Bokelskere.no

Da duene forsvant er en ambisiøs historisk roman med handling fra Estland i tiden under og etter 2. verdenskrig. Sentralt i historien befinner fetterne Roland og Edgar seg, samt Edgars kone Juudit. Vi følger dem i valgene de tar under den store krig, og hvordan disse valgene senere preger dem.Tittelen på boken, Da duene forsvant, henspiller på den tyske okkupasjonen av landet. Tyskerne spiste nemlig duer.

Dette var mitt første møte med Oksanen, og det blir neppe det siste. Jeg elsket Oksanens intense skrivestil, og hennes evne til å dra meg inn i historien og holde meg fanget. Språket hennes er som den rikeste moldjord,saftig, av og til mørkt og det får historien til å spire og vokse seg bredere. Boken er en sidevender, når man først kommer inn i den, men det tok meg litt tid å bli engasjert i historien grunnet endel skifte i synsvinkel og mange karakterer i starten av boken. Det er liten tvil om at det ligger en stor mengde research bak boken, og den har en detaljrikdom som setter stemning for leseren.

Romanen tar for seg flere tema: det handler blant annet om forræderi; overfor seg selv, sine nærmeste eller landet sitt. Oksanen skildrer kampen for å overleve, og skriver om hva redsel kan føre til samt hvordan det er å være i en situasjon hvor man ikke har noen man kan stole på. Dette er også en bok om lengsel, og om frihet. De fleste karakterene i boken streber etter en form for frihet, enten på det indre eller det ytre plan.

Bakerst i boken er det en liste som forklarer noen av begrepene i boken nøyere.Det var interessant. Da duene forsvant er en mørk og interessant berettelse som absolutt er å anbefale.

Hele anmeldelsen min finner du også her

Jeg leste en bok i 2011 med nøyaktig samme tittel, men med en annen forfatter. Boken jeg leste het The Gallows Curse og den er skrevet av Andrew Hammond. Denne boken høres et par knepp bedre ut enn den jeg leste, den var god på sitt vis kanskje spesielt for unge gutter.

The Fault In Our Stars av John Green
The Hunger Games av Suzanne Collins

Jeg slukte Din vakre jævel med hud og hår, men samtidig er det en problematisk fortelling da den tar for seg et seksuelt forhold mellom en voksen kvinne og en gutt på 15 år.

Jeg har null problemer med å forstå at leserne har nominert boken til Uprisen. På samme tid har jeg et veldig ambivalent forhold til historien, den gav den meg rett og slett en ekkel smak i munnen. Dette handler om en voksen person som innleder et forhold til en som, sett med lovens øyne, fortsatt regnes som et barn. Hovedpersonen Hedvig, som er den voksne, er klar over at dette er galt og det nevnes flere ganger, allikevel velger hun å innlede et forhold til 15 år gamle Robin.

Hva hvis historien hadde handlet om en 15 år gammel jente og en 25 år gammel mann? Da vil jeg tro at meningene om boken hadde vært lang flere og sterkere enn hva vi har sett frem til nå. Det kan jo også diskuteres hva en kvinne på 25 har tilfelles med en gutt i tenårene.

Det var i korte trekk min mening om boken, en noe lengre omtale kan de som finner det interessant finne på min bokblogg.

Ild skuffer ikke og er en verdig oppfølger til fenomenet Sirkelen.

I Ild kjemper den svenske jentegjengen(heksegjengen) fortsatt med tiden mot apokalypsen, som skal være rett rundt hjørnet. Men også denne gangen får de andre utfordringer de må ta løse på ferden frem mot endetiden. En sekt, Positiv Engelsfors, dukker opp fra tilsynelatende ingensteds og store deler av stedets befolkning har latt seg hjernevaske.

Det jeg kanskje liker aller best med denne trilogien er den fine blandingen av fantasy og realisme. Og jeg liker det faktum at en rekke forskjellige personligheter tvinges til å se forbi forskjellene seg i mellom og samarbeidet for "the greater good".

