Godt journalistisk arbeid om følgene av den arabiske våren!

Sigurd Falkenberg Mikkelsen (f. 1975) har vært Midtøsten-korrespondent for NRK i perioden 2011-2016. "Arabisk høst" inneholder et utvalg av hans korrespondentbrev i denne perioden. Han og hans familie flyttet til Kairo i 2011, og den gangen besto familien av tre medlemmer. Da de reiste hjem i 2016, var de blitt en familie på fire.

Forfatterens formål med boka er å gi et bidrag til de dokumentariske vitnesbyrd som finnes om perioden etter at den arabiske våren var et faktum. Han medgir at de ikke er perfekte. Derimot er de personlige og sterkt preget av de voldsomme hendelsene han som NRK-korrespondent kom tett innpå i årene 2011-2016. Hvert av brevene har en innledning skrevet i ettertid, som setter dem i en større sammenheng. Brevene som sådan er ikke endret etter at de i sin tid ble publisert.

Den arabiske våren ble som kjent utløst ved at en grønnsaksselger i Tunisia - Mohamed Bouazizi- satte fyr på seg selv på slutten av 2010. Fortvilelse og avmakt lå bak. Dette ble starten på en kjedereaksjon som vi fremdeles ikke kjenner det endelige resultatet av. Det minner meg for øvrig om en bokanmeldelse der Adonis´ samtalebok "Vold og islam", som jeg selv har omtalt her på bloggen, ble kritisert. Bokanmelderen mente at Adonis var altfor kategorisk og negativ når han mente at den arabiske våren hadde feilet og er en katastrofe for folket. Dersom vi går tilbake til historiebøkene, ville dette også ha vært dommen fem-seks år etter den franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet. Men til slutt - helt til slutt - gikk verden videre, og det i en forbedret utgave av seg selv. Alt håp er med andre ord ikke ute, selv om det ser dystert ut akkurat nå ...

Det er sterke vitnesbyrd forfatteren presenterer i denne boka. Det er historier om mennesker som forsøker å beholde sin egen verdighet og integritet, men som opplever myndighetsmisbruk, integritetskrenkelser og helseskadelig vold - i verste fall drap - når de ikke går med på ulovligheter. Det er historier om en brutalitet som vi vanskelig kan klare å forestille oss. Fordi korrespondentbrevene er så personlige, gir de langt mer enn "kliniske" fremstillinger av det som har skjedd. Selv sitter jeg med et brennende ønske om at forfatteren skal gjøre mer ut av det han har sett og opplevd som Midtøsten-korrespondent, og skrive en bredere anlagt bok der alle sammenhengene fremtrer mye tydeligere. Her er i alle fall stoff nok til atskillig mer enn disse bruddstykkene som vi får presentert i "Arabisk høst".

Boka er meget godt skrevet, og jeg ble sterkt berørt av å lese den. Dette er et solid stykke journalistisk arbeid av den typen jeg savner mer av i dagspressen, der det meste blir for overfladisk, lite nyansert og tabloidisert. At Sigurd Falkenberg Mikkelsen i tillegg tilfører historiene sine noe nært og menneskelig, er styrken ved denne boka, slik jeg ser det! Jeg har veldig sansen for måten han analyserer det han er vitne til, noe som selvsagt har sin bakgrunn i hvilket menneskesyn og verdigrunnlag han har. Han forsøker virkelig å forstå det han ser, men noen ganger må han erkjenne at det er utenfor hans - og vår - rekkevidde å fatte alt. Jeg er også full av beundring over at noen reiser ut i krigssoner for å rapportere det de ser, for det er på ingen måte risikofritt. Det er ikke først og fremst risikoen for bomber og flyangrep som er verst for krigsreportere og journalister. Derimot er det risikoen for kidnappinger og drap ... Slik har verden blitt ...

"Arabisk høst" er kanskje en av de viktigste bøkene innenfor denne sjangeren som utgis på norsk i høst! Les den!

Her er linken til min fullstendige bokanmeldelse på bloggen min.

Jeg har ikke lest Stephen King, men nå fikk jeg lyst til å sjekke ut bøkene :) Hører mye på lydbøker på engelsk, så da blir det nok det! Moro å lese meningsutvekslingene deres :)

Ja, det er en roman.

Er dette en roman?

Utenom temaet, men hvor får man tak i "Bokserien du har med blant annet "Pyramidene i Egypt" og "Stonehenge"?

