Bokelskere.no

Når alt kommer til alt , er livet kort. Vi må gå etter de menneskene, stedene og tingene her i livet som gir oss mest glede.

Livet er et eneste herlig rot. Kaotisk og tragisk og fantastisk og merkelig.

Vi må huske å leve her og nå, for ingen vet noe om morgendagen.

Mennesker er ikke alltid som vi tror, Karen. Er det noe jeg har lært den siste tiden, er det at jeg aldri skal og bør anta noe som helst.

Da Håkon hjalp henne ned fra vognen, lot hun blikket gli over gravstøttene. Så mange minnesmerker over tidligere liv, så mange sorger som skjulte seg i hver eneste stein og kors. Noen fortalte om lange liv, andre om liv som knapt hadde fått anledning til å starte. Noen vitnet om en brå og overraskende død, andre om en utgang preget av sykdom og lidelse. Men alle navnene som var risset inn i støttene hadde sett spor etter seg, ikke bare på kirkegården, men også i hjertene til menneskene som hadde vært nær dem.

Kjærligheten er ikke noe man bare kan velge bort, forsatte hun. Den vil være en del av en selv om man forsøker å gjemme den.

Personlig mener jeg sannheten - selv om den er aldri så smertefull - alltid fungerer best.

Livet er som en rekke fallende dominobrikker - alt henger sammen med alt. Folk sier at man kan legge bort fortiden sin, men det kan man ikke, for den er en del av den man er, og den man blir til.

Ingen mennesker levde et plettfri liv, uansett hvordan de valgte presentere seg for omverdenen. Før eller senere ville tilfeldigheter og sammentreff rote det til for alle.

[...]de fleste barn elsker foreldrene sine betingelsesløst, uansett hva de har gjort eller ikke gjort.

Om høsten vinter under brune, frosne blad. Hun smiler, vet hun snart skal skjule alt det sommer ga.

Om våren sover sommer i en knopp, et fløyelshi.
Og puta er et spindelvev med sommerskatter i.

I kulda sover våren under pledd av frossen jord.
Han puster liv i dype røtter, frø og alt som gror.

Som barn har vi ingen distanse til foreldrene våre. Det er bare mamma og pappa. Det er umulig å forestile seg at de kunne være annerledes enn de er.

Men, i likhet med så mye av det som skjer oss i livet, er det ikke bare selve hendelsen som former oss. Det er minst like mye hvordan vi forholder oss til det som skjer.

Men det lille barnet vi en gang var, ligger nok i oss. Minnene våre. skuffelsene. Sorgene. Men det gode også.

Det er først når man tar tak i det som er vanskelig, at det kan bli lettere.

Men jeg antar at alt likevel henger sammen, på en eller annen måte.

Men så innså jeg at det faktisk er en beslutning ikke å ta noen beslutning. Det er å trekke seg unna. Overlate ansvaret til andre.