Jeg måtte låne boka på biblioteket og endte først opp med Harbitz' oversettelse fra 1935. Siden jeg ikke likte de små bokstavene og oppsettet særlig godt, lånte jeg Trude Marsteins utgave fra 2012 i stedet etter å ha lest den første historien. Når jeg leser dine kommentarer, skjønner jeg at det var et lurt valg. Føler meg snytt når ting i originalteksten blir utelatt fra oversettelsen. Fint at du driver litt research, Gretemor!

Det er ingen bok jeg har lyst til å lese etter å ha lest denne. Den var rett og slett for god og vanskelig å legge fra seg, og full av alle slags stemninger ikke mange klarer å skape. For ei bok.

Det er nok snart 20 år siden jeg las boka. Har ikke fått med meg alle episodene av serien, men det jeg har fått med meg har vært helt ok.
I mine øyne er boka er et mesterverk, med en vrimmel av mennesker og handlinger.
Vil anbefale de som ønsker å begynne på Krig og fred at de leser den jevn og trutt helt til slutt uten for lange opphold. Dette fordi det er mye som skjer og mange mennesker å forholde seg til.

Et helvetes kunstnerliv

Merethe Lindstrøm (f. 1963) debuterte med novellesamlingen "Sexorcisten og andre fortellinger" i 1983. I årenes løp har hun utgitt 17 bøker. Mange av dem er novellesamlinger, og med unntak av en barnebok er resten - åtte i alt - romaner. Lindstrøm slo for alvor igjennom - i alle fall overfor en bredere leserskare - etter at hun i 2011 mottok Nordisk Råds litteraturpris for romanen "Dager i stillhetens historie". Jeg hadde i alle fall ikke hørt om henne før dette. Siden har jeg kun lest novellen "Kysset" fra novellesamlingen "Gjestene", som i 2014 utkom som CD-singel på Lydbokforlaget, men jeg har et par novellesamlinger liggende på vent (bl.a. "Arkitekt"). (Linkene går til mine bloggomtaler av hhv. roman og novelle.)

Nå for tiden er det nesten ikke en eneste forfatter som ikke før eller siden skriver en avslørende bok om seg selv - alltid under sjangeren "roman" slik at forfatteren beholder sin kunstneriske frihet til å dikte. Med unntak av Karl Knausgårds selvutleverende sekstett Min kamp, oppfatter jeg likevel de fleste bøker av denne typen som noe pyntede versjoner av forfatterens liv. Det vi leserne får vite, er godt silt, og det går en grense mot privatlivets fred. Vi kommer hit, men ikke lenger. Forfatteren skal tross alt leve videre i vårt lille land etterpå ...

Desto mer overraskende når jeg/vi kommer over en roman som "Fra vinterarkivene", der vi virkelig kommer på innsiden av en kunstnerfamilie med i overkant mye problemer. Underveis får jeg nemlig følelsen av å få vite det meste, også det mennesker vanligvis på død og liv ønsker å holde skjult for omverdenen. Dypest i de fleste mennesker lever et ønske om å bevare verdigheten, og da er det mange ting man ikke ønsker å stå åpent frem med. Forfatteren har i et intervju om boka uttalt at hun endret navnene på alle, bortsett fra sitt eget navn og mannens. Dette gjorde at hun følte seg friere til å dikte.

Forfatteren Merethe er gift med Mats. Han er en depressiv (male-)kunstnersjel som røyker hasj for å komme seg gjennom dagene. Og det stopper ikke der. I tillegg er han bipolar, og har en mor som er schizofren og en far som er alkoholiker. Hennes familie er heller ikke funksjonell. Merethe elsker mannen sin høyt, og det er aldri noe tema at hun vil gå fra ham. Snarere er hun redd for at han skal bli borte for henne. For han har ikke lyst til å leve når depresjonene herjer i kroppen hans. De har delt så mye, og dessuten har de to døtre sammen.

Alt som skjer er fortalt nokså ukronologisk og derfor er boka til tider litt vanskelig å få helt dreisen på. For meg førte dette til at jeg begynte på nytt igjen med å lytte til lydboka, fordi jeg følte at det måtte være en eller annen forbindelse jeg gikk glipp av. Men det hadde jeg altså ikke.

I begynnelsen får vi høre at Merethe og Mats har flyttet ut av byen, inn i en enebolig. Her skal livet bli så mye enklere enn det har vært tidligere. Men selvsagt følger nissen med på lasset. De har aldri penger, og selger unna det de har for å få penger til mat. Til og med ungenes leker ...

Vi får innblikk i stort og smått som hender, og fellesnevneren er at det er mørkt. Forferdelig mørkt. Samtidig handler romanen om hva kjærlighet er. Hva man kan holde ut når det er kjærlighet der. For det er ikke lite! Tidvis gjør det også vondt å lese, særlig fordi jeg jo ikke kom unna det faktum at det her er et menneske som skriver om sitt eget liv. Slik har hun det. Fattigdommen er det minste problemet de har. Likevel blir dette nesten det største, fordi dette kanskje er det eneste de faktisk kan gjøre noe med.

Det er en sterk nerve i teksten. Den berørte meg, borret seg inn i meg og etterlot et uutslettelig inntrykk. Selv om det var en fornøyelse å høre Marika Enstad lese, ønsket jeg mange ganger at jeg hadde papirutgaven foran meg, slik at jeg kunne studere setningene underveis. Jeg merket godt at det er jobbet med teksten, og at ingenting ved fremstillingen er tilfeldig.

Noe av det som gjorde sterkest inntrykk er beskrivelsen av hvordan det er å være fattig i velstands-Norge. Jeg mener ikke "liksom-fattig" som i betydning av at man må kjøpe brukte ting i stedet for nye, at man ikke har råd til merke-varer og slikt. Jeg mener fattig i den forstand at man ikke har penger til mat. Og når begge parter i et forhold har såkalt frie yrker uten fast inntekt, og psykisk sykdom preger hverdagen, er det ofte slik det blir. Og så tenkte jeg underveis på hvorfor det gjerne er slik at to personer, som begge kommer fra dysfunksjonelle oppvekstmiljø, ofte finner hverandre. Som regel er dette fordi kun det utrygge føles gjenkjennbart og ... ja, trygt! Det er som arvesynden, som går i arv fra generasjon til generasjon. Man kommer ikke løs. Opp av dette har imidlertid en vellykket forfatter steget frem, i den forstand at hun nå blir lagt merke til og selger bøker til det brede lag av lesere.

