Alle har vi steder
i oss
hvor vi er alene
på måter ingen andre
vet om
Stein-Roger Olsen
Du?
Ikke gi deg selv opp,
okay
Du er så mye mer
enn valgene du har tatt.
For du har lært og
du har vokst.
Vær stolt av det
Stein-Roger Olsen
Dette er Britt Karin Larsens gjennombruddsroman og første bind i hennes trilogi om romanifolket, eller taterne, - dette myteomspundne folket som fikk en så hardhendt behandling. Det har vært en interessant og tankevekkende innføring i en kultur og livsform på siden av den tradisjonelle norske på begynnelsen av 1900-tallet. Vi følger flere familiemedlemmer i tre forskjellige følger, med slektsbånd på kryss og tvers, så boken kan vel kalles en kollektivroman, selv om den nok har noen tydelige hovedpersoner. Dette oppleves som veldig riktig, for den skildrer et folk med sterk fellesskapsfølelse og stolthet, og det er nettopp denne kulturen som er hovedtemaet og skildres gjennom mange enkeltskjebner. Det er en fascinerende innføring, for taterne hadde jo en livsform som på det beste frir til romantikeren i oss, med frihet og leirbål under stjernene, men også et liv som på det verste var beinhardt og iskaldt, - og som mange norske bønder og myndighetspersoner gjorde enda verre! I dette første bindet har det norske storsamfunnet ennå ikke satt inn alle angrepene på dette folket, men «Misjonen» (Norsk misjon blant hjemløse) var i gang med rett og slett å ta barna deres, og vi får ta del i taternes frykt for dette og deres hjerteskjærende fortvilelse når det skjedde. Disse ugjerningene fortsatte langt ut på 1900-tallet; da opplevde de jo etter hvert også å bli fratatt hestene og mange ble tvangssterilisert eller lobotomert, - en kultur og mange mennesker ble knust. Derfor er jeg slett ikke sikker på om jeg orker å lese de to oppfølgerbøkene, - men dette har vært en interessant og fascinerende innføring i en for meg ukjent kultur.
Å miste
er å lære seg å elske
på en annen
måte
Stein-Roger Olsen
Säg, hvarför är du så ledsen i dag,
du, som som alltid är så lustig och glad?
Och inte är jag mera ledsen i dag
än när jag tyckes dig lustig och glad;
ty sorgen har nattsvarta rosor.
I mitt hjärta der växer ett rosenträd,
som aldrig nånsin vill lämna mig fred.
Och på sjelkarne sitter det tagg vid tagg,
och det våller mig ständig sveda och agg;
ty sorgen har nattsvarta rosor.
Men af rosor blir det en hel klenod,
än vita som döden, än öda som blod.
Det växer och växer. Jag tror jag förgår,
i hjärtträdets rötter det rycker och slår;
ty sorgen har nattsvarta rosor.
Jeg anbefaler hele denne trilogien. Den første er i grunnen ganske hjerteskjærende i sin mishandling, bok to får deg til å tvile på det du leste i bok en, og bok tre snur opp ned på alt sammen. Bøkene beskrives som moderne klassikere og hevder sin rett på enhver liste over det beste som er skrevet. De er tre tynne bøker, og altså vel verd å bruke litt tid på.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Jeg anbefaler hele denne trilogien. Den første er i grunnen ganske hjerteskjærende i sin mishandling, bok to får deg til å tvile på det du leste i bok en, og bok tre snur opp ned på alt sammen. Bøkene beskrives som moderne klassikere og hevder sin rett på enhver liste over det beste som er skrevet. De er tre tynne bøker, og altså vel verd å bruke litt tid på.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Jeg anbefaler hele denne trilogien. Den første er i grunnen ganske hjerteskjærende i sin mishandling, bok to får deg til å tvile på det du leste i bok en, og bok tre snur opp ned på alt sammen. Bøkene beskrives som moderne klassikere og hevder sin rett på enhver liste over det beste som er skrevet. De er tre tynne bøker, og altså vel verd å bruke litt tid på.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Han åpner det tikkende uret for henne, det innerste lokket, slik at selve verket er skinnende, dirrende åpent. Hun får det i hånden og ser, det beveger seg, det er som å holde en levende organisme, som hjerteslagene hos en fugleunge kjenner hun den, tiden, hun holder den i hendene sine nå, holder noe forunderlig som ingen kan stanse, holder de gylne, små hjulene som griper fast i hverandre, får viserne til å gå rundt, sekundene til å bli timer ...
