Bokelskere.no

Av og til lurte han på hvordan det kunne ha seg at han var så godt likt av så mange, men nesten ikke likte seg selv i det hele tatt, og om det egentlig fantes noen mennesker som hadde selvinnsikt nok til å like seg selv nøyaktig like godt som gjennomsnittet av omgivelsene og dermed kunne tenkes å ha oppnådd et slags perfekt balansert selvbilde.

Det er bare folk som gjorde noe en bestemt dato, som kommer inn i historiebøkene. De som gjorde alt imellom, de som kjempa alle de små kampene i sine små samfunn eller familier, forblir navnlause i et større perspektiv.

Jo da, noen ganger har selvhjelpsbøker noe for seg, endring av livsstil et mulig. Men selvhjelpsbøker er middelklassens format. En del av de som trenger regulering aller mest, har ikke kapasitet til å sette seg ned med en selvhjelpsbok, kanskje ikke engang penger til å kjøpe den.

Hvis du er aleneforelder og jobber døgnet rundt for å få endene til å møtes, har du da krefter til å sette deg inn i hvordan du på fornuftig vis kan regulere ditt barns skjermbruk? Orker du å sette deg ned med skoleskjermen for å finne ut hva barnet egentlig kan bruke den til? Har du digital kompetanse nok til å installere skjermtidsapper og filtre som trygger barnet på internett? Orker du å sjekke aldersgrenser på spill?

Mangel på regulering rammer alltid de svakeste.

Individuelle løsninger fra bekymrede middelklasseforeldre er ikke noe mer enn nettopp det: Individuelle løsninger for middelkkassen.

Faktisk viser mange ulike studier at vi voksne, som ikke er vokst opp med en skjerm i hånda, er like digitalt kompetente som yngre generasjoner. Heller ikke de som har laget all teknologien vi omgir oss med, hadde den da de var barn. De klarte å lage den likevel.

Argumentasjonen fra teknologioptimistene som dytter apper og dingser inn i livet til ungene våre, er ofte levert med andpustenhet, som om noe haster. Teknologien har ikke bare "kommet for å bli", men er et "tog som går fra oss" og er noe vi, og særlig barn og ungdom, "er nødt til å lære oss å bruke".

Jeg forstår ikke hvor hastverket kommer fra.

Å skape en tekst gir så enormt stor glede. Ved å sette ord på papiret og fange tankene våre i et format som kan bevares for ettertiden, skaper vi også mening for oss selv, i vårt eget liv. Hver gang vi skriver noe, setter vi spor etter oss selv, gjør oss selv litt udødelige.

Skal vi virkelig gi det til maskinene?

De tre jentene som ser ned i skjermen på vei hjem fra skolen, ser ikke naturen rundt seg, oppdager verken ekornet på strømledningene eller meitemarken på bakken, er ikke i kontakt med den kroppen som er verden, og dermed heller ikke med sin egen kropp.

(...) vil jeg benytte anledningen til å minne om et av litteraturens viktigste kjennetegn, nemlig dens langsomhet.

Jeg tenker ikke nå på hvor lang tid den tar å lese, men på hvor lenge den kan virke, og på det merkelige fenomenet at selv litteratur skrevet i andre tider med radikalt andre og noen ganger dypt fremmede forutsetninger fortsatt kan snakke til oss. Og ikke bare det, men også si oss noe om hvem vi er, noe som vi uten den ikke ville ha sett, eller ikke sett slik.

Den (boken) er da et objekt, tilgjengelig for et hvilken som helst subjekt der ute. Da reverseres prosessen på en underlig måte, for når boken leses av leseren, oppheves på lignende vis skillet mellom objektet og subjektet, og det blir uklart hvor boken befinner seg: i leseren eller i objektet i hendene til leseren? Og hvem tilhører forestillingene som da tar plass i leserens hode? Boken eller leseren? Begge? I alle fall ikke forfatteren, som mens forestillingene utspiller seg i leserens hode, kanskje legger våte klær i en tørketrommel i et lite vaskerom et helt annet sted i verden og tenker på et stykke sjokolade som ligger i skapet på kjøkkenet.