Til alle som ønsker å prøve seg på denne boka, ønsker jeg å gi følgende råd: Ikke gi opp selv om du må lese en stund før du skjønner alt. Boka inneholder ikke en kronologisk beskrivelse av forfatterens liv. Glem for øvrig at den handler om forfatteren, for det er faktisk ikke dette som er vesentlig ved denne boka. Nyt i stedet tekstene, de litterære kvalitetene og innsikten du underveis får i det å være fattig i dagens Norge.

Dersom flere store forfattere hadde skrevet nærgående om sitt eget liv, tror jeg de ville hatt mye til felles med Merethe Lindstrøm, og det kaotiske og urolige livet hun beskriver i sin bok. Bare tenk på Agnar Mykle, Jens Bjørneboe, Henrik Ibsen m.fl. LIndstrøm er mao. i godt selskap med de store!

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Svensk innsirkling

Jonas Hassen Khemiri (f. 1978) er en svensk forfatter (og dramatiker) som debuterte med romanen "Et øye rødt" i 2003. Boka kom på norsk i 2005, og jeg leste den - til stor fornøyelse fordi den var så humoristisk anlagt.

Siden debuten har Khemiri kommet ut med ytterligere fem bøker, og nå sist med den kritikerroste romanen "Alt jeg ikke husker". Her brukes ord som "uforglemmelig vakker" og "mesterverk" om hverandre - så pass mye at man som leser skjønner at man bare er nødt til å få med seg denne boka, for ellers er man ganske enkelt ikke "helt med". Når jeg i tillegg studerer listen over alle priser og utmerkelser som har blitt forfatteren til del, er det egentlig litt underlig at ikke flere av hans bøker er oversatt til norsk. (Kilde: Wikipedia)

Forfatteren, som har svensk mor og tunisisk far, er for øvrig født og oppvokst i Stockholm. Selv om romanene hans har noen elementer av innvandrermiljø-skildringer, er det grunn til å understreke at han ikke først og fremst er en typiske "innvandrerforfatter" (hva nå egentlig dét måtte være ...). Khemiri mottok Augustprisen for romanen "Alt jeg ikke husker" i 2015, og det er nok foranledningen for at boka har kommet ut på norsk såvidt raskt.

I "Alt jeg ikke husker" står Samuel sentralt. Samuel er død, bare noen og tyve år gammel. En bilulykke er foranledningen, og det vi selvsagt lurer på er hvorvidt det var en ulykke eller et selvmord. En ukjent forfatter med en bakgrunn som til forveksling kan minne om Khemiri, intervjuer flere som har stått Samuel nær. Det handler om venner (blant annet bestevennen Vandad og venninnen Panteren), kjærester (Laide) og familie (bl.a. mormoren). Ingen av dem kjenner hverandre. Forfatterens mål er å få tegnet et helhetlig bilde av Samuel. Hvem var han egentlig?

Ja, hvem er vi når vi ikke etterlater andre spor enn det andre husker om oss? Og hva når andres minner om oss kanskje handler mest om den som sitter med minnene og mindre om den som minnes? Selv ble jeg sittende med en Carl Frode Tiller-Insirkling-følelse under veis, for gjør ikke forfatteren noe av det samme som Tiller gjorde? Han sirkler inn hovedpersonen, og når vi tror vi har ham, kommer det en annen på banen og gir en helt annen fremstilling av Samuel. Han glir bort for oss, og jo mer vi får vite, jo mer motsetningsfylt virker han. Er det vennene som har et motsetningsfylt bilde av ham, eller endret Samuel karakter alt etter hvem han var sammen med?

Og hva får vi vite om Samuel? Han er/var statsviter av utdanning, men fikk vel egentlig aldri forløst sitt potensiale. Han var byråkrat i Migrasjonsverket, og han hadde en mormor som var i ferd med å bli dement. Hun hadde flyttet på et sykehjem, og Samuel benyttet da anledningen til å låne ut huset hennes til ulovlige innvandrere. Der kunne kvinner gjemme seg bort fra sine voldelige ektemenn, for huset lå litt avsidesliggende til og ble dermed et perfekt skjulested. Samuel vardessuten opptatt av å skaffe seg alskens ulike erfaringer, og dette fikk ham til å gjøre de underligste ting.

Rett før han døde, gjorde kjæresten Laide det slutt, og han ble uvenner med Vandad. Bidro dette til ulykken? Enten ved at han ble distrahert og ikke var så årvåken som han ellers kunne ha vært, eller ved at han mistet lysten på å leve? Det er høyst ulike historier vi får høre ...

"Sammen med ham ble jeg en person som jeg innerst inne visste at jeg var, men som jeg ikke hadde vært på mange år. Jeg var rask, morsom, smart, fantasifull og fremfor alt: nysgjerrig. Entusiasmen hans smittet over på meg og når han fortalte om at han hadde skrevet en liste på tjuetre ting han ville ha gjort før han fylte tjuetre, og så målbevisst krysset dem av, én etter én (alt fra å prøve kokain til å klappe en fjellgorilla til å endelig lese ut Den uendelige historien), ble jeg fristet til å gjøre det samme. Kanskje ikke akkurat en liste, og det var jo lenge siden jeg var tjuetre, men selve holdningen, å gå ut i verden og se på den som sprengfull av muligheter. Han tok opplevelsene sine på sånt alvor, og jeg ble trukket til ham, jeg ville være ne del av ham, jeg ville føle ham hud mot hud, dekke kroppen hans med leppene mine, undersøke hva som skjedde hvis vi var nær hverandre. Men tida gikk, og vi møttes ike. November ble desember. Da jeg fikk høre at noen venner i nabolaget skulle ha nyttårsfest, sendte jeg en melding og spurte Samuel om han ville komme innom. Jeg var sikker på at han ville takke nei. Men svaret hans, bare noen minutter etter: Høres gøy ut. Kan jeg ta med to venner?" (side 137-138)

Mens den ene etter den andre forteller om Samuel, tegnes også et bilde av byen Stockholm og dens ulike sosiale lag. For hver av vennene representerer forskjellige lag i samfunnet, og ut fra sine ståsteder tegner de et svært fascettert bilde av sin felles venn. Samtidig aner vi at de legger mye av seg selv inn i tolkningen av Samuel, og sånn sett kanskje aller mest snakker om seg selv. Var f.eks. Samuel så opptatt av penger som enkelte vil ha det til, og var han i så fall gjerrig eller raus? Hvem eier sannheten om et menneske, om ikke det selv?

