Dine bokanmeldelser er gode og informative! Jeg har nå lest flere av dem om bøker jeg aldri hadde hørt om før, og noen av bøkene frister såpass at de har havnet på den lange lista av bøker som jeg skal lese :)

God tur til deg, Fjodor og Idioten. Ta de begge med deg på tur du, og kos deg både med turen og boka :)

Har gjort en sjekk til. Denne gang på Adlibris nett. Valgte denne gang å se på Jo Nesbø som jo er oversatt til flere språk, og fant følgende priser.
Norsk fra 121 - 149
Tysk alle 72
Engelsk fra 55 - 85
Svensk alle 39
Finsk fra 47 - 71
Argumentet fra flere om at det er fler inbyggere i Sverige som gjør svenske bøker billigere holder vel neppe når de faktisk er billigere enn både tysk og engelsk. Som i sin tur er billigere enn norsk.
Skjønner fortsatt ikke at det er mulig med de stive prisene i Norge.

I de bøkene av Dostojevskij som jeg har lest skjer det utrolig mye på kort tid. I begynnelsen av denne boka skjer det mye i løpet av noen timer, fra Fyrst Myskin sitter på toget til det som skjer i selskapet hos Nastasia Filipovna.

Jeg ble også litt forundret over hvor dramatisk oppførsel karakterene har. Synes del I nesten var bygd opp som et skuespill hvor mye skjedde på kort tid, hemmeligheter ble gradvis avdekket og inntrykket av noen av personene forandret seg gradvis ettersom "avsløringene" kom. Det var fascinerende å se hvordan spenningen ble bygget opp fram mot selskapet hos Nastasia.
Og hvis fyrsten virkelig er så åpen og rett fram (som et barn?) som det kan se ut til, så er det kanskje ikke så rart at han viser så tydelig sin begeistring for henne?

I likhet med deg trodde jeg ikke at dette skulle være noen page-turner, men boka er overraskende lettlest og engasjerende!

Her er eg heilt ueinig med deg Lillevi, eg tenkjer at boka ikkje treng å vere eit innlegg i debatten om aktiv dødshjelp, men heller ei kjærleiksbok om to heilt ulike menneske. Ein kjærleik som ikkje er jamn, der den eine kanskje elskar meir enn den andre? Johan ser i alle fall ut til å meine det; han forstår ikkje kva Mai ser i han og seier sjølv at "du er min nåde. Jeg er benådet fordi du vil ha meg". Og så trur han at Mai blir hos han fordi ho treng nokon som er svakare enn seg sjølv, og det er for han eit negativt trekk ved hennas kjærleik til han.

Og så har me det med korleis me menneske reagerer når me får ein dødeleg sjukdom, tankar og kjensler som kjem, kva Johan tenker om sin eigen sjukdom, dødsangsten, tankane om korleis den "friske" parten ser på den som skal døy; er Mai "lei" og berre vil bli kvitt han fortast mogeleg? I slutten på Johans liv ser me at kommunikasjonen dei imellom er brutt

Johan er ein mangesatt person; han er hypokonder, han ser etter "teikn" på det meste; gjer eg det og det, så skjer det og det, og alt er knytta til sjukdommen hans.Han ser teikn i alt Mai seier og ikkje seier, mistrur henne og lagar sine eigne konklusjonar.

Eg synest dette er ei bok som stiller meir spørsmål enn ho gjev svar, men det treng ikkje vere negativt. Ein forfattar treng ikkje å ha svara. Klarer derimot ein forfattar å få lesarane til å tenke, fundere over ulike problemstillingar, ja då har forfattaren lukkast. Og det synes eg Linn Ullmann har klart med boka.

