Bokelskere.no

På veien til forelesningssalen, så jeg etter ting som ikke hadde forandret seg: Bbiblioteket, bokhandelen, postkontoret og trebenkene utenfor lotusdammenene, der jeg pleide å sitte henslengt. Ved synet av alt dette, slapp jeg ut et lettelsens sukk. Lukten av tåregass var den samme.

Det virker som om minnene våre bærer med seg en dolk i brystet enten vi er klar over det eller ikke

Alle lever sitt liv alene, og det bare denne ene gangen. Hvert menneske strever på sin egen måte for å klare seg. De elsker, sørger og taper sine kjære til døden. Det gjøres ikke unntak for noen.

De andre ungdommene kastet såpestykker mot henne, dyttet hverandre så de dultet borti henne, og skrev graffiti om henne på doveggene. Til gjengjeld skjelte hun dem ut på latin.

"De fleste mennesker higer etter det de ikke kan få," bemerket han nøkternt. "Den dagen man våkner og innser at det er en håpløs higen, og ser på hva man virkelig har, begynner man på veien mot en relativ tilfredshet. Livet er et lotteri, loddet er kastet, og vi må alle greie oss så godt vi kan med det vi har fått."

Det føles godt - bare litt menneskelig varme i en kald verden

She had heard the anti-immigration cry from other countries - Europe wanting to send its Muslims home, Amrica keen to close its doors to the Mexicans - but Saudi had let itself become a kingdom of strangers. It welcomed its immigrants because they lent the illusion that Saudis could afford hired help, because the immigrants did the jobs that most Saudis would never dream of doing - housekeeping, refuse collecting, taxi driving - and because without them, absolutely nothing would get done

Åh, jeg vet at det sikkert ikke ser ut som mye til sted for en vanlig forbipasserende; ikke at det er så mange av dem helt her ute. Men det bitte lille hjemmet vårt er så mye mer enn de fire gebrekkelige veggene og det skjeve taket gir inntrykk av. Inni er det stort, fylt av kjærlighet. Det er et sykehus der ungene mine kan fødes. Det er en skolebygning der barna mine kan lære. Det er en herskapshus der mannen min og jeg kan nyte det rike livet vårt sammen.

Hvorfor føltes det så godt å være ond? Jeg blir kvalm av meg selv

Men siste skoledag begynner alt jeg har lært å sive ut av meg, og jeg vedder på at når alt er borte, kommer jeg til å veie mindre

En gang var du tryggheten, mor. Altet. Universet som omga meg. Det fantes ingen bølger i akvariet, bare deilig, fuktig varme. Og næring. Jeg kunne høre pulsen din, og du kunne kjenne de myke sparkene mine. Mamma. Er du der?

I slike stunder lurte jeg på hvorfor mennesker ikke adde utviklet den samme lukkemekanismen i ørene som i øynene [...]

Det fantes små oaser i byen min som åpenbarte seg for meg etter at jeg hadde dristet meg til å legge to håndskrevne ark i en konvolutt og poste den. Bak murene i de trange smugene fantes sjasminbusker, sitrustrær og mosaikk, godt gjemt. Kvinner og menn satt i en stor sirkel i en gammel, vakker gård og snakket om den syriske romanen.
En ny oppdagelsesferd startet.

Når jeg åpnet en bok, hørte jeg stemmer. De var glade. Tøysende. Sorgfulle. Rasende. Likegyldige. Men aldri tause. De berettet om både kjente og fremmede landskap. Malte med bred pensel,tegnet noen spissfindige detaljer. Bildet ble brokete, spennende. Årstidende skiftet. Det fjerne ble nært. Romanene åpnet luker i det trange rommet. Mot hele verden.

Jeg hadde aldri før blitt invitert hjem til noen, bare jeg. Jeg kjente takknemlighet. Jeg kjente sorg. Jeg kjente glede. Jeg følte at jeg hadde kommet hjem. Jeg visste at jeg sto utenfor.

Hun hadde ikke på seg klokke og hun spurte meg ikke når maten hadde begynt å koke. Hun bare løftet av lokket en gang imellom, rørte i gryten og la det på igjen. Det virket som om hun hadde en indre klokke, slik som mormor. Var det fargen? Konsistensen? Det var noe med matlaging som ikke kunne forklares, formidles eller skrives ned på et ark

Kvinnene gikk alltid i grupper på minst to, og de fleste hadde barn på armene eller løpende rundt seg. De stoppet ikke, de satte seg aldri ned på benker eller steinkanter på gaten.
De var alltid på vei mot en dør

Tv-apparatet laget mye støy, og hun ville ikke ha det på. Engler likte seg ikke i hus med mye støy, og hun ville ha dem i nærheten, for de drev bort demoner

Da jeg en gang spurte hva direktører gjorde, svarte han at de gjorde som mamma hjemme, de bestemte over alt og alle