"Alt jeg ikke husker" er en krevende bok å lese. Krevende fordi det tar litt tid før man forstår hvem som er hvem, siden dette sjelden sies direkte. Samtidig er persongalleriet høyst overkommelig, og man kommer etter hvert inn i hvem som til en hver tid er i fokus. Boka er godt skrevet og det er mange lag i historien. Noen sekvenser grep meg dypt, men aldri lenge av gangen. Jeg ble egentlig aldri helt grepet av boka, og det tok derfor overraskende lang tid å komme gjennom den. Jeg tror det har sammenheng med hvordan boka er bygget opp, og at jeg slet litt med å finne flyten i lesingen.

Like fullt vil jeg ikke nøle med å anbefale boka, fordi den helt utvilsomt holder en høy litterær kvalitet. Kanskje leser jeg den om igjen en dag selv. Og så angrer jeg på at jeg ikke tok meg tid til å være til stede på Litteraturhuset i tidligere i år, da forfatteren besøkte Oslo. Å høre en forfatter fortelle om sitt bokprosjekt, tilfører den som regel mye - selv om en bok aller helst bør stå på egne bein, selvsagt. Det gjør "Alt jeg ikke husker" i aller høyeste grad, selv om jeg altså ble litt skuffet etter å ha fått med meg at et samlet anmelderkorps har hyllet denne boka til noe helt, helt spesielt.

Tror kanskje du er inne på noe der, ja. Det var jo en ape som forsvant med jevne mellomrom for så å dukke opp igjen. For priorinnen må det ha vært bekvemt å bytte ham med apen hver gang hun ville leve ut en annen side ved seg selv utenfor klosterets vegger.

Da er jeg nettopp ferdig med den tredje historien, Apen. Jeg har med vilje ikke lest noen av deres kommentarer om denne underveis, og heller ikke kommentarer på nettet. Jeg ser nå, etter å ha lest deres kommentarer, at flere har gjort seg de samme tankene som meg om hvilken skandale Boris prøver å unngå.

Apens rolle i fortellingen er nesten som en spøkelseshistorie, men kanskje også en symbolikk på kjærlighetens ulike framtoninger? Den gamle greven begynte å snakke om de vendiske gudebildene fra samme land som slektens hans opprinnelig kom fra. "Kjærlighetens gudinne," sa han, "var sett fra forsiden en vakker kvinne, men når man snudde henne, var hun en flirende ape på baksiden." Athene spør så hvordan de kunne se hva som var foran og hva som var bak på kjærlighetsgudinnen.

Det er mange kontraster i denne fortellingen. Athene framstår for eksempel som "kjempens datter", mens Boris da han besøker henne og faren har et utseende som en engel, kjærlighetens gud ser ut som en ape på motsatt side, jomfruen stilles opp mot han som har levd ut sin homoseksuelle legning og priorinnen har også skikkelsen til en ape.

Til slutt la jeg merke til at Athene helt på slutten av historien for første gang erkjente ham som et menneske, og dette førte til at han selv også erkjente seg som et menneske for første gang i sitt liv - han som hele tiden hadde drevet skuespill. Den samme formuleringen finner vi igjen i fortellingen Den gamle vandrende ridderen, hvor han etter at Nathalie hadde forlangt betaling sier: Dette var det første sekundet siden jeg hadde møtt henne for noen timer siden at jeg så henne som et menneske...

Som flere av dere, så synes jeg fortellingene kan være forvirrende, men jeg henger med ennå. Hittil synes jeg Apen har vært den mest fascinerende historien.

Jeg synes heller Deichman bør være på Vestbanen ved siden av Aker brygge.

Har Aftenposten lagt ut artikkelen på nettavisen?

Er det flere enn meg her inne som har fått med seg at hovedfilialen til Deichman skal flytte til Bjørvika i 2019 og artikkelen om flyttingen av bøkene i Aftenposten i dag?

På forhånd takk!

Jeg er også her!! Hyggelig å se deg tilbake Merete. Jeg er innom hver dag selv om jeg ikke skriver like mye som før.
Artig å følge med, få nyttige boktips, og ikke minst legge inn bøker som skal leses, har blitt lest, leses og ønskes.

Jeg har nettopp postet et innlegg på bloggen min, med 24 bokanbefalinger fra Mammutkatalogen - alle med linker til mine bokomtaler. Jeg synes det er en hel del godbiter i katalogen (selv om jeg for lengst har lest det som ellers kunne ha interessert meg.)

Blant annet anbefaler jeg Rune Christiansens "Ensomheten i Lydia Ernemans liv", Siri Hustvedts "Denne flammende verden", Nadia Mohameds "De tapte sjelers land", Fredrik Græsviks "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan", Thomas Vestgården og Sigmund Aas´ "Skammens historie" og Kristian Løvås´ "Hormonbalansen".

Min beste bøker i januar er uten tvil Harpesang av Levi Henriksen Hadde også stor glede av å lese Huset ved bredden av Jurij Trifonov.

