Bokelskere.no

Å ha tillit til hverandre, være trygg på den annens følelsa, e grunnstein eller bærebjelken i et forhold, etter mi mening. Uten den vil alt rase sammen før eller seinare.

Å tilgi sæ sjøl e viktig, først da kan man oppnå fred inni sæ, få sinnsro. Man blir også bedre i stand til å forstå og tilgi andre.

Å dvele med fortida og klandre dæ sjøl over avgjørelsa som ikke kan gjøres om, hindre dæ i gå videre.

Gi barn kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet. Kjærlighet er det viktigste av alt for et barn. Får barn kjærlighet, blir de også trygge, har Astrid sagt.

En sannhet oppstår i ethvert langt ekteskap, og sannheten er denne: Ektefellene våre kjenner oss noen ganger bedre enn vi kjenner oss selv.

Det er underlig hvordan våre liv viser seg å bli, tenker jeg. Øyeblikkets omstendigheter, når det senere kombineres med bevisste avgjørelser og handlinger, og lassevis med håp, kan etter hvert hamre ut en fremtid som synes forutbestemt.

For virkelig å forstå tror jeg du må se det, sa han langsomt.

Stol på folk, kunne han si til meg, helt til de deg en grunn til å ikke gjøre det. Og da skal du aldri vende ryggen til.

Hun sa at for å helbredes må man noen ganger åpne gamle sår.

Alle må på ett eller annet tidspunkt dra, Isabel. Livet handler om å komme ogLivet handler om å komme og å gå.

Bare fordi man vet hva man vil ha, betyr det ikke at man får det.

Jeg tror at fakta bare er en del av et menneskes historie. Personlig erfaring har mye å si. Jeg kan ikke spørre en bok om hvordan det kjentes å overleve bombeangrepet.

Hva er vitsen med å huske en hendelse hvis du har glemt hva denne hendelsen fikk deg til åføle. Hvordan den påvirket dem rundt deg. Hva den fikk dem til å føle. Da ville du ikke ha lært noe som helst, og ingen andre heller.

[...]Har du ikke kjennskap til historien, har du ikke kjennskap til noe som helst. Du er et løv som ikke vet at det henger på et tre.

Jeg visste ikke det om sorg, at sorgen også er å få et lass av store og små spørsmål spadd over seg.

Da vi kom ut av kirka etter båreandakten og opp på den grønne plenen mellom alle gravstøttene, ble jeg først forundra over at fuglene kvitra, at bladene liksom vinka fra trærne, at folk gikk forbi på veien som om alt var som før. Som om jeg hadde ikke hadde sett faren min død for første gang. Eller for den saks skyld; *sett faren min for aller siste gang. *

Jeg visste ikke det om sorg, at det føles som å ha kroppen fylt av betong. Ubevegelig på innsiden av kroppen.

Når man er født i en kropp som stemmer overens med hodet, tenker en sikkert ikke mye på forholdet mellom kropp og hode, men jeg er bevisst på denne feilen hver eneste dag.

Men selv om en har en diagnose, er man jo ikke diagnosen.

Å påføre seg selv smerte handler kanskje om å skjule psykisk smerte med fysisk smerter[...]