Bokelskere.no

Det er klart vi kan vinne over rasismen! Enten vi er hvite eller melaninrike, trenger vi jo ikke å videreføre fordommene vi har fått inn med morsmelka. Vi trenger ikke fortsette å se hvit og melaninrik som motpoler. Vi trenger ikke fortsette å tro på løgnene fra slavetida.

Vi lar IS representere islam på en måte Ku Klux Klan aldri har fått representere kristendommen.

Da karakteren Hermione i 2016 skulle spilles av melaninrike Noma Dumezweni, gikk internett av hengslene. Hvite Harry Potter-fans var rasende, for hvordan skulle de kunne identifisere seg med yndlings-karakteren sin når hun plutselig ikke så ut som dem? Å se forbi hudfarge er altså vanskeligere enn å se forbi at Hermione kan trylle.

Andre mener det er helt unødvendig å lage eller importere nyord - vi har jo så mange fra før! Men de gamle ordene er slavehandlernes ord.

Jeg tenker på Manuelas døtre, og det er vanskelig ikke å bli overveldet av sinne. Men jeg antar at det alltid har vært slik. Jeg antar at det alltid har vært mest beleilig å fremstille nasjoner som systematisk er blitt misbrukt av mektigere nasjoner, som ingenmannsland, som en barbarisk periferi hvis kaos og brunhet truer sivilisert fred. Bare et slikt narrativ kan rettferdiggjøre årtier med skitten krig, politisk inngripen og den alminnelige vrangforestillingen om økonomiske og militære stormakters moralske og kulturelle overlegenhet. Når jeg leser artikler som denne, synes jeg at den påståelige vissheten rundt hva som er rett og galt, godt og dårlig, er komisk. Eller ikke komisk, faktisk litt skremmende. Ikke noe av dette er nytt, selv om jeg nok pleier å forholde meg til mer spiselige versjoner av fremmedfrykt. Jeg vet ikke hva som er verst.

når ein er oppvaksen med vald og sex, den driten der, så skal ein sone heile tida
ein skal forsake djevelen og forsøke å bli god igjen
men det orkar eg ikkje. drive ut djevlar.
eg har betre ting å ta meg til enn å forsøke å bli fin
det interesserer meg ikkje lenger fordi
1) det er så utmattande og kjedeleg
2) det er umuleg

du er nøyen med sminka før vi skal på eit skulearrangement

gløym det

berre gløym det

der er ingen grunn til å vere vennleg mot dei uvennlege

gløym det

det er ingen som har rett til å krevje av deg at du er vennleg mot dei uvennlege

• Du vet, når man ligger i sengen om morgenen, og man vekker hverandre fordi alt er nytt, og man er uvant med hverandres kropper.
• Mhm.
• Men istedenfor å ha sex, går han ut på kjøkkenet for å lage te.

Jeg lo.

• Det skjedde ikke bare én gang. Du forstår at det ikke gikk?
• Ja.

Et liv i det bevisstløse stoffskiftets ingenmannsland blir en uutholdelig byrde, som vanligvis overlates til en institusjon. Familien får aldri lagt det bak seg, besøkene blir sjeldnere og sjeldnere, helt til pasienten rammes av det uunngåelige, livstruende liggesåret eller lungebetennelse.

Sykdommer er molekyler som ikke kan oppføre seg, livets grunnleggende betingelse er stoffskifte, og døden er dets opphør.

Jeg har alltid vært klar over at språket har en magisk kraft, og at ens egen forestilling om ting er mye mer betydningsfull enn hvordan tingen objektivt er. For objektivitet er i grunnen en illusjon. Fakta finnes sjelden. Ting eksisterer i liten grad i seg selv. Ethvert menneske er dømt til å se alt ut fra ett par øyne, vi er dømt til å sortere alle inntrykk gjennom én hjerne.

Jeg gråter for kroppen min, for meg selv, for minnene disse cellene bærer på. For tap, for det som ble sagt og gjort, og for det som burde vært sagt og gjort. Jeg legger fra meg kniven, og lukker sårene.

Og jeg har en kropp som nesten ingen har lyst til å ta på eller se, minst av alt meg selv. Jeg har en kropp som lengter etter å forsvinne.

Når gikk jeg over grensen til å bli usynlig? Da jeg passerte 90 kilo? Eller 100? For hver kilo jeg la på meg, forsvant en bit av meg. For hver gang jeg snakket litt for høyt, lo for mye og danset for heftig, ble jeg mindre og mindre synlig, mer og mer utydelig i de andres blikk.

Men likevel, en vag visshet om det, i meg. Et sted i hodet, et sted i kroppen. Så jeg det egentlig noen gang for meg; en framtid som var vår, som tilhørte bare oss.