Andre bind i Napoli-kvartetten

Elena Ferrante er psevdonymet til forfatteren av Napoli-kvartetten. Kun det italienske forlaget vet hvem hun er. Siden forfatteren så åpenbart kjenner mafiaens historie i Napoli fra innsiden (hun har jo selv vokst opp der), er det ekstra interessant å lese Napoli-kvartetten. Man får en følelse av at miljøbeskrivelsen eller tidskoloritten er autentisk ned til den minste lille detalj. Hvor mye av det hun skriver om, er rett og slett selvopplevd? De to første bøkene handler riktignok aller mest om kvinnenes situasjon i etterkrigstidens Italia generelt og Napoli spesielt, men det er ikke uten betydning at det er konturene av mafiaens fremmarsj i denne byen vi aner i bakgrunnen.

(For dem som fremdeles ikke har lest den første boka, advarer jeg om at denne andrebok-omtalen kan oppleves som en spoiler. Les gjerne videre - men på eget ansvar.)

I den første boka i serien - "Mi briljante venninne" - møtte vi venninnene Lila og Lenú. Lenú (som egentlig heter Elena Greco) er jeg-personen og fortelleren av historien. Hun er i midten av 60-årene da hun blir kontaktet av Lilas sønn. Han forteller at Lila er forsvunnet. Deretter starter historien om de to venninnenes oppvekst i Napoli, begge døtre i fattige familier - Lila Cerullo fra en skomakerfamilie, Lenú fra en portnerfamilie. De var begge en gang unge og vakre - Lila mest - og med gode hoder - som Lenú skulle få størst mulighet til å utvikle.

Lila ønsket seg intenst bort fra fattigdommen, og i en alder av 16 år gifter hun seg med Stefano Caracci, kjøtthandler. Grunnen til at hun valgte nettopp ham er at han har lovet å kjøpe de første skoene Lila har tegnet. Dette opplever hun som svært romantisk og lovende. At hun ved å gifte seg med Stefano samtidig vraker Marcello, en mann med nære forbindelser til mafiaen, tenker hun er lurt.

Allerede i bryllupet går det helt galt. For hvem andre enn Marcello Solara ankommer i de skoene Lila har laget, og som Stefano lovet å ta hånd om? Hvilken mann er det hun har giftet seg med? Lila er rasende og dette fører til et scene mellom ektefellene som ender med at Stefano slår henne. Så er han ikke så annerledes alle de andre mennene likevel. Forskjellen er bare at Stefano faktisk elsker Lila og er opprådd og fortvilet over konas raseri. Han kjenner imidlertid ikke noe annet enn nevenes makt. Lenú som på sin side har vært misunnelig på venninnen, som nå har kommet seg bort fra fattigdommen, blir vitne til at ekteskapet egentlig er over før det tok til ...

En sommer inviterer Lila med seg Lenú på sommerferie til Ischia, der de skal sole seg og bade ute ved havet. Lenú går motvillig med på dette, og blir ufrivillig vitne til at Lila innleder et forhold med Nino Saratore, mannen hun selv er forelsket i ... At Lila som allerede er gift, også får ham, mens hun ikke får noen, gjør noe med vennskapet deres.

Mens ekteskapet mellom Lila og Stefano fortsetter sin skjeve gang, får Lenú muligheten til å studere. Hun reiser til Pisa for å studere litteratur. Dermed bringes et nytt element inn i denne fascinerende historien. Det er nemlig mange måter å foreta en klassereise på. Man kan gifte seg oppover i det sosiale hierarkiet, noe Lila gjør, men dessverre ikke høyt nok opp til å slippe unna den sosiale standen hun kommer fra, der mennene er brutale og slår sine koner helseløse. Eller man kan ta seg utdanning og selv klatre opp til de høyere samfunnsklasser. Det gjør Lenú, men det har sin pris. For hører hun egentlig hjemme noe sted til slutt?

Hjemme i Napoli er det ingen som er stolte over hva Lenú presterer. Ingen skjønner hva det vil si å ta seg en høyere utdannelse heller. Her latterliggjøres de skoleflinke, og det er ikke dette ens suksess blir målt på. Kontrasten Lenú opplever når hun er ved universitetet, der hun er høyt respektert, og det hun opplever når hun er hjemme i Napoli, forvirrer henne. Hvem er hun egentlig? Hun som mest av alt bare ønsker å være seg selv, Lenú, men som opplever en fremmedgjorthet uansett hvor hun befinner seg. Dette forsterker seg da hun skal debutere som forfatter. Endelig er det noe mer håndfast, noe folkene der hjemme kan forstå. Hun tror det er en slags stolthet hun ser, skjønt ingen - heller ikke foreldrene - gjør noe forsøk på å lese boka hun har skrevet. Akkurat her møter de henne nok en gang med likegyldighet.

Ved et slumpetreff dukker kladdeboka til Lila opp - der hun skrev historien om den blå feen i 10 års-alderen. Dette gjør at Lenú ønsker å oppsøke Lila, og møtet mellom dem representerer et vendepunkt i vennskapet, etter at det på et vis strandet da Nino valgte Lila og ikke Lenú.

Det skjer uendelig mye mer i denne andre boka i Napoli-kvartetten, men jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen.

Denne boka har - som den foregående - mange lag. På den ene siden får vi innblikk i mafiaens grep om Napoli på 1960-tallet. Vi får også innblikk i etterkrigstidens Europa, der de fleste var fattige, og med et spesielt blikk på kvinnene og deres få valgmuligheter. Nå var nok kvinnenes stilling i Italia en del dårligere enn her i Norge på denne tiden, men ikke mer enn at det utmerket godt går an å relatere seg til Lila og Lenús skjebner. Forskjellen på å bli rikt og fattigslig gift var graden av slit. Det var ikke enkelt å komme løs fra et mislykket ekteskap heller. I mafiaens skygge kunne en utro ektefelle eller en amorøs elsker som stjal konene fra andre risikere å bli drept. Sjansen for en slik skjebne var nok betydelig mindre andre steder i Europa på den tiden. Rivaliseringen mellom Lila og Lenú fortsetter i denne andre boka, nå også om mennene de blir forelsket i. Klassereise er også et viktig stikkord i denne beretningen. Jeg ser at en del kritikere har stilt spørsmål ved hvem av jentene som er mest tro mot seg selv, hvem som best lykkes i å komme seg opp og frem osv. Jeg tror at det er for tidlig å trekke noen konklusjon. Jentene er i begynnelsen av 20-årene, og har mye igjen av livet før de er i nærheten av å få skikkelig fotfeste i de nye livene de forsøker å skape. Vi må nok minst 10 år frem i tid før det er mulig å si noe sikkert om deres livsreise har ført frem.

