Bokelskere.no

Turen inn fjorden til Murmansk ble en interessant opplevelse. Rart å tenke på at her hadde alle konvoiene gått.
Det var tydelig glede blant fangene da de igjen fikk se sitt hjemland. Det var som de ikke kunne vente til vi nådde land. De begynte å pynte skipet med flagg, medbragte bjerkegreiner og hva de ellers hadde for hånden. Forventningen var til å ta og føle på da vi nærmet oss kaien i Murmansk.
Vi blir møtt med alt annet enn hornmusikk. Straks vi klapper til kai, springer russiske offiserer ombord. De beordrer oppstilling på dekk. Så går de langs geleddene og river av alle distinksjoner. Smilene forsvinner fra ansiktene, hugges i sten. Det er helt stille. De hjemvendte fanger aner hvilken skjebne som venter dem. Men de vet neppe at de skulle komme til å dele denne skjebne med store hærskarer av landsmenn i samme situasjon.
De er fanger på ny. nu i sitt eget land. De blir kommandert fra borde. Så marsjerer de bort. Det siste jeg ser av plevritt-pasienten er en båre på toppen av et overfylt lasteplan som forsvinner bak et skur.
På kaien driver endel kvinner og losser vedskier fra en skute, tilsynelatende uinteressert i hva som foregår. de var vel blitt vant til å se skipslaster med fanger komme hjem og visste hva de hadde i vente.
På vei ut fjorden hadde jeg følelsen av at det ennå ikke er fred.

Fangene fikk ordre om å komme seg ut. Eldre og syke som ikke maktet å komme ned på perrongen ved egen hjelp, fikk hjelp av yngre jødiske menn og kvinner. Dette ble det brått slutt på. De som hjalp til fikk et slag med pisken. Her skulle en klare seg selv! Mange falt ned på perrongen fordi det ikke fantes noen trapp eller stige.

Alta bataljon høstet internasjonal anerkjennelse for sin innsats på Narvik - fronten. Den var i fremste linje fra 25. april 1940 til felttogets slutt uten en eneste dags avløsning, og det i en årstid som var den verst mulige. Under hele operasjonen hadde bataljonen alt i alt kun fem døde og rundt 35 sårede. Det forteller sitt om god utnyttelse av terrenget.

Ikke minst i Finnmark fulgte folk spent med i utviklingen på finskefronten. Allslags historier på finsk, samisk og norsk fant veien til hus og gamme. I lengre tid hadde for eksempel "den sorte jagerflyver" spredt skrekk og gru hos sivilbefolkningen i Nord - Finland. Flygeren var et typisk eksempel på russernes hensynsløse krigsførsel. "Den sorte jagerflyvver" hadde som spesialitet å fyre med mitraljøsene mot ensomme personer og små grupper, fortrinnsvis kvinner og barn. Han moret seg med å skyte inn gjennom vinduer og ofte mot uthusene. Men på slutten av januar kunne både aviser og jungeltelegraf fortelle at flygeren hadde funnet sitt endelikt. Han kom innen rekkevidde av svensk luftvern, og allerede det første skuddet sendte flyet til jorda. Befolkningen på stedet utførte den reneste gledesdans rundt restene av maskinen. At det ikke varnødvendig med mer enn ett skudd, skyldtes naturligvis et lykketreff, skrev avisene. Men det viste dog at man helst ikke skulle utsette seg for svensk luftvernartilleri.