Bokelskere.no

Jeg tror at disse bøkene også passer for dem som ikke er en typisk fantasyleser, rett og slett fordi de er så gode fortellinger. Det er fint å følge Gad fra historie til historie, og nydelig når trådene samles. Det går kanskje ikke akkurat sånn som er vanlig for de fleste fantasy-bøker, og det er også en fin ting. Bøkene tilbyr en ny type slutt for denne sjangeren, men en veldig fin og behagelig slutt allikevel. Anbefales!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg tror at disse bøkene også passer for dem som ikke er en typisk fantasyleser, rett og slett fordi de er så gode fortellinger. Det er fint å følge Gad fra historie til historie, og nydelig når trådene samles. Det går kanskje ikke akkurat sånn som er vanlig for de fleste fantasy-bøker, og det er også en fin ting. Bøkene tilbyr en ny type slutt for denne sjangeren, men en veldig fin og behagelig slutt allikevel. Anbefales!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Mener du Jødenes historie i Norge eller Jødenes historie i Europa? Eller en annen bok? Den boken du henviser til eksisterer ikke i Bokelskere.

Kan denne linken virke?

Jeg har virkelig kost meg med denne serien, og jeg anbefaler deg å lese dem alle sammen. Men denne var ikke den beste av dem. Boken er spennende og historien intrekat og full av fart og spenning. Men den er også full av lange dialoger. Lagergren, en av hans venner ved British Museum og Oskar diskuterer kortene, funnene de gjør underveis og historien de etterhvert finner ut av til det kjedsommelige. Hver gang fordi de får nye opplysninger, og hver gang fordi det avdekkes mer av hva som skjedde på 1200-tallet. Eller fordi de har funnet ut mer av legenden rundt denne tavlen. Men det blir litt i meste laget. Jeg bruker lese krim på sengen hver kveld, og det var kanskje ikke det beste å lese denne boken når en er trett, på grunn av dialogene. Men jeg synes med fordel forfatteren kunne kuttet i den delen.

Selv historien og mysteriet er interessant og forfatteren sitter med store kunnskaper om religionshistorie. (Han har studert filologi og religionsvitenskap) Og klarer skape en skikkelig spennende mytisk virkelighet med fremvekst i Europa. En finner ikke feil i historien selv om den er kompleks og innviklet. Den er virkelig intens og det er interessant hvordan den høres sann og ekte ut. Men, det er et men der. Jeg mister tråden iblant når Lagergren og vennen hans doserer over historiske personer eller hendelse fra gammelt av. Eller kanskje mest når de skal finne ut av hva denne tavlen egentlig er og hvor mye av historiene rundt den man egentlig skal tro på.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Men hvordan kunne jeg glemme Nattens brød, - den ligger tett opptil førsteplassen!

Det kan virke sånn, men en får et innblikk i hvordan andre tolker en oppgave. Noen ganger trenger man et lite puff i riktig retning hvordan tolke teksten. Det som ser ut som juks er for noen help til selvhjelp. Det er ikke bare bare å tolke en tekst når man er usikker og møter veggen. Personen som ba om hjelp kjenner vi ikke så vi kan bare hjelpe det beste vi kan. Dersom det gjentar seg da er personer kanskje ute etter en lett utgang av et problem - kanskje.

Når du nå nevner serieromaner, er jeg nødt til å nevne Britt Karin Larsens bøker fra Finnskogen som en av de beste norske! Jeg holdt på å nevne dem og ser at Lillevi gjorde det, - en serie som har gjort stort inntrykk!

Hm, - jeg vet ikke helt hva jeg skal synes om denne boken. Jeg har lest flere bøker av henne før, og har vært veldig begeistret, så da det på omslaget av denne sto at det var en av de vakreste bøkene anmelderen noensinne hadde lest, fikk jeg veldig store forventninger.

Det er en nokså tynn bok, snaue 170 sider, og jeg må innrømme at jeg underveis gjennom de første hundre sidene ble nokså lei og oppgitt. Det var en litt rotete fremstilling av hovedpersonens stillestående liv og hennes fascinasjon av sin grandtante, - hvis lett forvirrede utsagn blir sitert i ett sett! Grandtanten har etterlatt seg noen manuskripter med sine refleksjoner over menneskets natur, lyset og livets tilfeldigheter og disse spiller etter hvert en sentral rolle.

Forfatterinnens skildringer av livet på Island og nettopp lysets betydning er fin lesning, og interessant er det også at der kalles jordmødre for lysmødre. Både hovedpersonen og grandtanten var «lysmødre» - et ord som også blir brukt i den norske oversettelsen – så det dreier seg mye om deres jobb, fødsler og barnets møte med verden, - sammenlignet med dyrenes. Grandtanten mener dyrene er menneskene overlegne, og det er vel det som er bakgrunnen for tittelen.

Men etter omtrent to tredjedeler av boken opplevde jeg at noe endret seg. Det begynte å skje noe i hovedpersonens stillestående liv, og det tredje temaet, livets tilfeldigheter, blir aktualisert. Og når man så får høre grandtantens konklusjon på spekulasjonene rundt menneskets natur og dets uforutsigbare atferd, skjønner man at det ligger en tanke bak den rotete fortellingen i bokens første hundre sider.