Dette er den andre boka i serien som jeg har valgt å høre som lydbok, og det har jeg gjort fordi jeg synes Kristin Sørsdal leser så utrolig godt. Hun er Lenú, verken mer eller mindre. Det er et stort persongalleri i boka, men så lenge man bare husker hva som kjennetegner de ulike familiene, er det helt overkommelig å lage seg en slags oversikt over alle personene som kommer og går. Jeg liker fortellerstemmen i bøkene svært godt, og kan nesten ikke vente på at bok nr. 3 i serien skal komme!

Har du ikke fått med deg Napoli-kvartetten enda? Da er det på tide å komme i gang!

Lucia Berlin - en novellekunstner av rang!

Lucia Berlin (f. 1936 d. 2004) opplevde dessverre aldri å nå ut til et stort publikum med sine noveller mens hun levde. Novellene hennes ble derimot svært berømte høsten 2015, 11 år etter hennes død, og nå foreligger 28 av de i alt 76 novellene hun rakk å skrive, på norsk. Det blir neppe de siste! Novellene vi blir introdusert for i "Håndbok for vaskedamer" er stor litteratur - derom er det overhode ingen tvil.

Det er vel verdt å lese etterordet i boka om forfatteren før man starter på novellene, fordi vi her får innblikk i hva hun selv slet med. Hennes livserfaringer har nemlig satt dype spor etter seg i novellene. Dessuten er det et svært interessant 12 siders forord som er ført i pennen av Lydia Davis, og som forteller om forfatterskapet til Lucia Berlin.

Lucia Berlin (pikenavnet var Lucia Brown) ble født i Alaska, og på grunn av farens jobbkarriere, flyttet familien mye rundt. Den tidligste barndommen tilbrakte hun i gruvebyer og gruveleire i Idaho, Kentucky og Montana, mens hun senere i oppveksten bodde i Santiago i Chile. I ung alder fikk hun scoliose, en smertefull tilstand som gjorde at hun måtte gå med korsett. Det var en del alkoholisme i familien hennes, og selv ble hun også alkoholisert etter hvert. Hun tok seg høyere utdannelse, var gift tre ganger og fikk til sammen fire sønner. Hennes søster fikk kreft, og døde et par år senere. I løpet av yrkeskarrieren jobbet hun både som gymnaslærerinne, sentralbordoperatør, helsesekretær, vaskedame og på et legekontor. Hun vant til slutt over alkoholismen, men scoliosen forverret seg og førte til en punktert lunge. Oksygenbeholderen fulgte henne alltid etterpå. Alt hun selv opplevde, finner vi spor av i novellene hennes. Som en av sønnene hennes har sagt (sitat fra bokas forord): "Mamma skrev sanne historier, ikke nødvendigvis selvbiografiske, men i grenselandet." (side 10)

"Fikk hun sin enestående fortellerevne fra de historiefortellerne hun vokste opp med? Eller var hun alltid tiltrukket historiefortellere, oppsøkte hun dem, lærte av dem? Utvilsomt begge deler. Hun hadde et naturlig grep om fortellingens form, struktur. Naturlig? Det jeg mener, er at selv om historiene hennes har en balansert, solid struktur gir de inntrykk av å skifte helt naturlig fra et emne til et annet, eller, i noen tilfeller, fra nåtid til fortid - selv innenfor én og samme setning ...

... Alistair Johnston har dette å si om novellenes utvikling: "Hun skrev katarsisk, men i stedet for å bygge opp til en åpenbaring, var hun mer tilbakeholden i sin fremmaning av klimakset, lot leseren fornemme det. Som Gloria Frym sa i American Book Review: hun tonet det ned, sirklet det inn og lot øyeblikket avsløre seg selv." (fra forordet til Lydia Davis på side 15)

Det som særpreger novellene i "Håndbok for vaskedamer", er en råskap og brutalitet, som kjennes så ekte, så selvopplevd, så autentisk. Jeg tenkte underveis at slik går det bare ikke an å skrive uten at det er selvopplevd. Vi møter mennesker som lever på siden av det etablerte samfunnet. Fattigdom, rusavhengighet og sykdom setter sitt preg på menneskenes skjebner.

I noen av novellene settes ulike skjebner opp mot hverandre, slik at vi skjønner hvor kompleks virkeligheten kan være. Her er det ikke svart eller hvitt, rett eller urett - derimot mye både og. Hvem har det for eksempel verst i novellen "Angel´s Laudromat" - hun som putter de siste pengene hun har på feil vaskemaskinautomater, og som dermed ikke får vasket klærne sine - eller indianeren som må finne seg i å få klærne sine vasket enda en gang, og som dermed opplever at den eneste fritiden han har den uka blir spist opp av unødvendig venting på vaskeriet? Han desperat etter å ta vare på øyeblikk av frihet - hun desperat etter å få vasket sitt tøy med de siste slantene hun har ...

I novellen "Mijito" møter vi analfabeten og den ulovlige innvandreren, som gifter seg med Manolo for å få lovlig opphold i USA. Slik sikrer mannen seg at hun får sosialhjelp. Hun blir gravid, bare for å oppleve at mannen havner i fengsel. Venner av ham tar seg av henne, men alt de er interessert i er pengene hun kan få ut på sosialen. Hun føder sønnen Jesus, men hennes uvitenhet og frykt fører henne til slutt ut i en elendighet som er til å skrike høyt av ... Ikke fordi forfatteren gnir elendigheten inn i oss, men fordi vi bare aner den der inne i historien.

Vi møter den alkoholiserte bestefaren i "Dr. H.A. Moynihan" - "tilfeldigvis" tannlege slik som forfatterens egen alkoholiserte bestefar var ... Og som sitt mesterstykke tar en avstøpning av sine egne tenner, og får barnebarnet sitt - jeg-personen i fortellingen - til å trekke ut alle hans egne tenner. Blodet fosser, og så kommer moren hennes ... Da har hun akkurat satt de nye tennene - gebisset - inn i munnen til bestefaren, hvoretter de begge konstaterer at det virkelig er et mesterstykke.

