Bokelskere.no

Når du har opplevd så mange orkaner som jeg, lærer du deg å kjenne igjen hylet fra vinden som signalisere virkelig fare. Vinden i natt klynket bare.

Nå som hun var en gammel dame, gratulerte folk henne med at hun hadde unnsluppet ekteskapet, og de spøkte ofte med at grunnen til at hun klarte seg så bra, var at hun aldri hadde vært nødt til å takle prøvelsene som en vanlig ektemann brakte med seg. Men da hun var yngre , syntes de fleste bare synd på henne. Det er merkelig hvordan den samme situasjonen kan tolkes så forskjellig i ulike faser av livet.

Det er viktig å se skillet mellom AUF og det som skjedde 22 juli. AUF er noe mye mer, og noe mye mindre enn det at unge mennesker blir drept på en øy. Vi som var på Utøya, var også opptatt av fotball og sjekking og slike ting. De som ble drept, var vanlige barn og ungdommer. Vi må ikke glemme det.

Verden er et farlig sted, ikke på grunn av dem som driver ondskap, men på grunn av dem som ser på uten å handle. ( Albert Einstein).

Arrene mine bærer jeg med verdighet, for jeg fikk dem for noe jeg tror på. Jeg fikk dem for Norge.

Jeg vil ikke være Utøya - Eirik. Jeg griner fordi jeg er trist, men det behøver ikke være fordi jeg var på Utøya. Jeg smiler, men det er ikke fordi jeg overlevde. Mitt liv er så mye mer, så ekstremt mye mer.

Nå skjønner jeg mer hvor viktig livet er. Hvor skjørt det er, og hvor bra det er.

Alle opplever noe fælt i løpet av livet, men for meg skjedde det for tidlig, og på en ekstrem måte.

Tenk at døden følger livet så tett. At en kule kan rive bort et helt menneske. At en enkelt mann kan rive vekk 77 liv.

Fotografi handler om å se. Også det som er ubehagelig, vondt og håpløst. Jeg tror vi mennesker har et grunnleggende behov for å finne mening i det meningsløse. Og til å forsøke å lære av selv den vondeste erfaring.

Når døden er nær, gjør man alt. Virkelig alt for å klare seg.

Når man ønsker noe og bestemmer seg for å gå på en vei, er prisen man betaler utfordringene man møter på veien. Det er kun gjennom å møte utfordringene man virkelig vet om man vil det sterkt nok eller ikke.

Deltid, det kan være en mulighet, men heltid skal være en rettighet.

Venner, to tilfeldige nordmenn møter hverandre. Den ene har hodeplagg, den andre har det ikke. Min drøm er at den ene bærer det frivillig. Den andre tenker ikke over det. Sammen har de lært hverandre om ytringsfrihet, bearbeidet fordommer, de har lært hverandre om likestilling og retten til å gjøre egne valg. ( Utdrag fra Håvard Vederhus `s tale under Ap landsmøte i 2011)

Det handlet om Hodeplagg, men de ulike plaggene har hver sin historie, forklaring og funksjon.

Religionen ble viktigere og viktigere i løpet av oppveksten. Jeg søkte tilflukt i fellesskapet, det føltes som om Gud så meg, at gud var med meg, passet på meg. Da visste jeg alltid uansett hva jeg gikk gjennom, så tok Gud vare på meg.

Jeg opplevde to former for ensomhet . Den ene var ikke å få være med, å være fysisk alene eller føle seg utenfor. Den andre var opplevelsen av å sitte i et klasserom, en forsamling eller være blant familie og venner, og likevel føle seg ensom.

Nå hadde jeg endelig begynte på skolen. Tenk at jeg var så stor. Jeg var den eneste i klassen med flerkulturell bakgrunn. Det var først i tredje klasse det begynte en til med annen etnisk bakgrunn enn norsk. I løpet av tiden i barnehagen hadde jeg aldri følt meg annerledes enn de andre barna. Selv om jeg kunne snakke et språk som de andre ikke kunne og feiret jul på en annen måte, følte jeg ikke at jeg skilte meg ut.

Selv om vi skriver ned avtaler i almanakker eller lagrer dem på mobilen og tror at livet er forutsigbart, er det totalt uforsigbart.