For å forklare det, gjengir jeg litt fra bokens slutt, - noe som ikke går på handlingen, men på forståelsen av den. Hvis noen ikke vil ha den «hjelpen» må de slutte å lese her.

Hovedpersonen skriver om grandtantens etterlatte manuskripter: «I begynnelsen syntes jeg de manglet både en rød tråd og en sammenheng, men etter hvert som jeg leste, begynte jeg å få mine tvil, og opplevde at det jeg tidligere hadde opplevd som uorden eller mangel på sammenheng, nettopp var tanken bak verket, formålet og meningen med det. At organiseringen lå i det uorganiserte, at det var et system i misfosteret.» - Og da skjønner jeg jo at også boken er skrevet i denne grandtantens ånd, og det er jo ganske fikst og godt gjort!
Så dermed steg boken fra terningkast fire til terningkast fem fra meg!

Personen du avviste, fordi det må ha ha blitt oppfattet slik er ungdom ca. 16 år. Er det slik du snakker til din evt. datter uten omtanke.

Det er så mye vondt, så mye smerte og så mye lidelse i disse romanene (Professor Hieronimus og På St. Jørgen), men også så mye godt og så mye vakkert. De er virkelig godt skrevet, og de bringer frem det indre til en nydelig forfatter. Anbefales!

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Det er så mye vondt, så mye smerte og så mye lidelse i disse romanene (Professor Hieronimus og På St. Jørgen), men også så mye godt og så mye vakkert. De er virkelig godt skrevet, og de bringer frem det indre til en nydelig forfatter. Anbefales!

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg fant en nettside på "studienett.no.

Men en må være medlem for å få tilgang:
Få tilgang til hele nettboken.
Som medlem av Studienett.no får du tilgang til alt innholdet.

Sjekket du alderen på medlemmet før du svarte?

Jeg mener personen som startet tråden.

Jeg har akkurat sett ferdig serien, uten å vite at den bygget på en bok, - så den har jeg ikke lest og kan ikke si noe om. Jeg syntes første episode var nokså håpløs, så det tok en stund før jeg fortsatte, men da ble den bare bedre og bedre som det den var omtalt som: en hjertevarm feel-good komedie.

Jeg er heller ikke på noen måte i stand til å peke på den ene vinneren, men velger i stedet å nevne noen utvalgte bøker eller forfatterskap. Siden jeg tidligere har nevnt mine norske favoritter, konsentrerer jeg meg her om de utenlandske, vel vitende at det kan være et gap mellom stor litteratur og min personlige opplevelse av en bok.

Jeg kan istemme bejublingen av Drep ikke en sangfugl, og starter derfor med å fremheve noen andre amerikanske bøker som har gjort inntrykk (ved siden av mange andre), her i kronologisk rekkefølge: John Steinbeck: Øst for Eden, John Fante: Spør støvet, Marge Piercy: Fare, fare krigsmann, Paul Auster: Moon Palace (fordi det var den første av hans bøker jeg leste)

I Europa tar Ferrantes Napolikvartett en særlig ledelse, men jeg vil også nevne Irene Nemirovskis bøker, med Hett blod på førsteplass. Men tysk litteratur bør jo også nevnes, der inntar nok Erich Maria Remarque førsteplassen, uten at jeg her skal peke ut én av bøkene, - det er for lenge siden jeg leste dem.

I Storbritannia ruver jo bøkene til Doris Lessing, med Martha Quest-bøkene på førsteplass. For øyeblikket kommer jeg ikke på noen flere derfra, - bortsett fra Frank McCourts gripende Engelen på det sjuende trinn. Å jo, - så har vi jo også Ian McEwans Om forladelse!

I Danmark kommer jeg ikke utenom Karen Blixen og Mitt Afrika, mens Ditte menneskebarn og Pelle Erobreren av Martin Andersen Nexø gjorde et dypt inntrykk i sin tid. Av «nyere» litteratur må jeg ta med Vinterbarn av Dea Trier Mørch, - en nyskapende bok om livet på en fødestue, som kom mens jeg selv var gravid!

Selma Lagerlöfs Gösta Berlings saga kom ut i 1891 og faller så vidt utenfor tidsrammen, men jeg er nødt til å ha med henne! Ellers vil jeg særlig nevne P.O. Enquist, og av hans bøker trekker jeg særlig frem Kaptein Nemos bibliotek. Også Kerstin Ekman må nevnes, og der blir det trilogien Vargskinnet som inntar førsteplassen.

Avslutningsvis tar jeg turen til Island og vår tid og runder av med Jón Kalman Stefanssons forfatterskap og fjorårets fantastiske Ditt fravær er mørke!

Etter å ha rotet rundt i hodet mitt og bokhyllen har jeg nå kommet frem til disse bøkene som særlige favoritter, men er uhyggelig klar over at jeg kan ha glemt noen, - eller enda verre mange! Og i tillegg kommer det jo at det er mange gode bøker jeg ikke har lest, og også anerkjent gode bøker som jeg ikke er så veldig begeistret for. Men etter nå å ha studert denne oversikten jeg har laget meg, tror jeg faktisk at jeg likevel kan kåre en vinner og nominere Helena Ferrante og Napolikvartetten!

Ja, - Nattens brød, så klart, - og Olav Audunssøn, og så den og den og den, - som jeg skrev i forrige innlegg 😉😊