"Gode gud". Moren min skrek, og kom mot meg med utstrakte armer. Hun skled i blodet, skjente inn i bøttene med tenner og måtte holde seg fast for å gjenvinne balansen.
"Se på tennene hans, mamma."
Men hun så det ikke engang. Så ikke forskjellen. Han skjenket litt Jack Daniel´s til henne. Hun tok den imot, skålte åndsfraværende mot ham, og drakk.
"Du er gal, pappa. Han er gal. Hvor kommer alle te-posene fra?" (side 32)

I tittelnovellen "Håndbok for vaskedamer" møter vi vaskedamen som vet mer om livet til dem hun vasker hos, enn de selv gjør. Som at ektemannen til en av kundene hennes er utro ... Hun bekrefter også myten om at vaskedamer stjeler. Ikke slike ting som man kanskje tror. Ikke småmynter og den slags, men litt av overfloden - det femtende sesamfrø-glasset i spisskammerset, litt neglelakk, dopapir ...

"(Vaskedamer: Gjør det til en regel å aldri jobbe for venner. Før eller siden kommer de til å hate deg fordi du vet så mye om dem. Eller du slutter å like dem, fordi du gjør det.)" (side 45)

Underveis møter vi forfatterens alterego i flere av novellene - det vil si kvinner som drikker, kvinner som har scoliose, kvinner som er avhengig av oksygenbeholderen sin. Dessuten møter vi en kvinne med en kreftsyk søster, som hun reiser for å besøke. Det er i det hele tatt vanskelig å løsrive seg fra at mange av historiene har klare paralleller til Lucia Berlins eget levde liv, selv om hun i novellene dikter videre og dramatiserer for å gjøre historiene mer fullendte. Aller mest fascinert ble jeg av de stillferdige poengene til slutt, noen ganger ved å sette alt det foregående i et slags relieff og med en større betydning enn man til å begynne med kunne ane. Novellene i samlingen er av typen man får lyst til å lese om igjen, fordi det vil gi ytterligere dybde til historiene. Språket er sparsomt og konsist. Her brukes det ikke store eller overflødige ord. Måten Berlin beskriver scenene på, gjør det relativt enkelt å se det hele for seg. Hun er dessuten god på å mane frem stemninger som er viktige for historiene.

"Berlin er uredd, hun legger ikke fingrene mellom, men livets råskap dempes likevel alltid av hennes medlidenhet med menneskelig svakhet, av den nevnte fortellerstemmens vidd og intelligens og hennes egen lune humor." (side 14 - fra forordet)

Dersom du er en leser som kun leser 10-15 bøker pr. år, bør dette virkelig være en av dem! Dette er nemlig novellekunst av ypperste klasse!

Ja, det er ikke nødvendig å forstå alt :))

Jeg tenker at historien er om ham selv, og at Rosita er den vennen som har tilføyd ham den grove fornærmelsen som "ville gjort ham håpløst latterlig i alles øyne hvis den var blitt kjent". Selv om han sier "han", så er vel det for å kamuflere litt hvem det egentlig gjelder, og at det var sin kone han ville drepe. Mordet forstår jeg som en talemåte for det som egentlig virker som en bestilt voldtekt. Da Agnese forteller at hun hadde byttet plass med Rosita, beklager han jo, og det burde det vel ikke være noen grunn til hvis han ikke visste hva som hadde skjedd.

Hva er IS?

Mah-Rukh Ali (f. 1982) er norsk journalist og forfatter. Hun debuterte som forfatter som 14 åring med boka "Den sure virkeligheten". Den handler om å vokse opp som ung muslimsk jente i Norge, om å føle seg norsk, men bli behandlet annerledes. (Kilde: Wikipedia)

Den 17. januar i år var Mah-Rukh Ali på Litteraturhuset for å snakke om sin bok og om trusselen fra IS. Jeg var der, og har tidligere skrevet et innlegg om dette på bloggen min. I dette innlegget har jeg også skrevet om forfatterens bakgrunn. Hun jobber i dag i TV2 og er en av kanalens fremste nyhetsprofiler.

"Trusselen fra IS" kom ut i fjor, og på grunn av alt som skjer i Syria, flyktningestrømmen i Europa og alle terrorhandlingene som IS står bak, kunne den knapt vært mer aktuell.

Innledningsvis i boka er det en tidslinje, og denne er det veldig greit å kunne bla tilbake til mens man leser. Her ser vi at de første spirene til det som senere skulle bli IS, startet parallelt med al-Qaida i 1999/2000. Hendelsene som senere fulgte, eskalerte med all tydelighet etter invasjonen av Afghanistan og Irak - det forfatteren i likhet med de fleste andre (også USAs president Obama) betegner som feilslått vestlig politikk. Der hvor diktatorer fjernes, oppstår det som regel et maktvacuum fordi aktuelle land mangler demokratiske tradisjoner og organiserte maktalternativer. Dermed har religiøse fundamentalister fått en relativt lett match ...

De fleste av verdens muslimer - 80-90 % - er sunni-muslimer, mens de resterende er shia-muslimer. IS´medlemsmasse er sunnier, uten at dette på noen som helst måte bør tas til inntekt for at det er sunni-islam som er problemet. Nå som USA har inngått atomvåpenavtale med det shia-muslimske Iran, frykter omkringliggende land at det vil kunne bli en maktforskyvning. Dermed er det en fare for at den sekteriske volden skal øke. Vi har også sett at desto større press IS utsettes for gjennom luftangrep o.l. i Syria, desto flere terroranslag har Vesten opplevd. Men også Istanbul og Jakarta har opplevd sin del av IS-terroren, og dessuten har det vært angrep rettet mot Saudi-Arabia, Libanon, Dammam, Kuwait og Tunisia. IS utgjør dermed ikke lenger "bare" en regional fare. Organisasjonen truer rett og slett verdensfreden.