Da har jeg fått med det viktigste, dersom du ønsker en noe fyldigere omtale kan du lese en annen omtale på min bokblogg.

Baby's In Black er en gripende tegneserieroman basert på forholdet mellom Stuart Sutcliff, det femte Beatles medlemmet, og den tyske jenta Astrid Kirchherr. Men man behøver ikke å vite spesielt mye om Beatles for å kunne like historien som den er.

Starten på en karriere
I Baby's In Black møter vi The Beatles i sin spede begynnelse, tidlig i 1960. På denne tiden befant de seg i Tyskland, nærmere bestemt Hamburg, hvor de hver eneste kveld spilte konsert på en klubb i nærhetene av Reeperbahn. Astrid blir overtalt til å ta en tur på klubben, et sted ingen skikkelige, unge dame burde bli observert på denne tiden, og hun blir umiddelbart fascinert av både musikken og guttene.
Ingen musiker

Kunstner
Astrid Kirchherr arbeidet på denne tiden som fotograf og hun tilbrakte en del tid med bandet for å ta fotografier av dem. Disse tidlige bildene av den opprinnelige Beatles besetningen, og andre nyere bilder av bandet, er Astrid kjent for verden over. Tiden går, Astrid og Beatles bassisten Stuart Sutcliff faller for hverandre. Stuart var aldri egentlig noen musiker, det var kunst han virkelig brant for. Like før Stuart ble medlem av gruppen hadde han solgt et av sine malerier, pengene ble han overtalt av sin gode venn John Lennon til å bruke på en bassgitar.

Alt i alt en gripende, lærerik, sørgelig og god roman! Det eneste minuset med boken var at jeg slet litt med å se forskjell på guttene i historien i en start.

En noe mer utfyllende omtale, intervju med Astrid Kirchherr og bilder fra boken finnes på bloggen min for de som er interessert i det.

Forfatteren Ruta Sepetys har skapt så fine folk at det er litt trist å tenke på at de ikke har noe liv utenfor bokens to permer. Historien finner sted i sørstatene, nærmere bestemt til nabolaget "the French Quarter" i byen New Orleans, Louisiana, på 1950-tallet. Dette er en nydelig, historisk roman om Josie, som er datter av en bordellansatt.

Historien kunne vært tragisk, men den er fremtids rettet og hjertevarm med et rikt persongalleri. I tillegg har jeg sansen for at enkelte av karakterene er inspirert av personer som faktisk levde i New Orleans i tidsperioden boken er lagt til.

Ønsker du en fyldigere omtale kan du ta turen innom bokbloggen. Der finner du også bilder fra "The French Quarter" og en interessant video hvor forfatteren av boken forteller om tilfeldighetene som førte til at Out of the Easy ble skrevet.

Eve er en dystopisk ungdomsroman som jeg rett og slett ikke orket å lese ferdig. Årsaken til at jeg avbrøt historien var ikke fordi den i seg selv var så dårlig, men fordi historien fokuserte mye på hvor horrible gutter var, gutter og menn tenkte kun på sex og de var langt på vei styrt av sine lyster.

Tilgivelig?
I første omgang tilgav jeg dette, fordi EVE er en dystopisk fortelling hvor gutter og jenter har blitt holdt adskilt, og jentene ble hjernevasket til å tro at den mannlige delen av befolkningen kun ønsket å utnytte dem. Da jeg først hadde begynt å tenke over denne fremstillingen ble jeg litt besatt av dette fokuset, jeg forsøkte å observere om det var noen endring å spore i fortellingen. En ting var at jentene hadde en forestilling av hvordan gutter skulle være, en helt annen ting var at fortellerstemmen speilte denne oppfattelsen. Fortelleren observerte gutter som kastet sultne blikk på jentene og kom med slibrige kommentarer.

Trilogi
Jeg håper, og antar jo, at forfatteren kanskje endrer noe på dette synet mot slutten av denne trilogien. Det ville jo være merkelig om de to kjønnene ikke skulle forstå at de har blitt holdt for narr av overmakten og forsones i bok #3. De lære seg kanskje å leve sammen i harmoni også The END?