Det finnes en nokså utbredt forestilling om at romanen er viktig når den handler om noe viktig, og enda mer når det på en eller annen måte er aktuelt. Men at temaet er viktig, avgjør aldri om romanen er det. Tvert imot kan det være et problem for romanen, for om det viktige har man ofte sterke meninger som er der på forhånd, og alt som er der på forhånd, gjør det vanskelig for romanen, siden det som gjør den viktig, slik jeg ser det, er nettopp at den gir språk til noe som ikke har språk, til noe som ellers ikke kommer til orde, og siden det viktige blir snakket om overalt, er det viktige et område det er vanskelig å være i for romanen. Den kan klare det, om språket kommer så nær det viktige at det unnslipper meningen om det.

Inntrykkene litteratur gir kan være sterke og svake, men de er helt klart inntrykk, som skiller seg tydelig fra ikke-inntrykk. Hva er et inntrykk? Du vet det når det inntreffer. Teksten overgår seg selv. Teksten blir noe annet og på sett og vis vesensforskjellig fra det som står der svart på hvitt. Nedslag der forfatteren er så veldig i kontakt med teksten. En meningsutvidelse som ikke kan pekes på. Noe ubeskrivelig? Ja. Inntrykket er ubeskrivelig. Og noen opplever inntrykket, andre ikke; noen opplever det sterkt og andre svakt. Kan man likevel si at inntrykket er der? Hvis noen ikke opplever det? Ja, hvis noen opplever det. Selv om det er ubeskrivelig og udefinerbart. For man er ikke i tvil.

Vi sitter på bakken, armene strake bak, knekk i knærne. Det er ikke videre komfortabelt, og man ligner litt på en fluktstol. Å støtte seg på albuene hjelper ikke stort, det blir slitsomt, det også, klærne får merker fra gresset, man klarer ikke tenke på annet.

Constance samlet på fingerbøl. Hun lette alltid etter ulike typer og varianter, av metall eller porselen, på reisene sine, særlig i utlandet, og nå var det som om hun hadde tatt på seg noen av disse under elskovsakten. Fingertuppene føltes annerledes når hun berørte den nakne huden min, de hadde blitt kjølige.

Forholdet vårt startet i bagasjerommet på en Volvo 245, for så å forflytte seg til en leilighet på 245 kvadratmeter bak Slottet.

Det var derfor litt overraskende for min del da jeg leste Naturpanelets rapport, som slår fast at overutnyttelse av arter - hovedsaklig gjennom høsting og jakt - er en av de største årsakene til naturtap globalt. (...)
Det finnes mange arter som sjelden assosieres med matauk, som blir skutt hvert år. I jaktsesongen 2022-2023 ble det, for eksempel, felt 1180 ekorn, nærmere 3000 troster og over 4000 nøtteskriker, viser tall fra SSB. I samme sesong ble rødrevens bestand redusert med nesten 20 000, beveren ble redusert med 1330 individer, og over 14 000 harer - som er kategorisert som "nesten truet" - ble også skutt.
Samtidig opplever vi at rypetallene er så lave at det i mange fellesområder er innført jaktforbud de siste årene. Jeg har snakket med rypejegere som gjør det de kan for å ta livet av flest mulig rødrev og kråkefugler for slik å beskytte rypebestanden - slik at de i sin tur selv kan skyte rypene. Dette skyte-for-å-skyte-paradokset er tydelig: I et forsøk på å redde en art vi verdsetter, øker vi presset på andre arter i håp om å balansere et skjørt økosystem med geværløpet. Men vi kan ikke skyte oss til biologisk mangfold.

Rovdyr som ulv holdes på et kritisk truet niva. Denne politikken skaper dårlige livsvilkår og gjør det vanskelig for bestandene å klare å vokse seg ut av innavlsproblematikken. (...) Vi skal på den ene siden ha ulv her i landet, men på den andre siden skal vi ikke gi ulvene de livsvilkårene de trenger for langsiktig overlevelse. Det er som å være for bevaring og for desimering av truede dyr samtidig. En slik politikk handler ikke først og fremst om å sikre en gunstig bevaringsstatus for ulv, eller sørge for å få populasjonen opp på et nivå hvor arten ikke lenger er kritisk truet - det er kun snakk om å forhindre total utryddelse av ulven. Dette kan ikke forsvares ut fra et etisk perspektiv. Som selvutnevnte forvaltere av naturen har vi et ansvar for å sørge for at alle arter har gode livsbetingelser, og ikke utelukkende ivareta artene som vi finner praktiske og problemfrie for oss.