"IS er i dag verdens rikeste terrororganisasjon. Den har rundt 20 000 utenlandske rekrutter. Mange av dem er konvertitter. IS mener det er muslimers plikt over hele verden å følge dem og bli en del av deres såkalte stat. Den kontrollerer et område like stort som Storbritannia og en befolkning på åtte millioner mennesker.

Den største overraskelsen kom kanskje allerede da IS inntok Mosul i juni 2014. Hvordan kunne et par hundre menn fra en ukjent terrorgruppe kuppe den irakiske millionbyen nærmest over natten? I løpet av månedene som fulgte etablerte IS seg, og tiltrakk verdens oppmerksomhet ved å halshugge vestlige journalister for åpent kamera." (side 13)

Forfatteren har studert IS ved universitetet i Oxford, og fordi hun kom over så mye stoff om denne terrororganisasjonen, måtte det bare bli en bok av det. Hun forsøker i sin bok å se nærmere på hvordan organisasjonen startet, hvem som grunnla den, hvilket budskap propagandaen til IS gir, hva som er målet til IS, hvilke metoder de bruker i sin propaganda og hvilken politisk og ideologisk forankring IS har. Helt til slutt tar hun for seg hvordan IS kan bekjempes.

Halshuggingsvideoene begynte å dukke opp etter Abu Ghraib-skandalen, der amerikanske soldater utførte omfattende mishandling av irakiske soldater. Vi husker vel alle videoene der en kvinnelig soldat holdt fanger i hundebånd, og tvang nakne fanger til å danne menneskelige pyramider? Dessuten var det bilder av fanger som var innsmurt med brun væske. De uverdige scenene i videoene førte til at siste rest av velvilje overfor amerikanske soldater forsvant. Det hjalp ikke at disse soldatene ble straffet av amerikansk rettsvesen. Tillitsbruddet var et faktum, og det var uopprettelig.

Mah-Rukh Ali redegjør for forbindelsene mellom IS-grunnleggeren og al-Qaida, som selv om de er svært forskjellige, likevel springer ut av det samme - nemlig et hat mot Vesten. Men der IS ikke går av veien for å angripe egne tros-feller, der ønsket al-Qaida med Osama bin Laden i spissen å forbeholde angrepene mot Vesten og dens symboler.

"I moderne tid er det rivalene Iran og Saudi-Arabia som representerer hver sin stormakt innenfor de to hovedretningene i islam, og har siden den iranske revolusjonen i 1979 kjempet om hvem av dem som skal dominere politikken i Midtøsten."

Da USA innsatte Nouri al-Malikis shia-styre (i Irak - min kommentar), fikk de den mektige arabiske verdenen i mot seg." (side 59)

Dette førte også til at mektige stammeledere vendte USA ryggen og begynte å støtte opprørsbevegelsen, som utviklet seg i en ekstrem retning og som siden ble IS, slik vi kjenner organisasjonen i dag.

IS bruker moderne kommunikasjonsplattformer for alt det er verdt. Særlig har twitter vist seg å være nyttig i spredning av propaganda. Vestlige medier lot seg lenge manipulere av IS, men på et tidspunkt skjønte de at de ved å vise de gruoppvekkende halshuggings-videoene faktisk kun løp IS´ærende.

Så hvordan kan man bekjempe IS? Svaret er både komplisert og temmelig enkelt: ved å unngå at unge, lettpåvirkelige mennesker blir radikalisert på internett. De som er i faresonen er mennesker som ikke føler seg inkludert i vårt samfunn, som blir skjøvet ut og som dermed kan bli et lett offer for ekstreme grupper. Retorikken er i så måte helt identisk med den vi hører om ungdommer som lar seg forføre av høyreekstremistisk propaganda. For ikke å snakke om alle dem som blir hektet på konspirasjonsteorier. Mekanismene er de samme. Religion er bare et middel for å oppnå polarisering mellom "dem" og "oss". IS´ henvisning til islam er villedende, fordi den ekstreme volden ikke har noe som helst med islam å gjøre.

Selv blir jeg skremt av retorikken som verserer i sosiale medier for tiden. Det er mye generalisering, så mye at enkeltmenneskene blir helt borte i diskusjonene. Da er grensen mot rasisme hårfin. Man antar uten videre at vi er et bedre folkeslag med bedre holdninger og verdier, og at alle andre kun er snyltere som forsøker å berike seg på vår bekostning. Bildet av mennesker i nød blir helt borte. Slike holdninger er i seg selv ekskluderende og kan i verste fall føre til risiko for radikalisering selv der denne risikoen ikke var til stede i utgangspunktet. Så er selvsagt ikke dette i seg selv til hinder for at man kan ha meninger om en ansvarlig innvandrings- og flyktningepolitikk, og at det går en grense for hva f.eks. et land som Norge er i stand til absorbere. Selv synes jeg det går et markant skille mellom det som må oppfattes som økonomiske flyktninger og reelle flyktninger, som har flyktet for livet, bort fra krig, død og terror. Det er sistnevnte gruppe som har krav på beskyttelse, og det er også her Norge har påtatt seg forpliktelser internasjonalt. Debatten bør uansett konsentreres om sak, ikke rundt mer eller mindre fordekte antakelser om at vi er et bedre folkeslag enn andre.

Jeg vil berømme Mah-Rukh Ali for denne boka, fordi hun virkelig gjør et forsøk på å gjøre oss klokere i forhold til hva IS er. Et stykke på vei har hun lyktes godt. Likevel halter fremstillingen hennes, og for en stor del oppfattet jeg siste del av boka som noe svakere enn første del, som er svært faktabasert. Det blir mange påstander, uten at jeg synes hun dokumenterer dette veldig godt. Det er mulig at kildehenvisningene sist i boka er ment å skulle fungere som dokumentasjon, men mange av henvisningene gjelder nyhetsartikler som er skrevet av journalister som ikke selv har vært f.eks. i Syria. Som hun selv sa under sitt foredrag på Litteraturhuset den 17. januar: Det ville ha vært som å begå selvmord å reise inn i Syria nå. Selv om man ikke blir kidnappet av IS, er det mange grupper som tar vestlige mennesker til fange og som selger fangene videre til IS. Og nå anses ikke lenger halshugging som avskrekkende nok, og derfor er avrettingsmetodene enda mer bestialske. Fanger puttes i bur og brenner til døde, de senkes under vann - alt mens dødskampen filmes, for så å legges ut på internett ...