En bok som ikke berørte meg

Birger Emanuelsen (f. 1982) debuterte som forfatter i 2012 med novellesamlingen "For riket er ditt". Selv har jeg ikke lest noe av denne forfatteren tidligere, men jeg har hatt "Historien om et godt menneske" (2015) liggende på vent en god stund. Det ble imidlertid slik at jeg fikk lest den aller siste boka hans - "Anna og kjærligheten" - først.

Anna er jordmor og i boka kommer vi tett innpå hennes arbeidshverdag på sykehuset der hun jobber. Hun har passert 60 år, og kan se tilbake på en god og trygg karriere. Nå er hun den eldste av arbeidskollegaene på avdelingen.

Underveis får vi vite at hun er enke etter Malvin, og at hennes store sorg her i livet er at hun mistet et barn mens han fremdeles var ganske liten. Siden kom det ikke flere barn.

En dag Anna er på vakt, kommer det inn en kvinne som skal føde tvillinger. Egentlig burde Anna ha blitt hjemme, for hun har feber og kan knapt stå på beina. Men hun har aldri vært syk, og føler et stort ansvar for jobben sin. Så går det nesten galt ... Og da faren til tvillingene truer med å sende inn en klage, ønsker sykehuset å dysse ned saken og fremtvinge at Anna går av med tidligpensjon. Disse to forholdene står opp mot hverandre: savnet av hennes eget barn og denne fødselen der det holder på å gå galt ... Historien er dessuten krydret med noen flere lag. Som vennskapet mellom Anna og den vesentlig yngre kollegaen Ida, og forbudt lesbisk kjærlighet. Fortid og nåtid, gammel og ung, egen og andres sorg, et ekteskap som ikke var helt slik man kanskje skulle tro ...

Det har ikke unngått min oppmerksomhet at dette er en bok som har fått store ovasjoner fra nær sagt alle de profesjonelle anmelderene og også en hel del bloggere. Så hvorfor ble jeg likevel ikke grepet selv? Kanskje hadde det noe å gjøre med at jeg valgte lydbokutgaven hvor forfatteren selv leser? (Jeg har også hatt papirutgaven tilgjengelig, og kunne ha valgt å lese boka selv.) Underveis ble jeg lettere irritert over måten ordene og setningene ble betont, fordi jeg opplevde fortellingen som noe naivistisk. Dessuten ble jeg irritert pga. måten Anna ble beskrevet. Samtidig som det dveles alt for lenge med å avsløre de enkleste og mest opplagte ting i Annas liv, noe som kan gi et inntrykk av at her er det mye undertekst, opplevde jeg at det meste blir overforklart.

Jeg tror ikke på det! Og jeg ble ikke grepet. Underveis tenkte jeg at slik skriver man for barn og ungdom - ikke for voksne lesere. Det hele ble for meg for banalt og enkelt. Forfatterens egen opplesning forsterket følelsen av stor avstand mellom fortelleren og hovedpersonene i boka. Noen av tankene Anna gjør seg - denne godt over middels intelligente kvinnen som har levd et langt liv - står heller ikke til troende. Som da hun, etter å ha sluppet et ungt par forbi og ser at de har flettet fingrene sine forelsket sammen, tenker: "Tenk, fremdeles fantes det land hvor mennesker ikke fikk leie slik på gaten." I denne konteksten fullstendig uinteressant og malplassert, synes jeg ... For ikke å si banalt.

Nei, dette var virkelig ikke boka for meg. Ikke dermed sagt at jeg mener at alle som liker den, tar feil. Jeg skjønner bare ikke hva de snakker om når boka løftes frem som varm, troverdig, forløsning i overført betydning og jeg vet ikke hva. Emanuelsen skriver utvilsomt godt, kanskje litt "for flinkt" (?), men jeg klarte altså ikke å kjenne stemningene han utvilsomt forsøker å formidle. Jeg tror at det har noe med fortellergrepet å gjøre - at fortelleren beskriver bokas hovedpersoner nærmest sett ovenfra. Dermed kom jeg aldri ordentlig i berøring med personene. Det kan selvsagt være jeg som bommer, at jeg ikke klarer å se bokas eminente sider ... Det kan også tenkes at forfatterens egen høytlesning ble feil for meg og at jeg ville ha fått et bedre inntrykk av boka dersom jeg hadde lest den selv. (Og enda har jeg ikke turt å si høyt at jeg kjedet meg underveis ... Og at jeg kanskje ikke hadde orket å høre den ferdig dersom den hadde vært særlig mye lenger enn 4 1/2 time ... )

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Om eksilets pris og savnet av en fengslet far

Libyske Hisham Matar (f. 1970) debuterte som forfatter med boka "In the Country of Men" i 2006 ("Ingen i verden" på norsk i 2007). Boka kom på kortlisten for Man Booker Prize samme år. "Anatomy of a Disappearance" utkom i 2011 ("Forsvinningens anatomi" på norsk i 2011). Jeg har omtalt begge bøker på bloggen min.

