Eg skriv ein blogg om poesi: Poesien.org
Den vart til i løpet av november, sidan eg har bestemt meg for å lese meir poesi. Eg skriv ingen bokmeldingar, men publiserer minimum eitt poesirelatert prosainnlegg kvar veke (torsdagar).
Men så er det dette med å spille den hånda livet gir deg, og hvis du får dårlige kort, hva gjør du da? Fortsetter å spill eller kaster deg? Jeg sitter ikke med noe svar. Egentlig har jeg prøvd begge deler, uten at det har gjort den heilt store forskjellen.
Rundt meg dimmes Oslo. Jeg har trasket rundt her i 10-12 år, men dette har aldri vært min by. Dette er en slik by alle kommer til, men ingen kommer fra.
Når jeg ser dem nå, ser det ikke ut som det er noe de savner, som om de i det hele tatt har noen fornemmelse av hvordan det burde ha vært. Akkurat det gjør meg usigelig glad. Akkurat det gjør meg usigelig trist.
Livet har ikke behandlet oss dårlig i Norge, og jeg tror ikke vi hadde fått det noe bedre i Alaska, men annerledes. Det var mer farge, mer smak, mer lukt da vi startet livet vårt sammen. Alaska var stedet der vi var unge, Norge er der vi skal dø.
I am committed by trade to urging people to attend carefully to the verbal surfaces of what they read. Much of the pleasure and interest of poetry depends on such attention. But it is nonetheless possible to have a powerful experience of a work of art even in a modest translation, let alone a brilliant one. That is, after all, how most of the literate world has encountered Genesis or the Iliad or Hamlet, and, though it is certainly preferable to read these works in their original languages, it is misguided to insist that there is no real access to them otherwise.
Jeg hadde stor utbytte av å lese manuset; det går helt fint å lese boka "som roman". Jeg liker egentlig ikke å kalle bøker for viktige, men denne var faktisk det for meg. Det skjer skikkelig mye dritt i boka, og det meste av det har skjedd i virkeligheten.
Jeg gleder meg til å en dag se en oppsetning av Osv. på teater.
Jeg har fulgt med på en veldig interessant bokblogg. Bloggen er eid av en amerikansk lektor og handler om hans leseprosjekt. Hvor han skal lese det som blir kalt for "den vestlige kanon": http://no.wikipedia.org/wiki/Great_Books_of_the_Western_World
Her er bloggen for de interesserte: http://readingthegreat.com/
Det er nok Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij.
Robinson Crusoe er også ein av mine favorittar. Som Robinson-fan var det for øvrig også artig å lese Foe av J. M. Coetzee, som er basert på Robinson Crusoe.
Det var ei høveleg utfylling. Eg kjenner ikkje til boka, som eg antyda over. Mitt poeng kan for øvrig presiserast, og det er at eg synest det er trist hvis det er slik at mange vurderer ein film som ein slags «versjon» av den romanen, novella, teaterstykket eller kva det no måtte vera som den er basert på (eller om det er lauseleg eller tett basert, kva no det måtte bety). Ein film er ein film, og sånn er det med det.
Mange kanoniserte meisterverk innan filmkunsten er basert på bøker, så då gjeld det nok for din del å snu om på rekkefølgen. ;-)
Ta til dømes ein av mine absolutte favorittfilmar, «Stalker»: Eg har enno ikkje lese «Roadside Picnic», som den er basert på, men eg skal rapportere tilbake om eg nokon gong får gjort det.
Å skrive uten å knuse stillheten. Å skrive, som en / krenkelse av et sted som viker tilbake: tekstens kvadratur, / ubeleiret ansikt, en henleggelse ... / Tomhetens blodtørst, / roen, - overrumpler byttet ...
Selv om fjellet fortæres, selv om de overlevende slår / hverandre ihjel ... Sov trygt, gjeter. Hvor som helst. Jeg skal / finne deg. Min søvn er lik din. Langs den lyse fjellsiden beiter / hjorden vår. Langs den bratte fjellsiden beiter hjorden vår.
Lekne, sanselige dikt som overrasker fra linje til linje.
(Av Søren Ulrik Thomsen – frå Rystet spejl, 2011)
I en sen novemberdags svindende dagslys
hvor alle konturer sløres af støvregn
og farverne dæmpes i disen
mens bilenes lys til gengæld fortættes
til knaldende hvitt
ser Store Kongensgade fuldstændig ud
som den gjorde for mere end tredive år siden
hvor jeg i min nye blå læderjakke
slentrede her og ligesom tilfældigt
spejlede mig idet jeg passerede
Cosmopolitan Kiosk og Dagbladet Information
eller sad i mitt værelse ud mod gården
og læste Manjana og umoderne poesi
om det grønne mørke og det hvide hospital
hvor min mor var låst inde
mens verden voksede til alle sider
Store Kongensgade susede i skumringen
og jeg hørte T.Rex og røg og drømte om sex
og om alle de store ting
der engang skulle ske og nu er sket
så dagen i dag
hvor husene gløder som genfærd
og en pige i porten løfter sin kjole
i endeløs slowmotion
på én gang er før og efter.
Ei diktsamling av Jon Fosse kan vera greit å få med seg. Når ein snakkar om dikt, så er også Dylan Thomas gjendikta til nynorsk av Tor Obrestad. Boka heiter «30 dikt», og nynorsken i den er også litt utradisjonell.
Her er det mykje bra frå ein av skandinavias mest markante poetar.
Eg såg først på flytskjemaet, deretter begynte eg å lese. Etter eit par sider mista eg interessa for teksten, og såg heller på flytskjemaet igjen. Det var liksom meir interessant. Eg skjønnar ikkje det kunstneriske poenget med å skrive det ut som ein tekst.