Bokelskere.no

Arne Næss neste? :)

Hehehe. Men filmen er jo så morsom så da må jo boka være det og? Fikk lyst å lese den selv nå. (Visste forresten ikke at det var Scott som skrev Tante Pose!).

Daphne de Mauriers 'Jamaica Inn' er herlig gotisk. Ser du har 'Rebecca' på lista allerede.

Plukket med meg denne på impuls i bokhandelen fordi jeg hadde lyst på noe morsomt å lese. Men det ble ikke så morsomt som jeg hadde trodd. Her er det deprimerte og villfarne kvinneskikkelser med kronglete liv. Vigdis er utrolig slitsom med sine oppheng i (ekle) detaljer i hverdagslivet; det toppet seg med en utstudert beskrivelse av hvordan noen majonesflekker rundt en kvinnemunn skiftet plass til en serviett på bordet i løpet av en samtale. Jeg prøvde å undersøke om Linn var av den samme ulla, eller om det var ment at Vigdis skulle være en sånn type som ser glasset som halvfullt. Men disse utbroderingene finnes i synsvinkelen hos Linn også. Jeg ble også trøtt på ungen Billie, faktisk. Jeg skjønner ikke helt hvorfor boken fokuserer så mye på Billie? Billie og barnehagen. Jeg ville gjerne ha noe morsomt å lese, ikke grave meg ned i slitsomme liv som må tolkes. Det var feil bok til feil tid - eller feil forventninger.

Kan det være Sara Orwig 'Civil War Saga'? (3 bøker)
Søk henne opp på Goodreads.com. Jeg vet ikke hva de heter på norsk, men på engelsk heter de 'New Orleans', 'Memphis' og 'Atlanta'. Det er i den første boken at vi finner Rafe og Chantal. På Goodreads har leserene full oversikt over disse bøkene.
Se utdrag fra den her:

https://books.google.no/books?id=OsYQBgAAQBAJ&pg=PT249&lpg=PT249&dq=chantal+rafferty+rafe&source=bl&ots=D3rzI9RMh4&sig=ACfU3U3D-9Ukxw8onWsH190QJL-y6ujvLA&hl=no&sa=X&ved=2ahUKEwiTm8OJk6DrAhUOr4sKHceaAa4Q6AEwEXoECAUQAQ#v=onepage&q=chantal%20rafferty%20rafe&f=false

En fantastisk bok. En bok til å le og gråte og bli klok av. Poetisk. Inspirerende.

Jahren bestemte seg for å studere biologi fordi: "De naturvitenskapelige forelesningene handlet om sosiale problemer som fremdeles kunne løses, ikke om politiske systemer som ikke fungerte lenger, og der både de som var for, og de som var mot, var døde for lengst"!

Der Sherlock Holmes har sin Watson og Hercule Poirot har sin Hastings, har Anne Hope Jahren sin Bill. En assistent Bill som blir beskrevet med betraktelig ømhet og som også leseren blir glad i. Det er nå smått utrolig at disse to personlighetene nå faktisk jobber på UiO i Oslo - nesten så man får lyst å sette seg til utenfor Jahren-laboratoriet for å få et glimt av dem. Men da må man antagelig vente lenge, for arbeidstidene deres er ukonvensjonelle og lange, i hvert fall slik det fremgår i boken.

Å være forsker i USA virker å være noen hakk tøffere enn i Norge. Hvor er fagforeningen som kunne gjort arbeidsforholdene bedre? Jahren har bygget opp minst 4 laboratorier på ulike campus. Det er noe litt unorsk i dette å bygge opp sine egne laboratorier - dette er nok vanligere i USA der konkurransen om forskningsmidlene er så sterk at forskerne tvinges til å dyrke sin egenart og posisjon. Det at Jahren er kvinne og har "stanget hodet i en murvegg av akademisk skepsis" har trolig forsterket nødvendigheten av å bygge opp sitt eget forskningsfelt. Det går klart frem av boken at det ligger mye jobb og dedikasjon bak.

Livshistorien (eller episodene) er nøkternt og usentimentalt skrevet. Følelsene kommer først og fremst frem gjennom det personene gjør og ikke hva de direkte sier. Det kommer gradvis frem at Jahren har ett vanskelig forhold til sin mor. Men det utbroderes ikke på noe vis, og jeg liker at hun ikke "henger ut" noen av sine nærmeste. Da jeg hadde lest til siste side, bladde jeg opp på første side igjen, og oppdaget det jeg hadde glemt: "Alt jeg skriver, er tilegnet moren min".