Onsdag 24. august i år besøkte forfatteren Litteraturhuset i Oslo i forbindelse med lanseringen av sin tredje bok - "Hjemkomsten" ("The Return"). Jeg var der, og skal skrive om dette i et blogginnlegg i løpet av få dager.

Hisham Matar´s far Jaballa Matar var politisk dissident i Libya, og hadde for lengst flyktet fra Gadaffis terrorregime sammen med sin familie da han i 1990 ble kidnappet i Kairo. Det var Gadaffis sikkerhetspoliti som sto bak, og som brakte faren tilbake til Libya, hvor han endte i fengsel. Etter dette var det ingen som noen gang så noe mer til ham. Det lyktes likevel faren å få smuglet ut noen brev og et lydbånd til familien, og dermed visste de i det minste at han var i live. Etter 1996 hørte ingen mer fra ham. Levde faren eller var han død? Det kunne ingen vite sikkert. Håpet om at han fremdeles var i live, levde uansett videre hos Hisham, moren og broren hans, som bodde i London. Hele livet deres ble etter hvert preget av at de aldri helt ga opp håpet.

Hisham Matar skriver godt og engasjerende, og det har vært spennende å lese om hans families skjebne. Samtidig som "Hjemkomsten" handler om jakten på sannheten om det som skjedd med faren hans, handler den også om å komme hjem. Hvordan er det å leve i eksil når man aldri kan være helt sikker på at man er trygg, selv om man lever i et demokratisk land langt unna landet man flyktet fra? Og hvordan er det å vokse opp med vissheten om at faren er et annet sted, høyst ufrivillig, og neppe har det særlig bra? En far som har hatt mot nok til å sette seg opp mot et diktatorisk regime, og hvis far igjen hadde en viktig rolle i krigen mot italienerne ...

Jeg satt med en følelse av at jakten på sannheten om farens forsvinning ble fortalt bakover, samtidig som nåtidsfortellingen - reisen tilbake til Libya - ble fortalt fremover. Noen ganger var dette litt forvirrende. Etter å ha møtt forfatteren på Litteraturhuset skjønner jeg at dette har vært en krevende bok å skrive. Så kanskje måtte den bare bli slik? Tematikken er i alle fall svært interessant og dagsaktuell. Selv har jeg et umettelig behov for mer kunnskap om den arabiske våren og hva som egentlig skjedde. Her får jeg inn enda et nytt perspektiv inn i det lappverket som den arabiske våren tross alt består av.

Jeg synes det er forunderlig at boka ikke er anmeldt av noen profesjonelle anmeldere enda.

Dette er en viktig bok i vår tid! Les den!

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Litt spennande å sjå kor ulikt inntrykk me har av boka. For meg blei dette ei fin og var forteljing om to einsame sjeler som finn kvarandre, på tross av stor alderforskjell.

Original innfallsvinkel i en velskrevet bok. Filosofi og en tidlig form for psykoterapi møtes i interessante og spennende samtaler mellom filosofen Friedrich Nietzsche og legen Josef Breuer - historiske personer i fiktive møter. Forfatteren er selv psykoanalytiker. Jeg synes han har greid å skape en god og spennende historie, samtidig som han sannsynligvis vil formidle også et faglig budskap. Anbefales!

Likte du Ketil Bjørnstads "Sekstitallet"? Da kommer du til å like "Syttitallet" enda bedre!