Om dyp, dyp sorg

Josefine Klougart (f. 1985) er en dansk forfatter og poet som sin unge alder til tross har opplevd å bli nominert til Nordisk Råds Litteraturpris to ganger; første gang for romanen "Stigninger og fald" i 2011 og andre gang for "En av oss sover" i 2013. Det er ikke mange dagene til vi får vite hvem av de nominerte som stikker av med prisen. Hele fem bøker har Klougart utgitt fra debuten i 2010. (Kilde: Wikipedia)

"Det er aldri ett menneske som forlater et annet; man forlater hverandre, tenker jeg. Det skjer, er én bevegelse; man har blitt én kropp, og denne kroppen faller fra hverandre. Det er ingen skyld å plassere, det er en hel masse regnskaper å gjøre opp, og ingen å sende regningen til. Alt jeg har, er ditt. Den følelsen." (side 124)

Romanen "En av oss sover" handler om å bli forlatt og å miste etter at man trodde at man hadde funnet den store og altoppslukende kjærligheten som skulle vare livet ut. Bokas hovedperson - en kvinne - reiser hjem etter at bruddet med mannen hun har levd sammen med i åtte år er over, og hun omtaler ham konsekvent som sin avdøde mann. For det er slik hun føler det. Kjærligheten er død. Ergo er mannen hun elsket også død - i alle fall for henne. Kun slik kan hun makte å forholde seg til sorgen sin på. I et nesten hudløst og gjennomsiktig språk skildres sorgen, og jeg kan ikke forstå annet enn at den må være selvopplevd fra forfatterens side. For slik er det ikke mulig å skrive uten å ha kjent følelsene på egen kropp ... I et poetisk språk skildres en sorg så dyp at det nesten er vanskelig å fatte at det er mulig å komme levende fra det.

"Så er det altså det man gjør. Etter åtte år. Etter åtte år reiser man seg fra senga og går helt fattet, men samtidig alt annet enn fattet, helt uten form, gjennom et rom, et annet, låser seg inne på et bad, og faller sammen der. Smeltet menneske som sitter sånn, helt stiv; og slår hodet mot en dør. Det er kanskje det eneste som er å gjøre. Åtte år, telle opp dagene, og langsomt begynne den samtalen som starter som en hvisking gjennom en dør. Så er det kanskje det som skal til, så er det kanskje sånn det starter. Den slags øyeblikk som har all tid skrevet inn i seg, det som har vært, det som skal komme, det som aldri blir og, ja, det som aldri var." (side 92)

Mens jeg leste meg gjennom boka, sluttet jeg aldri å tenke på at forfatteren bak ordene ikke en gang er 30 år. Likevel opererer hun med en dyp psykologisk innsikt og har språket i sin makt. Hun beskriver følelser i bilder og på den måten gjør hun dem svært konkrete - og det uten å falle for fristelsen til å bevege seg inn i det banale. Helhetsinntrykket er at hun gir et meget sterkt bilde av hva det vil si å være i dyp, dyp sorg etter å ha mistet den man satset alt på ... Boka er tilsynelatende svært lettlest, men jeg vil på det sterkeste advare mot å "feie" gjennom den i full fart. For å få fullt utbytte av den, mener jeg at man bør gi seg tid til å dvele ved det man leser - for å finne frem til den mollstemte stemningen som ligger mellom linjene. I motsatt fall kan man nemlig risikere å føle at det hele blir for lett. Og kanskje må man også ha opplevd noe lignende selv for å forstå alt som ligger bak ordene ...

Jeg er i tvil om jeg skal gi boka terningkast fem eller seks, men ender med en sterk fem´er. Boka er nok blant dem som vil vokse ved andre og tredje gangs lesning. Og så blir det spennende å se om Josefine Klougart stikker av med prisen når årets vinner av Nordisk Råds Litteraturpris skal kåres!

Flere av de eldre russiske forfatterne har personer som skriker og bærer seg med voldsomme fakter, ofte for bagateller. Mange er rasløste, spesielt blandt de adelige, de som ikke har noe yrke utover det å ha en tittel da. De går som regel bare på visitter til hverandre, så der finner du mange fornøyelige karakterer kan du tro.
Dostojevskij har mange slike karakterer i bøkene sine.