Bokelskere.no

Det er disse systemene. De er bare pyntet opp litt. Et system for å kjøpe billett, og så vente. Kjøpe billett og så gjerne stå i kø enda en gang for å få vist frem billetten, og kanskje enda en gang for å få varen. Jeg husker de køene. Én kø for å oppgi hvilken sko man ville kjøpe. Én kø for å betale for skoene. Og én kø for å få dem. Og overalt disse kvinnene bak skranker og resepsjoner, kledd i noe som skulle ligne på uniformer, men som så mer ut som lagerfrakker. De var så uforskammede som de kunne mot kundene. Som om de ville inngi kundene en følelse av at de skulle være takknemlig for at man fikk lov til å handle der. Gjør slik at de føler seg små og forvirrede. La dem stå og vente. Ignorer dem.

Valget er: ensomheten i dette landet, med alt man kjenner, med det språket man behersker, med de vennene man har, de slektningene, kollegene, naboene, bekjente. Eller den fullstendige ensomheten i et annet land, et ukjent land med et ukjent språk og ukjente vaner og måter å omgås på.

Hvem er hun? Hvem er hun. Hvilke drømmer har hun? Har hun drømmer? Hva lengter hun etter? Hvordan vil hun leve livet sitt? Hvordan vil hun at livet skal være? Stiller hun seg overhodet det spørsmålet? Kanskje det er den største forskjellen mellom mitt liv og hennes. At hun ikke en gang stiller det spørsmålet. Det spørsmålet kan ikke stilles. Hun lever det livet hun lever. Hun har ikke valgt det, det har bare blitt slik. Slik har det blitt. I dag skal hun koke aprikossyltetøy. Hun har vondt i en skulder.

Mekanikeren. Med sin tannløse latter. Han hadde mistet flere tenner selv om han ikke var særlig gammel. Og han hadde vondt i et ben. Han bannet mye, både over benet og over tennene. Han kunne ikke spise mat som var hard å tygge. Da bannet han. Han ville så gjerne ta en jafs, og så gikk det ikke, det må ha vært veldig frustrerende. Det var vel da det hjalp med en dram. En dram mot smerten og en dram mot minnene. Han hadde mange minner å drikke opp, Mekanikeren, det visste jeg allerede som barn. At han hadde vært krigsfange i Sovjet. I en arbeidsleir, formodentlig. I flere år var han der. Da han ble sluppet fri, gikk han hele veien hjem. Hvor gikk han fra? Det er ikke sikkert dette er sant. Ingenting med Mekanikeren er sikkert. Mekanikeren lyver like friskt som han drikker. Kanskje det finnes andre hemmeligheter, andre smerter, ting som er mye verre enn sovjetiske fangeleirer.

Gode gamle England er et imaginært sted, et landskap bygget opp av ord, tresnitt, filmer, malerier, pittoreske graveringer. Det er et sted folk har fantasert frem, og folk lever ikke særlig lenge og ser ikke så godt etter. Vi er ikke så flinke til å forstå målestokk. Det som lever nedi jorden, er for smått til å bry seg om, klimaendringene for store til å ta inn over seg. Tid er vi heller ikke flinke med. Vi husker ikke hva som levde her før oss, vi klarer ikke å elske det som ikke finnes. Ei heller klarer vi å forestille oss hva som blir annerledes etter at vi dør. Vi lever vårt tilmålte tidsløp og knyter våre knuter og rep utelukkende for oss selv. Vi søker trøst i bilder og feier åsene rene for historie.

Historie, men også liv. Dette minner kanskje om gode gamle England, men det ligner overhodet ikke landet slik det var for fire hundre år siden, eller bare hundre.

Som forfatteren og forskeren Ann Heberlein skriver i En liten bok om ondskap, har vi mennesker allerede forsvart handlingene for oss selv før vi utfører dem. Det er derfor handlingen i det hele tatt settes ut i livet, fordi den har allerede vært innom avveiningen av rett og galt, om dette er noe man bør gjøre eller ikke. Lander man på å gjøre det, er handlingen allerede rettferdiggjort. Da er det krevende å angre, fordi det forlanger at man går tilbake, at man våger å se på motivasjonen og begrunnelsen med andre øyne.

Det var bedre under krigen. Da var det ingenting å få, men man fikk det i det minste øyeblikkelig.

Nesten alle generasjoner siden har lært å sykle som barn, men den første generasjonen måtte lære det som voksne, og det er både skumlere og vanskeligere. Nederland hadde innendørs sykkelskoler hvor du først lærte å sitte på sykkelen, deretter å bevege den. Til sist lærte du å hilse ordentlig med hatten uten å falle.

Det var et snodig påfunn å skrive på et språk som ikke var ens eget. Det gir en nesten dårlig samvittighet, sa hun, at folk føler seg tvunget til å bruke engelsk, tenk så mye av dem selv som må forsvinne i den overgangen, omtrent som når folk får beskjed om å forlate hjemmene sine og bare ta med seg det mest nødvendige.