Det er alltid knyttet stor spenning til Ketil Bjørnstads bokutgivelser. Ekstraordinært spennende er det at han har ambisjoner om å utgi seks bøker, hvor han tar for seg hvert ti-år av sitt liv. Som undertittelen indikerer, skriver han ikke bare om sitt eget liv, men også om den tiden han har levd i. En anmelder kalte dette i sin tid "å ta en Knausgård", men jeg vil på det sterkeste understreke at det er tale om vidt forskjellige bøker. Der Knausgård i Min kamp-serien riktignok tar utgangspunkt i sitt eget liv, men samtidig gjør beskrivelsen av dette til noe universelt som alle kan kjenne seg igjen i - der tar Bjørnstad utgangspunkt i sitt eget kunstnerliv som er alt annet enn universelt, og så løfter han dette inn i den samtiden han har levd i og forteller samtidig historien om norsk musikkliv fra innsiden. Akkurat dette har gjort at jeg har gledet meg ekstraordinært mye nettopp til "Syttitallet", fordi det skjedde så mye spennende på 1970-tallet.

Kjente kulturpersonligheter dukker opp i "Syttitallet". Vi møter blant annet Jon Eberson, Arild Andersen, Radka Toneff, Erik Bye... alle kulturpersonlighetene som satte sitt bestemte preg på 1970-tallet, og som vanket på Club 7. Og jammen dukker ikke også Jens Bjørneboe opp mens Ketil sitter barnevakt for Ole Paus og hans kone Henny Moan. Scenen som beskrives gir meg flashback til Bjørnstads bok "Barnevakt, en bok jeg har lest et par ganger og også har omtalt på bloggen min. I denne romanen er det riktignok en kvinne som sitter barnevakt, men scenene som utspiller seg er lett gjenkjennelige når man kjenner det som må ha vært inspirasjonskilden. Det handler om et fortettet nattlig møte mellom en lærer og en tidligere elev. Beskrivelsen av det kyniske musikermiljøet, der utroskapen florerer, kjenner jeg også igjen fra romanen "Ensomheten".

Og tenke seg til at Ketil Bjørnstads aller vakreste sangtekst og melodi - "En sommernatt ved fjorden" - var nær ved å ende i søppelbøtta ...

Etter å ha lest "Syttitallet" kan jeg konkludere med at jeg ikke ble skuffet. Boka innfridde mine forventninger og vel så det! Jeg opplevde dette andre bindet i serien som enda bedre enn "Sekstitallet", og tror at årsaken er svært sammensatt. Fordi jeg selv var eldre på 1970-tallet, ga dette meg økt grad av gjenkjennelse i teksten. Og kanskje handler det ikke rent lite om at jeg fra før av er veldig fascinert av den norske jazzmusikken fra denne tiden. Jeg hadde dessuten glede av den gjenkjennelsen som jeg opplevde i parallellene mellom forfatterens eget liv og de romanene han har skrevet, og som jeg gjennom flere år har hatt så stor interesse for. Jeg liker også Ketil Bjørnstads fortellerstemme svært godt, og synes han skriver veldig lett og ledig. Kanskje er det også noe i det som redaktør Vinding prediket overfor den litteraturdebuterende forfatteren - at jeg som leser har veldig sans for forfatteren og føler at jeg har tilbrakt et helt liv sammen med bøkene hans? Det er nok noe der! Nettopp derfor opplever jeg heller ikke at det blir for mye med nesten 800 sider om hans "Syttitallet". Tvert imot kunne det godt ha vært mer, for det ble i snaueste laget om de siste årene av 1970-tallet.

Jeg anbefaler også denne boka på det aller varmeste, og gleder med veldig til "Åttitallet"!

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Historien om en dysfunksjonell familie

Irske Anne Enright (f. 1962) debuterte som forfatter i 1995. Den mest kjente romanen hennes er "The Gathering" ("Sammenkomsten"), som hun vant Man Booker Prize for i 2007. "Veien ved Boolavaun" ("The Green Road") kom ut på norsk tidligere i år, og dette er den tredje av forfatterens seks romaner som er utgitt på norsk. Boka ble nominert til Man Booker Prize 2015, og er kåret til Irish Novel of the Year samme år. Bøkene hennes tar ofte opp temaer rundt familieforhold, kjærlighet og sex, samt Irlands vanskelige forhold, kan jeg lese på Wikipedia. Enright er ansett som en av de fremste irske samtidsforfatterne i dag, og hun er svært prisbelønt.

I "Veien ved Boolavaun" møter vi søsknene Dan, Hanna, Emmet og Constance og deres mor Rosalind. Vi følger dem fra 1980 til 2005.

