Bokelskere.no

Så snart jeg begynte å gå, forsvant imidlertid ubehaget som dugg for solen, og det var første gang jeg hadde opplevd at det å gå var godt. Jeg hadde alltid likt å gå, men av andre grunner. Tankene ble friere, fikk liksom mer rom til å utfolde seg, det var som om jeg ved å få kroppen
opp i fart på en måte kom tankenes fart i møte, det var som om tankene følte at jeg gjorde det for deres skyld, at jeg hadde omsorg for dem, noe de da verdsatte overmåte. I alle fall ble kvaliteten deres bedre. Oppe i marsjfart tok det ikke lang tid før de begynte å bli abrupte, gjorde korthugne byks inn på steder de ikke hadde vært før, eller bare ytterst sjelden oppholdt seg.

En liten mann med nesten skallet hode og briller stirret mot meg i speilet. (...)
      Dette var et ansikt jeg forsøkte å eksponere så lite som mulig for verden. Alene betydde det ingenting, det var først foran andre at det ble til noe.

Inntil da hadde vi vært flinke jenter, vi hadde klart oss bra på skolen og oppført oss ordentlig. Men på et eller annet tidspunkt hadde det endret seg, vi ville ikke være flinke lenger, vi ville være rebeller, og siden vi var flinke jenter, ble vi flinke til det også.

Alt dette presterte han å spørre om før vi overhodet hadde rikket oss. De var visst en egen rase, drosjesjåførene. Homo småpratus.

Det ser ikke bra ut for en begravelsesentreprenør å være grisk.

Jeg foretrakk steder der det ikke var progressivt å drikke kaffe, som konditorier og kjøpesenterkafeer, men var også pragmatiker nok til ikke å irritere meg over kaffesnobberiet. Det var å misbruke følelsene. Det som ikke gjorde fysisk vondt, forsøkte jeg å overse. Du så aldri en katt bli frustrert over annet i omgivelsene enn det som plaget kroppen dens, og det var vanskelig å tenke seg en fisk som var misfornøyd med havbunnens estetikk i den viken den gled inn i.

Vi vil ha tida til å gå (...) Ser på klokka og håper den har gått langt siden vi så på den sist, venter utålmodige på perrongen på at toget skal komme, på at toget skal komme fram, står utålmodige i køen i butikkene, i heisen og rulletrappa, på ekspedisjonskontorene, tida går ikke fort nok, å få tida til å gå er øvelsen, den bitte lille tida vi har, derfor lå ukebladene i sin tid på venteværelsene, for å hjelpe oss å få tida til å gå, få det bitte lille livet vårt til å gå fort, vi leste oppdiktede historier fra virkeligheten for å glemme virkeligheten, nå har vi telefonen, mens vi ser på den, går tida og timene så fort som vi alltid har ønska oss.

Vi fikk tida til å gå på puben, men strakte den også ut. Halte på en måte tida ut over glassene, bedøvet oss og drakk oss vekk der, men drakk oss også til noe der, til tid, trakk tida ut og hvilte for en gangs skyld i tida.

Forandring fryder, sa han på gebrokkent norsk, men jeg var uenig. Det var rutinene og gjentagelsene som fryder, for gjentagelsene og rutinene følges ikke av uro og den skuffelsen som gjerne følger med håpet.

Innbilningen er flink til å narre forstanden.

Heller ikke er det noe å beundre at vi har evne til å ta næring til oss, for det er i seg selv ikke noe finere, enn det å kvitte seg med levningene av maten.

Aleksander av Makedonia og muldyrknekten hans ble likestilt da de begge var døde.

Eg held fram med å ikkje døy

Men så fint det hadde vore, trass alt, så avslappande, så kolossalt eit framsteg å heller lage færre setningar og sjå meir. Sjå ting som dei er, i staden for å klistre på dette synet alskens kommentarar - det uavbrotne, subjektive, skravlete, innforståtte, innlærte snakket vi produserer utan stans og utan at vi er klar over det eingong. Det ergrar meg, dette vesle babbelet inni meg. Det ergrar meg, og eg misliker det. Eg skulle gjerne tenkt andre tankar enn dei eg tenkjer, for dei eg tenkjer og så mang ein gong har lista opp, er fåfengde, gjentakande og så sjølvsentrerte at det er ynkeleg. Eg skulle gjerne tenkt tankar som var verdigare, tankar eg kunne vore stolt av, altruistiske tankar, for eksempel.

Kjærleiken er komplisert for meg som for alle andre, vil eg tru, men ikkje sexen - sex er alt i alt det menneskelege samkvemmet der eg er mest avslappa og viser meg fra mi beste side. Eg knyter absolutt inga skuldkjensle til sex, sex er ein fristad og ikkje ein avgrunn, og fordervar ikkje mi sjel.

Den som trur seg overlegen, underlegen eller til og med likeverdig med eit anna menneske, kjenner ikkje verkelegheita.

Ifølgje tibetansk tradisjon er dei 49 dagane etter døden mykje meir avgjerande enn dagane som leier fram mot han.

Å være ute blant folk, plager det deg?
Ja. Men som Schopenhauer sier, man er nødt til å beholde et minimum av sosial kontakt, på samme måte som man må venne seg til kulda når vinteren kommer. Litt som en sosial hygiene.

For sjekkingens mål er ikke vellysten, men den narsissistiske tilfredsstillelsen av egoet, den attråverdige partnerens hyllest til ens erotiske fortreffelighet (...) målet er den narsissistiske erobringsrusen.

Den gangen var det en kilde til både skrekk og trøst hos meg at jeg ofte følte meg usynlig - ufullstendig og minimalt eksisterende, faktisk. Det fortonte seg for meg som om jeg ikke hadde noen innvirkning på verden, og at jeg til gjengjeld fikk det privilegiet det var å betrakte den helt ubemerket.