Jeg liker bøker om levde liv; jeg blir stadig mer tiltrukket av det enn av fiktive romaner, egentlig. Min favorittdel i boken er kanskje den om oppdagelsen av opal i amerikanesletre-frøet. Hun setter godt ord på hvordan det er å forske og plutselig oppdage noe som ingen i verden vet. Det er nettopp slike opplevelser som gjør at folk - og jeg - driver med forskning.

Året er 1431 og forliste sjømenn fra Italia og Spania finner redning på Røst. Det er egentlig helt utrolig at så mange av dem overlevde med tanke på alle strabasene de må igjennom. Det er iskald vinter. Nøkternt beskrevet, men lidelsen skjærer i gjennom. Får et unikt innblikk i levemåten på Røst i Lofoten på 1400-tallet. Querinis reise skal nå bli film, ser jeg. Den skal jeg se! Boka kan lånes gratis som lydbok på bibliotekets BookBites app. Fin nordnorsk oppleser, jeg skrudde riktignok opp lesehastigheten et hakk. Jeg vil prøve å finne flere bøker med handling fra 1400-tallet.

Oppdaget jo raskt at det er en helt annen forfatter som i 1917 skriver Markens Grøde enn han som skrev Sult, Mysterier, Pan og Victoria før århundreskiftet. Borte er de grublende, konfliktfylte hovedpersonene, inspirert av de store russerne, og tilbake er et persongalleri som nok vipper nær karikaturen, men som danner en lettlest og til tider morsom historie (sauen med de flate ørene!). Det er den samfunnsengasjerte forfatteren som har trådd fram. Hamsun er 60 år når han skriver Markens Grøde under første verdenskrig og han har en del på hjertet.

Jeg ble raskt glad i folkene på Sellanrå og ønsket så inderlig at det skulle gå dem vel. Jeg bevet for at uår og tørke skulle rive ned alt de hadde bygd opp. Men Hamsun legger en beskyttende hånd over dem i form av en nær allmektig Geissler. Geissler ser over Sellanrå og ser at «det er godt». Vår bokelsker Marit Håverstad har oppdaget at Geissler – i likhet med Hamsun selv – har røttene sine fra Garmo i Lom! Så er det vel forfatteren selv som trer inn på Sellanrå da. Men Geissler beskrives som «overfladisk og lite samvittighetsfull», «alt på slump, grænserne, prisen, navnet…», kan vi stole på hans/forfatterens hjelp i det lange løp?

Det er menneskenes råskap og dårskap som skal til pers i Markens Grøde, med en advarsel om byens ubrukelige forfengelighet. Bondekjerring, bli ved din lest! Gårdbruker, i ditt ansikts sved skal du ete ditt brød! (Som Gud sa til Adam før han forviste dem fra Edens hage). Det er trygghet i å dyrke jorden.

Tre år etter at Markens Grøde ble utgitt ble Bondepartiet stiftet i Norge. Den første Bondepartiregjeringen (1931-33) hadde faktisk Vidkun Quisling som forsvarsminister. Fascistiske og nazistiske sympatier kunne spores i den nasjonalistiske delen av Bondepartiet: nasjonen skulle være fundament for en sterk stat med en autoritetstro befolkning som utviser pliktfølelse, ære, lojalitet og selvoppofrelse. Familien skal være grunnleggende byggestein og kvinnens plass skal naturligvis være i hjemmet. Ideen om raseoverlegenhet følger med; det skal skapes lebensraum for den rette rase; følgelig må underlegne raser fjernes med vold.

Jeg skal ikke uttale meg om hvor Hamsun sympatier lå, selv om flere av elementene i ideologien er gjenkjennbar i Markens Grøde. På den tiden boken ble skrevet var ikke nazismen som ideologi skapt engang. Jeg har nylig lest Stefan Zweigs «Verden av i går», og det er slående hvor ulike to samtidige forfattere kan utvikle seg. Zweigs prosjekt var det kulturelt forente Europa og forbrødring på tvers av landegrensene. Hamsun synes (på sine eldre dager) opptatt av at Norge må tilbake til røttene og jorden. Begge har de dog til felles at de ikke levner uttalt tro på kvinnekjønnet. Kvinneskikkelsene i Markens Grøde er begredelig lesning. Jeg har dog igjen å lese de siste 60 sidene - kan Knut reise kjerringa?