I bokas åpningsscene har eldstemann Dan bestemt seg for å bli katolsk prest, og dette fører til at moren i protest legger seg til sengs og ikke står opp igjen før etter mange dager. Hun protesterer med hele seg mot sønnens valg, og kalkulerer med at han skal ombestemme seg dersom hun bare holder ut lengst. Barna er vant til at moren setter sine egne følelser og behov foran dem, og akkurat dette særtrekket ved henne virker mot sin hensikt. Mens moren ønsker å knytte barna tettere til seg og styre deres valg, gjør de det stikk motsatte. I stedet flytter de så langt hjemmefra som de kan komme. Dvs. alle unntatt Constance, som blir værende hjemme og som tar seg av moren etter at hun blir enke. Fellesnevneren for samtlige er at de har et hat-kjærlighetsforhold til moren. Det verste som har skjedd Rosalind er at barna klarer seg uten henne, og hun synes ute av stand til å fatte at det er hun selv som støter dem fra seg.

"Veien til Boolavaun" virker ved første øyekast som en nokså lett og enkel roman, men er det faktisk ikke. Det er mange lag i denne romanen, som i tillegg til å beskrive en nokså trist familie, også er morsom. I alle fall dersom man klarer å se det tragikomiske i skjebnene som er blitt barna til del, og i hvordan dette påvirker relasjonene mellom dem. Det er blitt sagt om denne romanen at den også beskriver det typisk irske, og at det er en del symbolikk særlig knyttet til morens erke-irske navn Rosalind. Min oppfatning er at selv om mye av dette går under radaren hos de fleste av oss, reduserer ikke dette leseropplevelsen.

Det er noe allmenngyldig og svært gjenkjennelig ved typiske dysfunksjonelle familier med en sterk og sentral matriark. Selve "plottet" - at alle barna kommer hjem til jul og at dette fører til at en haug med gamle skjeletter ramler ut av alle skapene - er i seg selv ikke så originalt. Jonathan Franzens roman Korrigeringer har noe av den samme tematikken, men der slutter også det meste av likheten. For der Franzen er kjent for sin satiriske tilnærming, der fremstår Enright som mer jordnær og realistisk. Begge har imidlertid med et barn som har homofil legning, og begge har med barn som ikke har fått det til i livet. Jeg opplever imidlertid persongalleriet i Franzens romaner som nokså "skrudde" og noen ganger også karikerte, mens dette aldri slo meg under lesningen av "Veien til Boolavaun". Det familiære dramaet i denne romanen er dessuten nokså lavmælt, og dermed meget troverdig.

Jeg opplevde romanen som godt skrevet, og satte pris på Enright´s presise beskrivelse av persongalleriet, som er kjemisk fritt for klisjéer og stereotypier. Dette var en bok som fikk meg til å tenke, også lenge etter at siste side var lest. Jeg anbefaler den varmt!

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Ser ut som det bare gjelder min pc.

Det går an å legge boka i boksamlingen jeg har, men når jeg skal legge den i en bokhylle med navn får jeg denne meldingen: Ooops!
×
Klarte ikke lagre bokhylleplassering.
Det oppsto en feil på vår side.
It-avdelingen vår skal få svi for dette.

Tilfelle 1)

Som skeptikar var eg og skeptisk til denne boka før eg starta å lese. Men eg er einig med deg: ei lun forteljing om den "kloke" kona Anna som strevar med å finne seg sjølv og sin plass i samfunnet. Boka er ingen biografi, men skriven i romanform, og som roman er ho god, men eg saknar litt meir fakta om Anna sin kvardag og livet hennar.

Jeg får bare en melding om at IT-avdelingen skal få svi for dette når jeg prøver å legge inn bøkene i bokhyllene. Er det virkelig ingen som har noe å si om det?

Et must for alle som lider av islomani!

Kirsti MacDonald Jareg (f. 1966) er en norsk psykolog og forfatter med skotske aner. Hun har bodd både i Norge, Skottland, Sverige og Botswana. Hun har tilleggsutdannelse innenfor sosialantropologi og sakprosaskriving, og har tidligere publisert reise- og historieartikler i flere medier. For tiden skriver hun på en reiseskildring fra Irland.

Da jeg kom over denne boka tenkte jeg "søren heller!" "At jeg ikke kom over den før mannen min og jeg reiste til Shetland, Orknøyene og Hebridene tidligere i sommer!" I ettertid vet jeg ikke helt, for det var faktisk vel så fint å lese denne boka etterpå."Øyene i vest" er nemlig ikke noen reisehåndbok. Samtidig skaper den et reisesug av en annen verden for den som leser boka, som inneholder de mest fantastiske fortellinger om forholdene ute i havgapet i Skottland.