For spesielt interesserte kan jeg nevne at jeg har skrevet en lengre bloggpost om dette temaet.

Jeg blir så glad når jeg ser andre brimme over av begeistring etter å ha lest en av mine favorittbøker. "Vindens navn" er helt fantastisk :)

Ta med deg te- eller kaffekoppen og kom på besøk til bokbloggen Flukten fra virkeligheten og En gammel skatt fra hyllen - "En smakebit på søndag". Der serverer en rekke bokbloggere, både norske og svenske, smakebiter fra bøkene de leser nå.

I sin første roman skrev forfatteren om Jack the Ripper og mye tyder på at hun har latt seg inspirere av ham når hun har skapt morderen i denne boken.

The Gods of Gotham er ikke en oppløftende kriminalroman. Den er like gjennomført mørk som mange av bakgatene Timothy Wilde må bevege seg gjennom i jakten på barnemorderen. Det er noe trøstesløst over det hele, og de fleste karakterene som opptrer i teksten har sine plager og mørke rom. Til tross for dette rommer boken også en kjærlighetshistorie, den flimrer som et lite lys som kjemper mot stormkastene.

Det er god dybde i personskildringene, og de fleste karakterene har en troverdig utvikling gjennom boken, og byr også på flere overraskelser. Det er vanskelig ikke å trekke frem helten i historien, Timothy Wilde. Han har trekk man kan finne igjen hos klassiske krimhelter og han bærer historien godt. Litterært ligger romanen milevis over mange andre i samme sjanger og den er like mye en skjønnlitterær roman som en krim.

Med sikker penn skildrer forfatteren livet på skyggesiden i New York på midten av 1800-tallet. Hun er god på å skape atmosfære, og gjør nytte av datidens slang for å sette stemning i historien. Det er også mange små historiske detaljer i teksten, som vitner om at hun har satt seg grundig inn i temaet, og enkelte karakterer og hendelser er tatt fra virkeligheten. I starten av hvert kapittel er det utklipp fra avisartikler og bøker som gir innblikk i livet i New York på denne tiden.

Det skremmende med handlingen i The Gods of Gotham er parallellene man kan trekke frem til vår egen tid. De irske immigrantene var de laveste av de lave i New York, og måten de ble behandlet på gir assosiasjoner til hvordan innvandrere blir behandlet i vårt samfunn i dag. Boken er således en studie i hva fremmedfrykt kan føre med seg.

Dette er også en bok om menneskeverd og om kampen for rettferdighet i et samfunn hvor alt for mange vender ryggen til. Det handler om å stå opp for det man tror på, når man endelig finner en mening med det livet man lever, og hvordan man kan kjempe seg opp igjen når man har nådd bunnen.

The Gods of Gotham er den første boken i en krimserie, og det er bare å glede seg til fortsettelsen. Dette er en litterær godbit for alle som er glade i krim og historiske romaner.

Smertelig sterk krim

Med Smertehimmel tar Asle Skredderberget et stort steg opp fra sin debut Metallmyk.

Ingrid Tollefsen, ansatt i et legemiddelfirma, blir drept på et hotellrom i Roma. Økokrimansatte Milo Cavalli blir sendt ned til Roma som norsk representant for etterforskingen, og finner blant annet en «eskepost» som Tollefsen klarte å kvitte seg med før hun ble drept. Det viser seg også at Tollefsens yngre bror ble brutalt henrettet to år tidligere. Mens Milo graver seg ned i saken, får han også nye opplysninger om sin familie. Gamle familiehemmeligheter skal snu opp ned på alt det Milo tidligere holdt for sant.

Smertehimmel er bygget over samme lest som Metallmyk: økonomisk kriminalitet og grådighet står i sentrum kombinert med et kritisk blikk på en bransje som sitter på mye makt og penger. Det hele formidlet i en effektiv språkføring. Skredderbergets talent er at han klarer å ta komplekse temaer og gjøre dem interessante, spennende og forståelige for den vanlige leser. Boken er spennende, har mye action, og er vanskelig å legge fra seg.

