Bokelskere.no

[...] Det aller vanskeligste er når hele ens situasjon forandrer seg uten at man har medvirket til det selv. Når ingenting lenger er slik det var den gangen man tok beslutningen.

Men man var aldri alene, man var alltid en del av noe annet, av andre mennesker.

Hun hadde forstått fotografens makt. Ikke bare kunne du fange utsnitt av virkeligheten på film, du kunne lagre dem for alltid. Du kunne bruke dem til å overtale, til å påvirke, til å formidle et budskap.

Et fotografi kunne minne folk om små detaljer lenge etter etter at de fleste hadde glemt alt. Et fotografi kunne vekke en følelse flere tiår etter at den ble følt for første gang.

Jeg vet ikke hva normalt egentlig betyr. Jeg tror alle har sin egen definisjon, og den formes av kultur, familie og venner, av persontype og erfaring, av hendelser og tusen andre ting. Det som er normalt for ett menneske, er ikke normalt for et annet. For noen er det å hoppe ut av fly helt vanvittig. For andre er ikke livet verdt å leve uten.

Jeg tror du tenker mye på hvordan andre oppfatter deg, noe som for meg er et feilbegrep. Til syvende og sist er det bare deg selv du kan gjøre til lags. Hva andre føler, er opp til dem.

Både du og jeg vet at biologi ikke er noen garanti for tilhørighet. Å få et nytt sett foreldre er av og til det beste som kan skje et menneske.

Kjærligheten fører ikke regnskap over feil [...]

Noen ganger er følelser ikke så virkelighetsfjerne som de kan fortone seg. Noen ganger er de bare observasjoner vi ikke har skjønt at vi har registrert.

En kjærlighet som fikk resten av verden til å forsvinne; den hadde makt til å få den fornuftigste av alle til å la all fornuft fare.

Du tror alltid det blir tid, helt til du en dag innser at det er det ikke.

Sadie hadde ikke hade sans for forutanelser - det var ingen grunn til å ha en sjette sans når de andre fem ble skikkelig brukt - og sant nok, det var en rasjonell forklaring på det underlige.

Vitenskapen kan forklare mye for oss, men ikke alt.

Det lille er ikke mindre betydningsfullt enn det store. Det lille kan være like uendelig stort og sterkt som det store.

Og det finnest ikkje ein rett eller gal måte å sørge på. Sorg er individuell, det må ei respektere.

Vi får ikkje garanti for noko i livet, Johannes.

Det var ikkje eit tyskerbarn, mor, sa Johannes. Det var eit vanleg barn. Eit menneskjebarn.

Han hadde ikke noen tro på å lyve eller å feie saker og ting under teppet, han hadde sett mer enn nok hva det kunne føre til. Sannheten kom alltid for en dag før eller senere.

Enhver måtte leve sitt liv. Ingen kunne leve livet for en annen - selv om man til kanskje tider skulle ønske det.