"Øyene i vest" utkom i 2011, og de drøyt fire hundre sidene er sånn noenlunde likt fordelt på de indre hebridene, de ytre hebridene, Orknøyene og Shetland. Det temaet som går gjennom boka som en rød tråd er selvsagt hvordan det er å leve på disse øyene, der forholdene er nokså gjennomsiktige og intime. Det er ikke for alle å klare livet her ute i blæsten, selv om forholdene har blitt bedre etter hvert som husene har blitt varmere og fergetidene er blitt hyppigere. Den som tror at det er romantisk å bo på en forblåst øy, får virkelig korrigert sin oppfatning. Som en innflytter sa det så treffende: Det beste med å bo ute på de skotske øyene, er at alle kjenner alle. Det verste er imidlertid at alle kjenner alle ... Så dersom man tror at man kan flytte til en liten skotsk øy for å gjemme seg bort, må man tro om igjen. Privatlivet blir helt transparent der ute i havgapet.

Det er sjelden jeg tar så store ord i min munn, men denne boka bergtok meg fullstendig! Jeg vet allerede nå minst to ting: jeg kommer til å lese denne boka om igjen og jeg kommer til å dra tilbake til disse øyene!

Jareg er inne på det selv, og jeg har eksakt det samme ønsket: nemlig at det skal åpnes en fergeforbindelse mellom f.eks. Bergen og Shetland i sommerhalvåret! Dette kommer til å bety enormt mye for lokalbefolkningen - spesielt for Shetland, men også for andre øyer som har fergeforbindelse til Shetland. Her snakker vi bærekraftig øy-utvikling, der kontrollert turisme er en nødvendig del av det hele. Slik det er i dag er Shetland og Orknøyene, og kanskje i særdeleshet de ytre Hebridene, veldig eksotisk og nokså utilgjengelig for de fleste. De turistene vi traff da vi var på vår rundtur var i grunnen folk som var født der men som hadde måttet flytte til fastlandet for å få seg jobb, og som vendte hjem igjen hver eneste sommer.

Dersom du har et ønske om å finne ut mer om de skotske øyene, er Kirsti MacDonald Jaregs bok et must! Her finner vi en fortellerevne av de helt sjeldne, og hun har en herlig og tankevekkende tilnærming til historiske "fakta". Det er seierherrene som dikterer historien, og den er som regel farget av et ønske om å fremstille seg selv edelmodig og de andre grusomme. Hva er sant, og hva er oppdiktet? Det vet vi faktisk ikke. En sunn skepsis er likevel på sin plass, og dette elementet er med hele veien i Jaregs bok. Jeg gleder meg allerede til hennes bok om Irland! Det er nemlig upløyd mark for mitt vedkommende.

Denne boka anbefaler jeg sterkt for alle som lider av islomani! Løp og kjøp!

Her kan du lese resten av min bokomtale:

http://rosemariechr.blogspot.no/2016/08/kirsti-macdonald-jareg-yene-i-vest.html

Om et historisk bedrag

Amos Oz (f. 1939) er født og oppvokst i Israel. Han debuterte som forfatter i 1965, og har siden utgitt mengder med bøker innenfor sjangrene sakprosa, essays og romaner. Han er vel kjent for sine politiske synspunkter på Israel-Palestina-konflikten, noe som ikke minst kommer til uttrykk i boka "Hvordan helbrede en fanatiker" (2006). (Jeg har omtalt denne boka på bloggen min.)

Hva ville ha skjedd rent historisk dersom jødene hadde anerkjent Jesus som sin Messias? Da ville vel verken kristendommen eller islam ha oppstått? I stedet ville jødedommen ha utviklet seg videre, og vi ville alle på et vis ha blitt jøder ... ? Fellesnevneren for disse største monoteistiske verdensreligionene er jo nettopp troen på at det skal komme en frelser. De kristne mener at dette er Jesus, muslimene mener at dette er Mohammed og jødene venter fremdeles på sin Messias. Alle er enige om at de tror på den samme guden.