Motsetningsforholdet er likevel åpenbart når vi både skal være i verdenstoppen i petroleumsproduksjon og i det grønne skiftet samtidig. (...)
Det synes som om begrepet "det grønne skiftet" må assosieres med vårt umettelige behov for økt produksjon av alt, i en hastighet uten sidestykke: mer energi, flere mineraler og metaller, ny teknologi og industri. Samtidig blir redusert forbruk neglisjert. Denne metoden er dømt til å feile.
I den nylige Nature-rapporten "Diverse values of nature for sustainability" argumenterer forskerne kraftig mot en ren markedsbasert verdisetting av natur for å adressere natur- og klimakrisen. Det er det ensidige søkelyset på økonomisk vekst og kortsiktige gevinster som har ført oss inn i både klima- og miljøkrisen og den pågående masseutryddelsen av arter. Vi forbruker i dag nesten dobbelt så mange av jordas ressurser som i 1980-årene. På grunn av ødeleggelsen av naturen lider 3,2 milliarder mennesker. Forfatterne av rapporten argumenterer for at det må på plass en radikal endring i tilnærming, hvor natur og klima ikke alltid blir ofret til fordel for profitt. Forskerne slår fast at det er essensielt at beslutningstakere vurderer mer enn bare markedsverdier. Også naturens bidrag til våre sosiale, kulturelle og åndelige liv må reflekteres i de politiske og økonomiske beslutningene. Vi må bort fra kortsiktig økonomisk gevinst som hoveddrivkraft bak beslutningene vi tar. (...)
I vår iver etter å bygge oss ut av klimakrisen, er det lett å glemme at det er vi som har svekket naturens evne til å stå imot klimaendringene. Det har vi gjort nettopp ved å bygge ned, endre og overutnytte naturen.

Det fine med å være deprimert er at du slipper å ta hensyn til andre mennesker. Du kan si hva du vil og gjøre hva du vil og melde deg ut i det øyeblikket du føler at noe blir vanskelig. Hvis du vil ligge hjemme hele dagen, har folk bare å respektere det. Du kan ingenting for at du føler som du gjør, og når du i et lyst øyeblikk får for deg at du er klar for tilværelsen igjen, må alle kaste det de har i henda og se deg, høre på deg, for alle skal være glade for at du er glad, og det som gjorde Svein mest glad under depresjonen, reint bortsett fra å snakke om egne plager, det var hvis han hørte om andre som sleit.

Genetikk er bare det moderne samfunnets åndsfattige ord for skjebne. Våre forfedre trodde at skjebnen vår ble bestemt av nornene, trollkvinner eller gudinner som bokstavelig talt holdt livet vårt i sine hender. Ved foten av verdenstreet Yggdrasil satt de og spant skjebnetråden på rokken sin, og hersket gjennom den over både fortid, nåtid og framtid. I dag har vi erstattet skjebnen med gener, arvestoff som ikke bare bestemmer hvordan vi ser ut, men også hvem vi blir til.

Fyllesjuke er noe av det vakreste med fylla, fordi det er en av få ting i livet som faktisk er rettferdig. Drikker man for mye, blir man straffet dagen derpå.

I løpet av 1300-tallet, det siste århundret uten trykkpressen, ble det produsert 2,7 millioner bøker i Vest-Europa - på 1500-tallet er tallet oppe i nesten 220 millioner. Det er altså rundt åtti ganger så mye, men det stopper ikke der. Takket være billigere papir, forbedret teknikk og bedre leseferdigheter fordobles dette på 1600-tallet, til drøyt 500 millioner bøker, og på 1700-tallet når antallet nesten en milliard.