Skredderberget har sagt i et intervju at han primært er opptatt av å underholde. Jeg vet ikke om jeg fester lit til den uttalelsen, for jeg opplever at han har et budskap utover det underholdningsmessige, og det er ikke vanskelig å se journalisten Skredderbergets penn skinne gjennom i boken.

Veldig mange av historiene i boken synes å ha sin inspirasjon fra aktuelle nyhetssaker de siste årene. Et godt eksempel på dette er den papirløse flyktningen fra Tsjetsjenia, hvis historie minner svært mye om Maria Amelie.Selve løsningen på krimgåten er også aktuell. Smertehimmel vil appellere til flere segmenter av lesere, men for de leserne som er opptatt av og oppdatert på nyhetsbildet og samfunnsforhold generelt, vil boken ha et ekstra lag.

Jeg kom mye mer under huden på Milo i denne boken, og jeg er blitt aldri så lite betatt av romanfiguren. Han er tiltrekkende, intelligent, og ikke minst så har han humor. Generelt er Skredderberget flink til å flette inn humor i boken for å lette tunge sekvenser, og han har mange skarpe replikker.

Et annet genialt trekk er katolske Milos mange skriftemål. Ikke bare sørger disse for at vi kommer mer under huden på Milo, men Skredderberget bruker også disse dialogene for å sette søkelys på bokens budskap og tema. Plottet i boken er komplekst. Det er mange løse tråder som ikke synes å ha noen sammenheng, men forfatteren vever dem sammen på elegant vis.

Smertehimmel tar opp flere dagsaktuelle temaer. Jakten på det perfekte, og hvor langt folk er villige til å gå for å nå sine mål. Aner vi et lite spark til de mange Birken – streberne her? Skredderbergets budskap er at av og til kan det lønne seg å sette egne behov til side for å tilfredsstille en større sammenheng.

Hvis jeg skal trekke frem noe jeg ikke var så fornøyd med, var det måten oppklaringen av saken blir presentert på. Det ble litt for mye amerikansk filmpreg over det, men alt i alt er dette blitt en knallsterk og spennende krim, som for øvrig har en av de mer originale biljaktscenene jeg har lest i en norsk krimthriller.

Asle Skredderberget har valgt å skrive krimthrillere fra et område hvor Tom Kristensen har vært nærmest enerådende i Norge. Det kan fort vise seg å være en svært lukrativ avgjørelse, for i Skredderberget har Kristensen fått en sterk utfordrer. Aner vi en ny Riverton – nominering i 2014?

Takk for tips. Den har jeg lest og likt!

Jeg har akkurat sett den utrolig spennende filmen "Argo", og inspirert av den har jeg lyst til å lese spennende spionromaner fra Iran i tiden fra 1979 og frem til 2000-tallet. Er det noen som har gode tips? De trenger ikke å være på norsk, gjerne på engelsk.

Lest 2013

Den siste pilegrimen er en veldig god krimdebut som skiller seg ut fra andre bøker i samme sjanger.

(...) Den siste pilegrimen er en ambisiøs krimroman. I motsetning til flere krimromaner som har et mord med en påfølgende etterforskning og konklusjon, har Sveens debut også en innholdsrik historie som er plassert i fortiden. Jeg skal ikke røpe for mye for ikke å ødelegge handlingen for deg som ikke har lest, men stikkordene er nazister, spionasje og motstandsbevegelse. Sveen har blant annet basert boken på det virkelige dødsfallet til motstandsmannen Kai Holst.Det har lenge vært spekulert i om Holst tok sitt eget liv, eller om han faktisk ble drept. Den fortidige handlingen er så spennende og mangesidig at den alene kunne stått fint som spionroman. Sveen skriver med god selvtillit, og har et godt grep på historiske detaljer fra tiden før, under og etter krigen. Han har også en god penn generelt. Noen klisjeer er det her og der, i tillegg til enkelte gjentakelser i teksten, men ikke for mye at det skjemmer historien.