Oppdaget jo raskt at det er en helt annen forfatter som i 1917 skriver Markens Grøde enn han som skrev Sult, Mysterier, Pan og Victoria før århundreskiftet. Borte er de grublende, konfliktfylte hovedpersonene, inspirert av de store russerne, og tilbake er et persongalleri som nok vipper nær karikaturen, men som danner en lettlest og til tider morsom historie (sauen med de flate ørene!). Det er den samfunnsengasjerte forfatteren som har trådd fram. Hamsun er 60 år når han skriver Markens Grøde under første verdenskrig og han har en del på hjertet.

Jeg ble raskt glad i folkene på Sellanrå og ønsket så inderlig at det skulle gå dem vel. Jeg bevet for at uår og tørke skulle rive ned alt de hadde bygd opp. Men Hamsun legger en beskyttende hånd over dem i form av en nær allmektig Geissler. Geissler ser over Sellanrå og ser at «det er godt». Vår bokelsker Marit Håverstad har oppdaget at Geissler – i likhet med Hamsun selv – har røttene sine fra Garmo i Lom! Så er det vel forfatteren selv som trer inn på Sellanrå da. Men Geissler beskrives som «overfladisk og lite samvittighetsfull», «alt på slump, grænserne, prisen, navnet…», kan vi stole på hans/forfatterens hjelp i det lange løp?

Det er menneskenes råskap og dårskap som skal til pers i Markens Grøde, med en advarsel om byens ubrukelige forfengelighet. Bondekjerring, bli ved din lest! Gårdbruker, i ditt ansikts sved skal du ete ditt brød! (Som Gud sa til Adam før han forviste dem fra Edens hage). Det er trygghet i å dyrke jorden.

Tre år etter at Markens Grøde ble utgitt ble Bondepartiet stiftet i Norge. Den første Bondepartiregjeringen (1931-33) hadde faktisk Vidkun Quisling som forsvarsminister. Fascistiske og nazistiske sympatier kunne spores i den nasjonalistiske delen av Bondepartiet: nasjonen skulle være fundament for en sterk stat med en autoritetstro befolkning som utviser pliktfølelse, ære, lojalitet og selvoppofrelse. Familien skal være grunnleggende byggestein og kvinnens plass skal naturligvis være i hjemmet. Ideen om raseoverlegenhet følger med; det skal skapes lebensraum for den rette rase; følgelig må underlegne raser fjernes med vold.

Jeg skal ikke uttale meg om hvor Hamsun sympatier lå, selv om flere av elementene i ideologien er gjenkjennbar i Markens Grøde. På den tiden boken ble skrevet var ikke nazismen som ideologi skapt engang. Jeg har nylig lest Stefan Zweigs «Verden av i går», og det er slående hvor ulike to samtidige forfattere kan utvikle seg. Zweigs prosjekt var det kulturelt forente Europa og forbrødring på tvers av landegrensene. Hamsun synes (på sine eldre dager) opptatt av tilbake til røttene og jorden. Begge har de dog til felles at de ikke levner uttalt tro på kvinnekjønnet. Kvinneskikkelsene i Markens Grøde er begredelig lesning. Jeg har dog igjen å lese de siste 60 sidene - kan Knut reise kjerringa?

Åja, hvordan kunne jeg glemme; Mord per korrespondanse er også en favoritt - sammen med Mann i brun dress!

Ja, de radbrekker bøkene til Christie i disse nynnspillingene. Har lest noe om at det kan skyldes at rettighetene er solgt til USA, og at britiske filmer derfor ikke kan legge seg for tett opp til originalen. Men jeg får ikke denne teorien helt til å stemme, for jeg tror BBC fortsatt har eierandel i filmrettighetene. Jaja, åkkesom, man blir sittende og "men det var da ikke slik det foregikk i boken?!" og så må man grave frem bøkene igjen da ;) Min favoritt er forresten Endless Night (Some are born to sweet delight, some are born to endless night), samt Fem små griser.