Selv om fremstillingen halter her og der, vil jeg likevel ikke nøle med å anbefale boka for alle som ønsker å sette seg mer inn i hva IS står for. Det vi kan ta for sikkert er at dette er en organisasjon som så og si samtlige av verdens muslimer tar sterkt avstand fra!

Etiopisk roman fra 1908 på norsk!

Afewerq Gebre-Iyesus (Afevork Ghevre Jesus) (f. 1868 d. 1947) var en etiopisk forfatter. "Tobbia" anses som den første romanen med et moderne tilsnitt som ble skrevet på amharisk, Etiopias nasjonalspråk.

Forfatteren var av fornem slekt, men selv ikke slektskap med dronningen kunne gi ham beskyttelse mot å falle i unåde da han senere inntok litt for moderne holdninger. Det var særlig hans begeistring for alt italiensk, inklusive at han ønsket at landet skulle legges inn under Italia, som førte til dette.

Etiopia er et av få land i Afrika som aldri ble kolonialisert, men som beholdt sin frihet. Landet ble kristnet i det fjerde århundret etter Kr., og man kan på mange måter si at "Tobbia" handler om nettopp dette. Dvs. hvordan en romanse førte til at landets konge lot seg kristne, med den følge at alle hans undersåtter fulgte ham. Dermed ble det slutt på krigen som frem til da hadde versert mellom de kristne og de andre/de vantro.

I forordet til boka skriver Reidulf Molvær følgende:

"Selve handlingen i boken foregår idet Etiopia nylig hadd gått over til kristendommen, og motstanderne beskrives for det meste som animister eller "hedninger", men forfatteren glemmer dette i noen få tilfeller og kaller motstanderne muslimer, selv om Muhammed levde 300 år etter at Etiopia ble kristnet. Jeg har selv rettet på dette ved konsekvent å kalle etiopernes motstandere for animister, og et par steder for hedninger (som ligger nær det amhariske ordet som brukes). Ordet muslim har jeg unngått, siden det er anakronistisk i denne sammenhengen. (Etiopia kom i konflikt med muslimer mange hundre år senere, men det passer ikke inn i tidsrammen for denne romanen.) Begge sider kaller hverandre vantro." (side 9)

Det er en rørende historie vi får høre i "Tobbia". Helt kort handler boka om en liten kristen familie der faren, som er general, blir tatt til fange. Hans barn, tvillingene Tobbia og Wahid, og deres mor blir fra seg av sorg. Wahid reiser ut for å lete etter faren, som nå er slave hos fiendene og som kan frikjøpes for en enormt stor mengde gull. Tilfeldighetene fører ham til en kjøpmann, som hjelper ham. En dag kommer faren hjem som en fri mann. Sønnen har imidlertid da ett å gjøre: han må finne kjøpmannen som har kjøpt faren fri. På sin jakt etter kjøpmannen, blir Wahid tatt til fange av fienden, og dermed må faren reise ut for å lete etter sønnen. Tobbia insisterer på å være med, og for å ikke utsette seg for noen fare, kler hun seg ut som en gutt. Tilfeldighetene fører dem til fiendens konge, og så utvikler det hele seg i en helt utrolig retning ...

Oversetter Reidulf Molvær har i etterordet skrevet om etiopisk litteratur. Selv om "Tobbia" er den første romanen som er skrevet på amharisk, er den ikke den eldste boka som er skrevet eller utgitt i Etiopia. Han påpeker at landet har litteratur som går svært langt tilbake. I de tidligste tider ble historier nedtegnet på pergament. Ofte handlet historiene om kongelige bedrifter, i tillegg til at det dreide seg om religiøse tekster. Poesien og eventyrene hadde også en stor plass i litteraturen.

"Etiopisk litteratur er blitt mer og mer spennende og relevant for folkets liv med årene, og den gir et bilde av det som foregår i et av de landene som nylig er blitt betegnet som et av de mest progressive i Afrika, noe som er bemerkelsesverdig, siden Etiopia lenge ble betraktet som et av de mest tilbakestående landene i verden, selv om kulturen alltid har fascinert besøkende til landet, og folket har en helt enestående sjarm og viser stor vennlighet også mot utlendinger. Det er vanskelig å forstå landet og folket uten å kjenne litteraturen (og gjerne også kunsten, som for en stor del er av høy kvalitet). (side 154)

Reidulf Molvær har skrevet om mange etiopiske forfattere i boka "Black Lions".

Jeg synes alltid det er spennende å lese bøker om andre kulturer, fordi dette øker forståelsen for andre menneskers verdisyn og ståsted. Verden blir stadig mindre, og litteraturen gir alltid helt andre innblikk enn hva f.eks. en nyhetssending eller en avisartikkel klarer å formidle. I den sammenheng trigget denne lille boka meg umiddelbart. Og det er en skjønn historie vi blir innviet i, selv om boka rent språklig kanskje fremstår som noe banal. Det er vel mange tårekvalte øyeblikk, og her kunne variasjonen i språkføringen med fordel ha vært større. Dessuten satt jeg tidvis med det bestemte inntrykk at tidskoloritten ikke var godt nok gjennomarbeidet. Oversetteren nevner dette i sitt forord - dvs. at forfatteren skriver at de kristnes motstandere var muslimene, til tross for at islam ikke ble introdusert for verden før sånn ca. 300 år senere. Akkurat dette trekker ned noe av helhetsopplevelsen av romanen. Jeg håper likevel ikke at dette bidrar til å skremme andre lesere fra å lese boka, fordi det er en spennende historie som fortelles i "Tobbia". Nettopp det forhold at boka er betegnet som den første moderne romanen i Etiopia, gjør den vel verdt å få med seg, synes jeg. Boka er dessuten svært lettlest og pageturner-aktig.

Boka er utgitt med støtte fra Norsk kulturråd.

Godt poeng om motivene på lukteflaskene, Gretemor!