Bildøen.

Denne boka kommer jeg aldri til å glemme! Den har gjort et uutslettelig inntrykk på meg! Måtte mange lesere finne frem til Patti Smith og hennes litteratur! Og selv fikk jeg lyst til å finne frem alle mine gamle LP-plater og CD´er av Patti Smith!

Mens vi likevel er ute på viddene, så må jeg fortelle at jeg i går kjøpte en essaysamling av Ragnar Hovland Kunsten å komme heim og andre essay. Der skriver han om Johan Borgens morsomme bok Far, mor og oss, og trekker sammenligninger mellom denne familien og mummifamilien:

Forfattarfaren har noko drøymande mummipappaaktig over seg, mora, som
er den som arbeider, får vi vite ("Og alle sier at en må arbeide.
Unntagen mor. Hun bare arbeider."), har på same måten som mummimamma
alltid dei rette trøystande og kloke orda å gi frå seg.

Og han nevner også søsteren i boka, som ligner veldig på Lille My. Johan Borgens bok er en liten perle som jeg kan anbefale ;))

Også lurer jeg på om det finnes muslimske forfattere som har skrevet skjønnlitteratur som regnes som klassikere?

Har noen her inne lest "Hvorfor jeg ikke er muslim" av Ibn Warraq? Hva slags syn har forfatteren/boka på kristendom?

På forhånd takk!

Morsomt! Og da fikk jeg forklaringen på det jeg trodde var en oversetterfeil i boka hvor det sto at vinen var ferdig etter to dager (hvis jeg husker riktig). Den kan altså være ferdig gjæret etter bare ett døgn - skikkelig hurtigvin!

Den korte, svarte kappen var til å feste med hekter i halsen, og den falt rett ned under draperinger til midt på underarmene. Det var rart for henne å tenke på Lourdes mens hun tok den på seg, som om den opplevelsen kort tid i forveien hadde hatt noen avgjørende innflytelse på hennes valg av livet innenfor klostermurene.

Jeg leser Nonnens historie av Kathryn Hulme

Har lest del to og tre i dag, og blir imponert over måten dette er skrevet på. Vil han vise parallellene i to kulturer - hvordan begge bruker religion tett koblet sammen med leveregler og rettsvesen for å innta maktposisjoner? Synes Achebe gir oss nyanserte personer med ulike personligheter både blant de innfødte og de hvite.

Han er ganske god når han har fortalt om skikker som for oss virker latterlige eller groteske, og etterpå gir oss reaksjonen til Okonkwo når han har hørt misjonæren fortelle om den Hellige Treenighet: Til slutt var Okonkwo helt overbevist om at mannen var sprutende gal. Vi har vel alle lett for å se på det kjente som mer riktig enn det ukjente.

Tredje del innledes med: Syv år var lang tid å være borte fra klanen sin. En manns plass ble ikke evig og alltid stående åpen for ham. Så snart han hadde forlatt den, reiste en annen seg og fylte den. Klanen var som en firfirsle; om den mistet halen, så vokste det snart ut en ny. Godt sagt, synes jeg!

Ellers synes jeg henvisningen til "Mørkets hjerte" og "Vanære" som ble nevnt lenger nede i tråden, var interessante. Og Lillevi: Jeg vil absolutt anbefale deg å gi "Vanære" en ny sjanse.

Synes den malen fungerer greit, jeg.

Et nattlig kammerspill

Det er ikke mange ukene siden jeg leste Ketil Bjørnstads siste bok "Veien til Mozart". Mens jeg leste denne boka, tenkte jeg stadig på at jeg har lyst til å begynne å lese Bjørnstads tidligere bøker på nytt. Jeg har nærmere 30 av hans bøker stående i mine bokhyller. Samtlige er lest over en periode på 35 år. Mange av bøkene har gitt meg sterke leseropplevelser. En av dem er "Barnevakt". Da jeg for et par-tre uker siden kom over denne som lydfil hos Lydbokforlaget, var jeg ikke sen om å skaffe meg den. Innspillingen er fra 1995 (den gang som kassetter), mens det er nytt av året av lydboka er tilgjengelig som lydfil.