I fire måneder, gjennom koronavåren 2020, har jeg lest meg hundre år tilbake til verden av i går. Jeg har hatt boken på øret på mine turer i fjæra mens våren brøt fram rundt meg, og parallelt har jeg også lest boka (etter at jeg oppdaget den i en eske i boden). Dette er en bok som trenger litt langsom lesing og opphold for refleksjon.
Zweig ble født inn i en jødisk familie i Wien i 1881, i byen med en "lidenskapelig trang til kulturliv", der teaterskuespillerne var opphøyd til de største forbilder og teaterprogrammet ble lest først av alt når man åpnet avisen. Zweig blir etterhvert en kosmopolitt som reiser vidt i Europa og Russland og blir kjent med alle samtidens fremste forfattere og kunstnere. Rundt 1910 får verden en ny rytme, forteller Zweig; verden blir friere. Forfatterne (i hvert fall dem Zweig var knyttet til) er opptatt av fred og humanisme, samarbeid og åndelig forening i Europa. Zweig så en viktig rolle for kulturen for et åpent Europa - ikke på det politiske plan (Zweig var lite opptatt av politikk), men på det åndelige plan.

Den nye selvtilliten i Europa førte imidlertid også til et begjær etter ekspansjon utløsende for 1. verdenskrig og det første alvorlige tilbakesteg for det forente Europa. Zweig beskriver veldig sterkt de harde etterkrigsårene i Salzburg. Blant annet om "Hamstringen"; folk som dro til bygdene og kjøpte opp det de kunne få av mat og innbo og solgte dette dyrt i byene.

Så følger et tiår med fred og økende tillit, inntil Hitler tar makten i Tyskland etterfulgt av nedtellingen til det absolutte nullpunkt i årene 1934 til 1940. Fascismens og nazismens råhet og voldsmentalitet, hvor kom den fra? Zweig peker på at det største mistak var at Wilsons plan ikke ble gjennomført. "Hans ide var å gi de små nasjoner frihet og selvstendighet,men han forsto at denne frihet og selvstendighet bare kunne bli varig hvis alle store og små stater ble knyttet sammen i en høyere enhet". Det totale folkesamband. "Det første de nyskapte småstatene foretok seg var å intrigere mot hverandre og å sloss om ørsmå landområder". Zweig ser hva som må komme og flytter i 1934 til London der han begynner å skrive denne boken. Han og hans ulykkelige generasjon må se alle håp om fred og kulturelle vennskap i Europa knust, ikke bare i èn verdenskrig, men i to.

Det imponerer meg hvor bereiste de fremste forfatterne var på denne tiden, før 1. verdenskrig. De så det som en nødvendighet å bryte opp fra stedene de vokste opp og reise ut og bosette seg i Europa hvor de kunne hente inspirasjon fra andre kunstnere og så verdien i forbrødring. For det er brødrene det handler om. De kvinnelige kunstnerne er ikke viet noen plass hos Zweig. Han nevner vennskap med Johan Bojer i Paris, men ikke Cora Sandel, for eksempel. Nå var ikke Sandel kjent som forfatter på den tiden, men at Zweig i høyden nevner bare en eller to kvinnelige forfattere i hele boken er ganske påfallende. Han gifter seg endog med en, men heller ikke hun er navngitt.

Zweig er forøvrig svært beskjeden med å skrive om privatlivet sitt. Boken er mer en kulturhistorie enn en selvbiografi. Vi blir ikke egentlig kjent med personen Stefan. Så jeg Googlet meg frem til at han innledet et forhold til Friderike Burger i 1912, som han giftet seg med åtte år senere. Hun hadde to barn fra et tidligere ekteskap. I 1934 flytter Stefan til London, mens Friderike er igjen i Salzburg. I mai samme år ansetter han (Char)Lotte Altmann som sekretær. De innleder et forhold. I 1938 flykter Friderike til Paris, men heller ikke der er et trygt; i 1940 flykter hun og (de voksne) barna til Amerika - via Lisboa, med Stefans hjelp. Han og Lotte gifter seg i 1939 og legger bryllupsreisen til Portugal. I 1941 til 1942 bor Stefan og Lotte i Brasil. Resten vet vi. Friderike skriver senere en selvbiografi om sitt liv med Stefan, der Lotte visstnok blir nærmest skvist bort av historien.