To av Sveens sterkeste sider som forfatter er oppbyggingen av historien og karakterene. Boken starter med at vi tas rett med til åstedet for drapet på motstandsmannen. Så pensles handlingen tilbake til 1945, før vi igjen befinner oss i nåtiden. Alterneringen mellom de ulike tidsperiodene skaper et driv i teksten, og ofte avsluttes et kapittel med en cliffhanger slik at man får følelsen av at man må lese videre for å få vite hva som skjer. Sveen er også god på å porsjonere ut ledetråder om drapet og menneskene i boken, og ofte byr han på overraskelser og vendepunkter i handlingen som jeg ikke så komme. Den siste pilegrimen er en tykk bok, på over 500 sider, men bokens oppbygging og tekstens driv gjør at det aldri blir kjedelig. De siste 200 sidene leste jeg ut på en kveld fordi jeg ikke klarte å legge boken fra meg.

Det er mange interessante og godt skapte karakterer i romanen. Hovedpersonen, Tommy Bergmann, skiller seg litt fra andre krimhelter. Da jeg først ble introdusert for ham, likte jeg ham ikke i det hele tatt. Bergmann har et brutt forhold bak seg, som følge av at han har slått kjæresten. I teksten legges det opp til at han har enkelte psykopatiske trekk. Det er et interessant grep av forfatteren å skape en usympatisk karakter, det kan fort føre til at leseren blir frastøtt og ender med å ikke like fortellingen i det hele tatt. I dette tilfellet synes jeg det fungerer godt, for utover i boken blir bildet av Bergmann mer nyansert og vi får små drypp rundt hvorfor han er blitt som han er. Det skaper nysgjerrighet hos leseren. Portrettet av Agnes Gerner er også veldig godt. Måten Sveen skildrer henne på, gjør at jeg som leser kom godt under huden på henne. Jeg kunne fint lest en bok som handlet bare om henne. For meg var hun romanens hovedperson.

Boken har flere temaer. Et av dem er kjærlighet og svik. Det handler også om valg, spesielt umulige valg. Et annet underliggende tema er forskjellen mellom rett eller galt, og hvor grensen mellom disse to størrelsene går, gjerne i sammenheng med nettopp valg. Hva sier de valgene man gjør om en som menneske? Hva er det egentlig som definerer en som person? Det handler også om å være kvinne i et mannsdominert miljø.

Den siste pilegrimen har, som nevnt, en veldig god oppbygging, men enkelte steder har Sveen tydd til litt lettvinte løsninger. Jeg opplevde det ikke som troverdig hvor fort Bergmann koblet funnet av beinrestene i Nordmarka med drapet på motstandsmannen. Han hopper litt for lett til konklusjoner.

Noe av det jeg liker best med å lese bøker, er å lese en virkelig god bok av en debutant, og vite at jeg har oppdaget en ny forfatter jeg gleder meg til å følge med på fremover. Slik føler jeg det med Gard Sveen og Den siste pilegrimen. Det blir veldig spennende å se hva Sveen kan komme med etter dette. Hvis du skal lese krim i påsken, bør du forsøke deg på denne. Romanen passer ekstra godt for deg som både liker spionthrillere og krim. Jeg håper også at det en gang i tiden blir snakk om en filmatisering av boken, for her har man mange ingredienser til å skape en veldig spennende film eller TV-serie.

Hentet fra bloggomtalen min her

Jeg lånte denne på biblioteket sist og gleder meg til å lese den!

Den aller beste boken for min del tror jeg må bli Code Name Verity av Elizabeth Wein, etterfulgt, i tilfeldig rekkefølge, av Inn i elden av Aina Basso, tegneserieroman Zita the Spacegirl av Ben Hatke, The Sister Brothers av Patrick deWitt og Metallmyk av Asle Skredderberget.

Jeg tror faktisk jeg har noen på min egen liste som ville satt prist på Årets dager :)

Noen tips til kodekrim:
Arven fra Stonehenge
21/12
Shakespeares hemmelighet
Tempelriddernes arv

Jeg tror også at bøkene til Glenn Cooper er kodekrim.