Bokelskere.no

Jeg behandler mine bøker ganske dårlig. Ikke med vilje, men jeg er nok litt skjødesløs. Jeg lar dem slenge i veska (og hvem vet hva annet som er oppi der), jeg bretter eselører overalt, understreker med penn, skriver små notater i dem, leser når jeg spiser (selv når jeg spiser tacorester) og tenker ikke et sekund på at det er galt å sette kaffekoppen oppå for at bordet skal slippe å bli flekkete. Jeg tror kanskje det er fordi jeg tenker at en bok er en bok fysisk, den har ingenting med det forfatteren har skrevet. Bortsett fra å romme det, altså. Helst vil jeg ikke eie noen bøker i det hele tatt, kjøper jeg bøker er det fordi det er fortere å kjøpe dem selv enn å vente på dem på biblioteket, og når jeg er ferdig med dem gir jeg dem bort til noen fortest mulig. Jeg kan ikke fordra å eie mer enn nødvendig. Flere ganger har jeg fått høre at det er så rart at jeg verken eier særlig mange bøker eller at jeg ikke behandler dem bedre, jeg som er så glad i bøker! Og det er jeg jo, jeg elsker bøker, men ikke på den måten.

Ah, Hotell New Hampshire har jeg, kjøpte den på en annen bruktbutikk for 10 spenn. I fjor sommer, så den har ligget der en stund, men jeg har bare ikke tenkt på å lese den. Ennå.

'Glassklokken' av Sylvia Plath og 'Echo' av Francesca Lia Block må være de jeg har lest flest ganger i voksen alder. Som barn leste jeg bøker om igjen mye oftere. Astrid Lindgrens 'Mio, min Mio' og 'Brødrene Løvehjerte' f.eks. Nå føler jeg at jeg ikke har tid til å lese bøker om igjen så ofte, det er mer enn nok av bøker jeg ikke har lest som jeg må få lest! Derfor gir jeg alltid vekk bøkene mine, for jeg kommer jo ikke til å lese dem igjen. Men jeg har noen unntak, noen får stå i hylla fordi jeg vet jeg vil lese dem igjen en dag.

Leste ut førstnevnte i dag. Hadde ingen store forventninger, for har hørt den er dårlig, men neeei, jeg syntes den var veldig koselig + jeg måtte ofte le av Jarle Klepp som er så forelska i akademia, også kjente jeg meg igjen, for jeg begynte på unversitetet selv i januar og jeg er også forelska i akademia.

Ja, sorry, jeg ser det nå. Eller, jeg skrev egentlig til flere personer i ett innlegg. Jeg går inn og leser alt nytt siden sist, også svarer jeg alle sammen samtidig. Vanskelig system dette her!

Å, la meg se, hva ble det i mars? Det må bli at jeg leste 'Min kamp 2', sykt fin bok og jeg kjente meg igjen i så mye. Det er to uker siden jeg leste den ferdig og jeg snakker om den hele tiden ennå. Jeg begynte svært mange setninger slik: "Knausgård sier at..." Og pappa har endelig begynt å lese Knausgård han også, så av og til ringer han bare for å fortelle om noe han har lest i 'Min kamp 1'.

Og at jeg kjøpte en haug med bøker fra Amazon - elsker å få bøker i posten.

Og også årets første (og andre, tredje, fjerde og femte) utepils og at samtalen ofte snurrer seg om bøker. Fint!

Nå sa ikke jeg at boka virket hipp, bare coveret. Og jeg stiller spørsmål når noen påstår at målgruppa er for jenter. Nå har jeg lest flere anmeldelser av boka, skrevet av middelaldrende menn, og de har likt den meget godt. Sofi Oksanen er ikke akkurat "Silke-litteratur." Forøvrig forstår jeg meg ikke på bøker som er rettet mot et kjønn - finnes det?

Nå leste jeg om den i store norske leksikon, og jeg må si at den beskrivelsen passet 'Enken' sånn delvis. Da stemmer det jo, det som stod på omslaget.

Jeg tror de tenker mer på å gjenspeile det som er inni boka enn selve målgruppa. For ja, krimbøker ser ut som krimbøker, men det er fordi de er krim, ikke fordi målgruppa er "de som leser krim". For hva slags målgruppe er det, egentlig? Hvem leser krim? Det kan jo være hvemsomhelst; en jente i tenårene eller en mann på sytti.

Og jeg tror ikke de har tenkt at Baby Jane er en jentebok. Jeg føler meg heller ikke spesielt jentete. Det siste jeg vil identifisere meg som er 'jente'. Det var andre ting som gjorde at jeg likte omslaget. Coveret fikk meg til å tenke på klubbplakater og ville fester og deilig elektronikamusikk.

Den DÅRLIGSTE boka jeg har lest om temaet. Man har ikke et så sterkt ønske om selvmord og så er alt bare såpass bra igjen etterpå som i denne boka, denne aha-opplevelsen til Veronica. Boka får selvmord til å virke som en ting man bare velger på samme måte som man velger hva man skal ha til middag på fredag. Jeg synes det er en skam at den forenkler et slikt alvorlig tema.

Oi, leste du denne da du var tolv! Jeg oppdaget ikke Irwin før jeg var godt over tyve og tilfeldigvis slumpet over et eksemplar av Garps bok for 5 kr i en bruktbutikk. (Og det er foreløpig den eneste boka av ham jeg har lest).

Jeg pleier å ha A-magasinet på do. Jeg tar det med inn der hver fredag, og så er det lest ferdig til neste fredag.

Evnt. hvis kjæresten min begynner å mase om at jeg er asosial når jeg sitter i sofaen og leser en roman, tar jeg med meg boka på do og blir der.