Zweig er blitt kritisert for ikke å opponere mot Hitler-riket i 30-årene, men boken "Verden av i går" er det sterkeste vitnesbyrd om hans standpunkt og om alt som gikk tapt med nazismens innmarsj.

Siden gode Margit gikk bort har jeg ikke lest noen av hennes bøker. Men så ble det sommer og lysere dager og kvelder og hva passer bedre enn å ta frem en gammel venn? Dette er en av mine favoritter, den har alt. Jeg leser den stadig om igjen, og innimellom får jeg glimt av 14-årige meg som leste denne boka første gang. Margit er borte men bøkene lever.

PS. Liker du denne boka vil du også like Agatha Christies "The moving finger (Mord pr korrespondanse på norsk), som er en av mine favoritter av Christie. Liv/Megan har fellestrekk.

Da jeg var 18
leste jeg Ingeborg Refling Hagens selvbiografi
om viktigheten av å kunne dikt
utenat
når du sitter i cella di
på Grini
og ikke har noen å snakke med
Det tok jeg meg ad notam
sånn i tilfelle

Den havner rett på Skal lese-lista mi og! Holder på med "Verden av i går" nå, så dette blir bra.

Har lest hele boken og skal nå skrive av meg noen tanker.
Jeg synes det var en fin bok - men, jeg tenker den var mye mer brennhet på 60-tallet da den engang kom ut. En forfatter som kritiserer det hvite, rasistiske småbymiljøet i sørstatene må jo ha gjort litt vei i vellinga. I dag derimot er historien litt ..selvsagt? Slites vi nå av å befinne oss på Tom Robinsons side i rettsaken. Nei.

Det er to ting, nei tre, som står fram for meg i boka. Det ene er Fru Dubois, det umulige mennesket man får lyst til å skjelle ut, og hvordan jeg heiet på Jem da han meiet ned blomsterhodene hennes i raseri. Men så kommer Lee og viser at det er en grunn til at Fru Dubois oppfører seg som hun gjør; hun er hjerneskadet og morfinavhengig. Og det modigste mennesket Atticus vet om.

Det andre er hvor stoisk Atticus er når Bob Ewell spytter ham i ansiktet og truet ham. Men Atticus setter seg i Bobs sted og ser at "Jeg ødela den siste rest av troverdighet hos ham under denne saken, om han hadde hatt noen fra før. Mannen var nødt til å ta igjen på en eller annen måte, det er alltid slik med den slags folk". Det synes jeg var klarsynt av ham. Begge tingene handler om å se ting fra den andres synsvinkel, "bo i en annens hud", var det ikke det Lee skrev. Humanistisk, ikke-voldelig. Såpass kort tid etter både verdenskrig og Koreakrig.

Den tredje tingen har jeg mer problemer med. Gjennom hele boken hadde jeg veldig vondt av Boo Radley, det stakkars mennesket som ble holdt inne i barndomshjemmet sitt av sin strengt religiøse far, og siden, når han ikke opponerte mer; kontrollert av sin bror. Frøken Maudie sier Radleys er et sorgens hus. "Det som hender med folk får vi aldri vite, i virkeligheten. Det som hender inne i hus, bak lukkete dører, hvilke hemmeligheter...." Atticus holder hardt på at far Radley har rett på respekt i sitt hus. Men, hvorfor synes folk at dette er riktig? Hvor er barnevernet? Er Boo overlatt til sitt fengsel, et spøkelse. Og hele småbyen vet det, og ser en annen vei! Så lar da Lee mot slutten av boken Scout se Boo "innenfra". Men jeg oppfatter ikke noen kritikk av faren Radley her. Han skal ha lov til å være herre i sitt hjem. Og slik er muligens holdningen fortsatt i amerikanske hjem? - med tanke på de stadige nyhetene om ungeflokker som holdes innelåst i egne hjem i dag, av religiøst forkvaklede foreldre, uten at naboene merker noe. Boo Radley hadde fortjent sin egen bok han.

Kan nevne en fjerde ting helt til slutt; synes det kom litt brått på at Tom Robinson ble skutt i fengselet. Det var litt lettvint løsning, synes jeg, jeg hadde sett frem til ankesaken. Men det er mulig han ble skutt med vilje (altså at han ikke prøvde å rømme), fordi de hvite fryktet han ville vinne i ankesaken. Jeg kan ikke lese noe slikt mellom linjene til Lee dog, og det blir bare en spekulasjon.