"Jeg husker mitt første bilde av ham. Jeg sto oppstilt i skolegården sammen med alle de andre barna som skulle begynne i første klasse. Han kom mot oss, smilende, med armene utslått, som om han vile favne oss alle. Jeg elsket ham da, med hele mitt unge hjerte. Jeg ville inn mellom de sterke armene hans. Jeg ville bli holdt, bli forklart alle livets gåter og hemmeligheter. Han skulle lære meg og beskytte meg. Han var Brantzæg. Læreren. Solen var nesten hvit, himmelen var blå, rosene blomstret. Jeg strakte armene ut mot ham, rede til å bli løftet opp i paradiset som jeg visste fantes et sted der inne i lyset, på den andre siden av barndommen.

Men han så meg ikke." (side 7)

Med disse ordene settes en slags ramme for hva historien i "Barnevakt" skal handle om. Om ikke å bli sett, verken da eller senere. Hva gjør det med et menneske ikke å bli sett av den man beundrer mest?

Hanna er barnet som ikke ble sett den gangen. Nå er Hanna blitt en voksen kvinne. En voksen kvinne som fremdeles ikke blir sett. Hun er bokas jeg-person, og hun henvender seg til Eva ...

"Eva - husker du meg? Jeg var der den natten det skjedde. Du møtte meg. Men la du merke til meg?

Jeg kjenner min plass. Jeg tør ikke ta unødige initiativer. Jeg er den som venter på å bli forklart de store sammenhengene. Menn elsker å snakke til meg, for de møter ingen motstand. Jeg gjør meg alltid flid med mitt utseende. Særlig øyepartiet er jeg stolt av. De brune øynene, innrammet i svart. De som ingen legger merke til.

Jeg var der, Eva. Men vet du hvorfor?

På teateret får jeg aldri de største rollene. Jeg er bunnen av menneskeberget. I "Peer Gynt" var jeg et av trollene. I "Frøken Julie" var jeg tjenestepiken. Og i "Stormen" kunne de bare bruke meg som Ariels stumme "slør", et av de polske regissørenes mange påfunn (forestillingen ble da også drept av kritikerne).

Allikevel er rollen min uunnværlig. Også for deg. Som to gribber sitter vi tilbake og kan vurdere vårt bytte. Ser du et menneske av kjøtt og blod? Noe du kan sette tennene i, som kan mette deg og tilfredsstille din forfengelighet? Eller fikk du bare et skjelett som smilte dødens smil, noen kalde knokler som ikke kunne gi deg varme?" (side 9)

Hanna skal være barnevakt for skuespilleren Irenes tiårige sønn Yngve. Hun har så vidt kommet før Brantzæg, hennes tidligere lærer, trenger seg inn i huset. Den tidligere så flotte mannen - den berømte filmregissøren - er nå bare en skygge av seg selv. Han har nerve- og alkoholproblemer, og trenger et tilfluktssted. Det pleier han å få hos Irene. Han har ingen anelse om at Irene ikke er hjemme. Hanna prøver å få ham til å gå, men til ingen nytte.

I løpet av en natt samtaler de to, Hanna og Brantzæg. Han er ute av stand til å huske at Hanna noen gang var hans elev. I begynnelsen er Brantzæg skremmende i sin desperasjon, men etter hvert snur makt-spillet. Som den reneste thriller bygger stemningen seg opp, i et fortettet kammerspill som foregår innenfor husets vegger, til et klimaks hvor vi får innblikk i hva som gikk galt i Brantzægs liv og hvorfor ...

Samtalen i natten og desperasjonen underveis minnet meg litt om et Strindberg-drama. De ytre rammene for dramaet, det at alt skjer i løpet av en natt, har noen klare paralleller til Strindbergs "Frøken Julie", dramaet som Hanna nevner innledningsvis. Dessuten minner dramaet om Ian McEwans roman "The Atonement" (på norsk "Forsoningen"), fordi den belyser alvoret i et barns "uskyldige" hevn når sjalusien tar overhånd- med formidable menneskelige ødeleggelser som konsekvens ... I den sammenhengen er det verdt å merke seg at Ketil Bjørnstads roman utkom i 1994, mens Ian McEwans roman utkom i 2001.

Det er ikke mange bøker jeg husker 20 år etter at jeg leste dem, men denne boka er blant dem som i sin tid festet seg i meg og ikke ble glemt. Bjørnstad skriver meget godt. Historien er intenst og nervepirrende fortalt, et element som jeg opplevde ble godt ivaretatt av oppleser Mona Jacobsen.

Jeg håper selvsagt at flere av Ketil Bjørnstads bøker dukker opp som lydbøker etter hvert!

"Barnevakt" er kun tilgjengelig som lydbok i dag.