Døden var ikke nødvendigvis slutten, det var han overbevist om. Døden rommet så ufattelig mye mer.
Og ikke tro at du kan gå gjennom livet uten å gjøre feil, om du gjør det, har du ikke prøvd hardt nok, og det er den største feilen man kan gjøre.
Men jeg kan fortelle deg at dersom du noen gang skulle forelske deg ordentlig, så kommer hvert øyeblikk du er borte fra det mennesket gjør fryktelige vondt.
Det som teller, er at alt det du gjennomgår, ikke får deg til å mistet motet, og at du finner en måte å fri deg fra de negative tingene på.
Men så begynte jeg igjen å se på Rebekka. Hun var annerledes, ingen tvil om det. Hun trengte hjelp til det meste og hadde heller ikke utviklet et språk så vi kunne snakke ordentlig med henne. Likevel var hun så blid og glad det aller meste av tiden. Da begynte jeg å tenke at når hun har det bra og lever sitt liv med glede, når hun selv møter sine utfordringer på en positiv måte, skal jeg da være den første negative hindringen hun støter på? Skal jeg ødelegge de dagene hun har fått tilmålt, fordi jeg styres av min egen forventning om hva et menneskeverdig liv skal være?
Snart oppdaget jeg at det var ikke henne, men vi voksne som eide det største problemet: vi målte utviklingen hennes ut i fra våre egne oppfatninger av hva livet skal være.
[...] jeg kan ikke la være å tenke på at fødsel og død er egentlig to veldig like opplevelser. Et liv kommer til den verden. Et liv forlater den. Ved inngangen til livets ytterpunkter, fødsel og død, kommer vi til det ukjente. Babyen som kommer ut av mors trygge liv, vet like lite om hva som venter, som den døende.
Hjertet gjør faen hva det vil. Det eneste vi kan kontrollere, er om vi skal gi livet og sjelen sjansen til å ta igjen hjertet.
Når jeg dør, trenger jeg å vite at jeg har gjort alt jeg ville gjøre, sett alt jeg ville se, og elsket alle jeg ville elske.
Jeg er overbevist om at mennesker møter andre mennesker med sjeler som hører sammen med deres egen. Noen kaller det sjelefrende. Noen kaller det ekte kjærlighet.
Lyst er lett å bekjempe, siden lyst bare har ett våpen: tiltrekning. Det er langt vanskeligere å vinne en krig mot hjertet.
Himmel som jeg hater følelser. Eller jeg hater samvittigheten min. De to er stadig i tottene på hverandre og jeg vet ikke hvem jeg helst vil skru av.
Sorgen har like mange ansikter som det finnes mennesker,tenkte Zhang.
Livet går videre. Han hatet de ordene. De uttrykte dødens usigelige urettferdighet og fullstendig fryktelige, uhyrlige banalitet.
Ingen kan eiga eit anna menneskje, sa Maren lavt. E trur all må få ha noko inni seg som berre er sitt. Og all må få vara den ein er. Vara seg sjølv.
Et kort øyeblikk kjente hun et stikk i brystet. Hvordan skulle hun klare å gi fra seg barnet sitt? Hun grøsset. Gi fra seg barnet som hadde vokst i henne i ni måneder? Det sved.
Kjærligheten kunne forandre skjebner og styre liv.
[...]døden er like mye en del av livet som livet selv.
Det er bare det at... det er utrolig hva folk røper på nettet, uten at de skjønner det selv.
Måten de omtalt alt på sykehuset - pasienten, pneumotoraxen, rupturen, attaket, mageobstruksjonen - det var som om medisinske tilstander var løsrevet fra menneskene som led av dem.