Mytene rundt Judas er grunnlaget for Amos Oz´siste roman med tittelen "Judas". Vi befinner oss i Jerusalem, forfatterens fødeby. Året er 1959, mao. noen få år etter at staten Israel ble opprettet. Ikke alle var enige om at det var den rette veien å gå å opprette en egen stat på bekostning av palestinerne som bodde der fra før av. I alle fall ikke at de som bodde der i praksis skulle fordrives fra sine egne hjem, noe de jo faktisk ble. Shmuel Ash er bibelforsker ved universitetet, og han skriver om Judas, som han opplever som "kristendommens egentlige far". Han er avhengig av økonomisk støtte fra faren for å kunne studere, og da faren hans går konkurs, ser han seg nødt til å avbryte studiene og finne seg en jobb.

Shmuel får seg jobb hos Gershom Wald, en intellektuell mann han skal være en samtalepartner med. Det er svigerdatteren Atalia Abarnel som hyrer ham inn. Hun er en hemmelighetsfull førtiårig enke, som tar seg av Gershom Wald. Shmuel blir pålagt absolutt taushetsplikt, og dette fører til at han anser det mest praktisk å kutte båndene til sitt tidligere liv. Boka har på et vis to lag. Det ene handler om samtalene mellom Shmuel og Gershom, og det andre handler om det som skjer mellom Shmuel og Atalia.

På tross av at både Jesus og alle hans disipler var jøder, er Judas den eneste som blir "stemplet" som jøde. Han ble selve legemliggjøringen av det jødiske sviket. Mens Peter fornektet Jesus (at på til hele tre ganger), gjorde ikke Judas dette. De tretti sølvpengene han fikk for å angi Jesus var selv på den tiden for småpenger å regne, i alle fall for Judas som var rik nok fra før av. Jesus satte seg opp mot datidens presteskap, og menget seg med syndere som tollere og horer, og dette gjorde ham til en forhatt og farlig person i datidens Jerusalem.

Amos Oz har valgt et spennende fortellergrep i denne romanen. Gjennom samtalene mellom hovedpersonene belyses historiens kanskje mest spennende tematikk - splittelsen i tre monoteistiske verdensreligioner. Dette har fått en enorm betydning for det politiske bildet i verden. Man kan selvsagt mene hva man vil i forhold til om det er religionene i seg selv som skaper splittelse eller om det er praktiseringen som gjør det, om religionen "misbrukes" eller er voldelig i seg selv. Uansett hva svaret blir - og her finnes virkelig ingen fasitsvar - er det et faktum at religion (og for den saks skyld ulike ismer) er et tema i de aller fleste verdenskonflikter. Det handler kanskje dypest sett om verdier. Kanskje er det noe iboende i menneskenaturen at vi må lage oss fiendebilder for å opprettholde motivasjonen til å leve (for livet er hardt - også der hvor rikdom og velstand er til stede), at det av en eller annen naturgitt årsak må bli et "de eller oss" og at det virker samlende innad å skape seg et fiendebilde utad, særlig når rammebetingelsene for enkeltindividet er beskjedent. Hvis det er "så enkelt", ville menneskeheten garantert ha funnet på noe helt annet å "skylde på", og da ville det ikke hatt så mye å si om det var bare en eller flere verdensreligioner. Selv innad i kristendommen og også innad i islam er det mange konflikter. Jødedommen er heller intet unntak.

Uansett - Amos Oz´roman "Judas" er svært tankevekkende og interessant! Nå er nå en gang verden slik den har blitt, og i denne konteksten har alle godt av å lese en så intellektuell tilnærming til splittelsen mellom jødedommen og kristendommen som denne boka innbyr til. Hvor mye av det vi anser som "opplest og vedtatt" er faktisk sant, og hvor mye er i ettertid blitt konstruert for å skape fiendebilder? Det er på høy tid å revidere historien på dette punktet! "Judas" er en godt skrevet bok av en særdeles interessant forfatter, som er opptatt av forsoning mellom mennesker, uansett hvilken religion man føler tilhørighet til. Boka er dessuten krydret av historien om en ung mann som blir forelsket i en eldre kvinne. Den er svært lesverdig og slett ikke så tungt tilgjengelig som jeg kanskje har skapt et inntrykk av gjennom min beskrivelse av boka.

Denne boka anbefaler jeg varmt! Les den og bli litt klokere!

Her kan du lese resten av min bokomtale:

http://rosemariechr.blogspot.no/2016/08/amos-oz-judas.html

Jeg reagerte når disse Bokomslagene var populære. Dette var bare noen jeg fant i farta den gang. Ganske fantasiløst spør du meg...

Synd at det får skjemme ei ellers god bok.