The Humans er en fornøyelig roman. Som flere av Haigs bøker krysser den litt mellom sjangere. The midnight Library var både en roman og en fantasy, mens denne har elementer vi ville kalle sci-fi. En roman som krysser sjangere på denne måten kan vi også kalle magisk realisme. Tenk på Haruki Murakami. Han har elementer i romanene sine som ikke tilhører vår verden. Det samme med Haig.
Jeg anbefaler The Humans som en fornøyelig roman. Den er litt humoristisk, litt romantisk, litt sci-fi og litt filosoferende. Men det funker.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Kunsten er å gi seg selv
litt pusterom.
Tenk på de sorgene
du har følt
som har gjort deg mykere.
Tenk på de sårbare øyeblikkene
som har gjort deg sterkere.
Tenk på de alle valgene
som har gjort deg klokere.
Vit at du har fortsatt å vokse
fortsett å utvikle deg.
Og vær stolt av det.
Stein-Roger Olsen
Ja ha kontroll over hva som er i maten. samt tilsette krydder etter smak i majonesen som tilfører resten av maten en fyldigere smak.
Denne gangen kjøpte jeg - Cook with confidence av Wil Yeung. Ikke det at jeg er vegan, men jeg liker grønnsaker. Jeg følger han på YouTube og spesielt denne gangen hvordan lage en god majones. (https://www.youtube.com/c/WILYEUNG/search?query=mayonnaise)
Nå har jeg fullført alle fire bindene, - igjen! Og det har vært en stor opplevelse, - større enn forventet, redd som jeg var for at den skulle ha tapt seg! Og det hadde den slett ikke, med stigende alder setter jeg vel enda større pris på skildringen av et helt livsløp og hvordan familiemedlemmers personligheter og valg får konsekvenser i generasjoner, - Elstad lar alt henge sammen.
Hun hadde også stor kunnskap om livet blant bondebefolkningen på 1800-tallet, og denne kunnskapen er en viktig side ved bøkene, der skikk og bruk, arbeidsoppgaver og gårdsdrift skildres omhyggelig, - det blir nesten en lærebok i etnologi. Veldig viktig er også hennes bevisste fokusering på kvinnenes liv og muligheter i Norge for to hundre år siden, - anbefales sterkt til yngre lesere, - og kjærlighet og masse følelser inneholder den også 😉
Så langt tilbake Oline kan minnes, har hun kjent våren som ei årstid som gir rom for alle slags rare kjensler. Det som hender i naturen slår inn i kropp og sinn. Våren er lukt, smak, lyder, lys og rastløs uro, ei underlig blanding av glede og smerte.
Nå er jeg i gang med Folket på Innhaug, - igjen! Etter akkurat å ha fullført "Til fyret" trengte jeg noe lettere her i vårsolen, og da dukket innledningen på denne boken opp i hodet mitt, som den gjør hver vår:
"Året 1809. Gjertrud, matmor på Innhaug, sitter på burstrappa og lar syn og tanker fare. Maikvelden ligger skimrende og røykblå over fjellbygda. Gardene luter tjærebrune og solsvidde i slake lier ned mot elva som snor seg gjennom dalbotnen. Kveldshimmelen har ennå en svak rødtone over fjellheimen i vest. Det har vært en velsigna god vår."
Så nå er jeg i gang med gjenlesing av denne, - for tredje eller fjerde gang!
Den frostbrente gleden ved livet
søker deg ved vadestedene,
ved leirbålene, ved korsveiene,
alltid –
Selv i sorgens dager,
selv i motgangens bratte døgn
og våkenettenes martrende timer
søker gleden deg, kvidende
lik en trofast hund
som løp med blødende poter gjennom
rimfrosten
og svømte mellom isflakene i strie elver
for å finne sin husbond.
Hans Børli
Det er fornyes man skal når man reiser - man skal samle inn også, men mest skal man fornyes. Og jeg skallet av meg lag på lag med inntrykk mens jeg reiste nedover gjennom oljetrykkenes gamle romantiske land, og øynene ble unge og grådige og tok alt med, og fantasien ble myk og smidig som den gangen den enda var altetende.
All min fritid driver jeg hen på landeveien og leker med mine fantasibilder, stumper av selvopplevde romaner, bilder fra drømmer og landskapsbilder fra forgangne somre. Jeg har gått og drømt de samme veie så mange ganger at det er som der hang spindelvev på trærne og mitt eget jeg fra år og år tilbake sitter i grøftekanten.
Når man har nådd en viss alder, kan man stort sett gjøre som man selv vil. Det er ingen som setter deg på plass, bortsett fra legen og barna dine.