Dette ble litt for omstendelig og gjorde at det ikke var noe intensitet i historien.
Dan Sommerdahl begynner å irritere meg. Han var sjarmerende i de første par bøkene, men nå er han bare dum og irriterende. Ja, vet det er en barnslig kommentar, men måtte bare få det ut... Og det tok altfor lang tid før det ble noe dreis på drepingen :-(
Helt enig! Jeg slet med å tro på karakterene. Det ble litt for dumt... Fikk litt fornemmelser til 80-talls narkotikahistorier i Det Sanne og desslike. "Dette hendte meg", liksom...
Det fins alltid et visst ubehag. Alltid. Kokainen hadde fjernet det. Kroppen ble som et skall av fløyel, et skall fyllt av bare glassklare tanker. Uklarhetene var borte, og livet var herlig. Etterpå innså Lennart at det å etterstrebe denne opplevelsen kunne bli en livsoppgave. Så han avsto.
Men noe hadde forskjøvet seg i hjernen på Jerry under hasjrusen og ville ikke falle på plass igjen. Under et øyeblikk av klarsyn da han skulle befri verden fra en avskyelig blodsuger, hadde en innsikt slått rot i ham og nektet å slippe taket etter at rusen hadde avtatt.
Lindqvist tar oss nok en gang med inn i sitt univers og gjør det så troverdig. I tillegg skildrer han utrolig godt bla menneskesinnets irrganger. Han får meg til å tenke at det må være slik unge som sliter osv. kan ha det. Han får til en kombinasjon av en enkelhet og det helt groteske i noen scener og disse scenene er ikke for sarte sjeler. En bok som føles på kroppen og som kommer til å følge meg en stund fremover.
Etter noen dager med resultatløse samtaler, begynte de å medisinere henne. Små ovale piller med en fordypning over midten. Dagene og ukene fløt i ett, og hun visste ikke hvor lang tid som hadde gått da et lite gløtt av lys begynte å trenge inn i det store mørket hennes. Hun erindret følelsen av at et brannhemmende teppe ble kastet over henne. Nå åpnet det seg en glipe. Stemmene rundt henne ble tydeligere, konturene skarpere. Et par dager satt hun bare og kikket ut gjennom den lille glipen, registrerte hva som foregikk rundt henne. Hun var verken glad eller trist, men hun var utvilsomt i live. Til slutt utvidet hun glipen og trådte ut. Noen sommerfugl som kom ut av puppen sin var hun sannelig ikke, men hun var forvandlet. Hun var Teresa den tomme, men hun bar sitt skjold og sumulerte liv på en måte som til og med overbeviste henne selv. Iblant kunne hun faktisk tro at det var virkelig.
Han snakker så lavt at det virker som han kun tenker
Jeg elsket den! Flotte, ekte karakterer som ga meg lyst til å bli bedre kjent med dem... av en eller annen grunn tenkte jeg på dem som virkelige personer :-)
Denne boka var skikkelig irriterende! Jeg likte Libri di Luca kjempegodt, og gledet meg til å lese denne. Og den var spennende og skummel, helt til slutten, som bare ble ubegripelig ekkel, grotesk og ... ja, ubegripelig. Jeg tror jeg forstår hva forfatteren vil, men skjønner det likevel ikke. Litt nedtur...
You, who represent society, have the right to pay me four hundred francs a month. That's my market value, for I am an inefficient member of Society, slow in the uptake, uncertain, slightly damaged in the fray, there's no denying it. So you have the right to pay me four hundred francs a month, to lodge me in a small dark room, to clothe me shabbily, to harass med with worry and monotony and unsatisfied longings till you get me to the point when I blush at a look, cry at a word.
For en tittel!
En bok man bare vet er bedre på originalspråket. Ubehagelig og ettertrykkelig bekreftet med følgende perle: "... dette var en helt annen fiskekjele".
Enig med deg. Jeg skvatt litt når jeg leste at de skulle gå i 6.klasse. Greit nok at noen er veslevoksne, men det ble litt for lite troverdig med et sånt refleksjonsnivå.
Ble litt irritert over at boka var skrevet så "filmatisk". Tror storyen hadde vært bedre som film,- så tydelig for meg M.I. scener her og der. Jeg følte aldri at jeg fikk bli kjent med karakterene,- de ble for overflatisk beskrevet. Grei ungdomsbok, men føltes litt uinspirert. Tror at forfatteren har hatt et ønske om filmavtale litt for sterkt i bakhodet....
Så deilig med en god, spennende ungdomsroman som klarer å balansere "in-temaene" helt riktig! Jeg liker at den på sitt vis er troverdig, har gode skildringer av både vennskap og forelskelse, og gleder meg skikkelig til fortsettelsen.
Jeg tar et par øl til med Jesus, og vi snakker om løst og fast.
Mankell skriver godt og jeg likte historien helt til slutten. Der var det noe jeg ikke helt fikk med meg og den var veldig resignert.
Den startet bra med tempo og humor og jeg tenkte "endelig en morsom bok" men han klarer ikke helt å fullføre. Rumis omvendelse er lite troverdig og slutten blir litt vel mye for meg.
Det hjertet husker og vet er av og til sannere enn det hjernen tror.