Jeg synes bokomslaget er HIPT!

Men, hva har bokomslaget med målgruppe å gjøre? Man velger da ikke bøker etter omslag? Og boken i seg selv er jo ikke "hip" selv om coveret er det?

Ja, ikke vet jeg, annet enn at det stod at den mikset western og gotisk roman på omslaget. Det er ikke mine ord.

Neida, jeg bare spør hva du mente. (Eller, jeg hoppet kanskje litt fort på egne konklusjoner om hva du kanskje mente. Det var nok litt teit av meg.) ;)

Ja, den handler om en gammel mann, men jeg har da lest f.eks. 'Thomas F's siste nedtegnelser til allmenheten' av Kjell Askildsen, som også handler om en gammel mann som har det kjipt, og den likte jeg særdeles godt. Jeg kan godt relatere meg til livskriser som jeg selv ikke har opplevd. Poenget er jo måten forfatteren skriver på, om han/hun klarer å skrive om slike temaer og få meg interessert i noe som i virkelighetens verden absolutt ikke angår meg (eller, jo kanskje, for selv om jeg ikke er en 60 år gammel mann selv, så kjenner jeg jo flere). Og om han/hun skriver slik at jeg føler disse menneskene er ekte, noe jeg ikke følte i 'A Spot of Bother'. Jeg synes de var ganske stereoptype alle sammen. George, kona hans, dattera hans, sønnen hans, Ray, konas elsker, ja, tilogmed ungen synes jeg var stereotyp. Men som Ann Helen Haugen sier under her, så er kanskje 'A Spot of Bother' nettopp en parodi på den stereotype familien, men i så fall syntes jeg ikke den var noe morsom.

Hva mener du med at den kanskje faller best i smak hos eldre? Jeg skjønner ikke at alder skal ha noe å si. Jeg tviler på at jeg hadde likt den bedre om verken ti år eller tyve år. Og hvis du mener at jeg kanskje er for ung til å sette pris på "voksne" bøker, så stemmer ikke det heller. 'The Curious Incident with the Dog in the Night-Time' er mer unntaket enn regelen.

Denne har jeg lenge hatt lyst til å lese, men helt glemt bort. Helt til jeg begynte på ex.phil på universitetet nå i våres og dermed med etikk, hvor Peter Singer altså ble nevnt i pensum da jeg leste om utilitarismen, og jeg fant det som en god unnskyldning for å forlate pensum og gå på biblioteket og låne denne i stedet (men ikke misforstå: jeg synes etikk er kjempeinteressant!). Dyrenes frigjøring regnes som boka som revolusjonerte dyrerettighetsbevegelsen, og det skjønner jeg. For jeg har lest en del andre bøker om hvorfor man skal velge å bli vegetarianere/veganere, og det som er problemet med mange av dem er at de er så følelsesmessige. Det skinner i gjennom at forfatterne har hund og katt hjemme hos seg. Jeg er også glad i dyr personlig - elsker å leke med katten, jeg - men det er ikke derfor jeg ikke spiser kjøtt. Jeg har savnet en bok som tar opp fornuftige grunner til å ikke spise kjøtt, og med Dyrenes frigjøring fant jeg den. Singer er ikke bare opptatt av å skrive om hvor fælt det er i slakterhusene, men han skriver også om holdningene til folk flest (speciesisme), hvorfor de er gale, holdningene vi har hatt til ikke-menneskelige dyr opp i gjennom historien og så videre. Det er denne boka vi alle burde lese, ikke det mølet som er å lese i Jonathan Safran Foers Eating Animals. Hvilket bare inneholdt oppgulp av ting vi alle visste om dyr i produksjon fra før av. Eller vet folk egentlig ikke det, og det må en populærforfatter til for at folk skal gidde å lese om det og ta det inn på seg?

Filmen liker jeg så godt at jeg har sett den flere ganger. Den er lol, men også trist, på en sånn rar måte. Og det samme er denne tegneserieromanen som filmen er basert på. Det er den samme kjipheten, selv om de har endret ganske mye på selve fortellingen. F.eks. plakaten Enid finner i filmen og stiller ut slik at det blir ramaskrik. Det er ikke med i tegneserieromanen.

For en stund siden ble jeg sittende på lesesalen på biblioteket og lese i Vagant, og her var det jeg leste Yoko Tawadas observasjoner av språket for første gang, noe som var meget fint og som fikk meg til å ville lære meg et nytt språk (hvilket jeg endte med å gjøre, så nå lærer jeg meg fransk) og til å dra på interrail og våkne opp i en sovekupé til lyden av samtaler på fremmede språk utenfor døren. Senere lånte jeg altså denne, som er en bok (Talisman) og tre foredrag (Forvandlinger) smekket sammen til én bok, hvor hun hovedsaklig skriver om japansk og tysk. Hun skriver bl.a. om hvor rart det var for henne å lære seg tysk, et språk hvor substantivene har kjønn (akkurat som i norsk), noe ordene ikke har på japansk, og at for å lære seg kjønnene til de forskjellige substantivene så hun for seg tingene som levende vesener som danset foran henne på skrivebordet. En masse blyantmenn (ein Bleistift) og en skrivemaskinkvinne (eine Schreibmaschine)! Det er så fint og fascinerende, alle forskjellene og likhetene i språkene, og jeg får bare lyst til å lære meg mer tysk og også japansk!

En diktsamling som bare var slitsom å lese. Altfor mange oppramsinger. Av navn. Av folk. Og selv om det var en sammenheng og en mening bak alt sammen, aå føltes det meningsløst ut da jeg leste den, og etterpå tenkte jeg at jeg hadde kastet bort tid.