"Kjærlighetssvindel" av Hanne Kristin Rohde
– Leseeksemplar fra Kagge
Wilma og Bjarne reiser til Risør for å se nærmere på en sak. Det er nemlig funnet en utbrent bil, og inni bilen sitter et lik. De finner omsider ut hvem den døde er, og de jobber iherdig med å finne ut hva som har skjedd. Er det en ulykke eller har det skjedd et drap?
Jeg liker plottet i boka, selv om jeg ikke blir overbevist over alt i handlingen. Og selvfølgelig blir jeg lurt, iallefall på noen punkter. Det er bra!
Du kan lese hele anmeldelsen på nettsiden min. Den er basert på min personlige mening, og jeg tjener ikke penger på den. Jeg er heller ikke knyttet til noen forlag.
siljehusmor siterer A Little Bit Country av Brian D. Kennedy (side 149)
09:44, 30. juni 2023 Ingen har det som favoritt.
As Emmett rambles through his apology, I walk over to him, take his face into my hands, and pull him in for a kiss. He's surprised but relaxes into it. Kissing Emmett always makes my stomach feel like a swirl of colors—like when you rinse out a set of watercolors and all the reds, and greens, and blues, and yellows mix together before circling down the drain.
siljehusmor siterer Bokhandelen ved bredden av Themsen av Frida Skybäck (side 98)
09:43, 30. juni 2023 Ingen har det som favoritt.
Charlotte smilte da hun tenkte på haugen med bibliotekbøker som alltid lå og ventet på stolen ved siden av sengen hennes. Det hadde vært fantastisk å kunne krype ned under dynen og lytte til morens myke stemme når hun leste Ronja Røverdatter og Mio, min Mio. Charlotte hadde fått oppleve historier som gjorde dypt inntrykk på henne der hun lå trygt i sengen sin. Hun kunne tydelig se for seg personene moren fortalte om, kjenne hvordan de fikk liv. Det spilte aldri noen rolle hvor trøtt moren var; hun leste alltid med innlevelse og ga karakterene ulike stemmer. Charlotte fikk bli med Ronja uti skogen, sitte på steinen ved fossen og spise niste, klatre og springe sammen med Birk, og gjemme seg for villvettene.
"Edelmot" av Victor Sotberg og Odin Helgheim
– Leseeksemplar fra Egmont
Nå har den kjente TV-profilen Victor Sotberg gitt ut bok, en tegneseriebok. Du følger Victor inne i hans virtuelle spillverden. Victor blir mobbet, men nå skal han og de to bestevennene ta revenge inne i det populære fantasispillet.
En flott illustrert bok med et viktig tema.
Anmeldelsen er min personlige mening, som jeg ikke tjener penger på. Jeg er heller ikke knyttet til noen forlag.
Skiftende årstid, et annet århundre, andre regler og strengt regime, er bare noen få beskrivelser av The Coffin Path av Katherine Clements, og boka har mer å gi enn det man kanskje tror på forhånd.
Ensformig liv?
Det er 1674 og man blir kjent med Booth familien. Bartram Booth eier stedet, og han bor der med sin voksne datter Mercy og en hjelper som heter Agnes, men de behandler henne som et familiemedlem. Noe som sikkert var uvanlig på den tiden. Han vil at datteren skal gifte seg og skape seg et helt annet liv, mens hun mener hun ikke er en kvinne man vil gifte seg med. Hun vil heller være igjen i huset Scarcross Hall. Huset og området rundt, er det eneste stedet hun kjenner til, og det er heller ikke et annet sted hun vil være. Siden faren hennes er eldre, tar hun større ansvar for sauene og mye annet.
En dag kommer Ellis og håper at han kan få en jobb hos dem. Til tross for at Mercy er noe skeptisk, får han jobb, og det tar av og til tid for Mercy å bli vant til nye folk. Men med tiden blir de kjent med hverandre og tillit settes på prøve gjennom hverdagen.
Det Mercy ikke sier, er at hun opplever rare ting. Hun merker ofte at hun blir iaktatt av noe eller noen, opplever merkelige ting og noen mynter fra farens samling er blitt borte. Faren hennes har sine hemmeligheter, han også. Han vil selge eiendommen, slik at Mercy kan skape seg et bedre liv i et annet sted og for å beskytte henne. Beskytte henne for hvem, eller hva?
Gotisk horror og historisk roman er en interessant kombinasjon
The Coffin Path er en blanding av gotisk horror og historisk roman. To sjangre som er kjent for å være trege i handling, noe som også skjer i The Coffin Path. Den tar seg god tid til å bygge opp stemning, bli kjent med karakterene, og det lunefulle landskapet. Clements er god på å beskrive værendringene gjennom årstidene, isolasjonen og hvor ensformig et liv kan føles, spesielt for Mercy som ikke har vært andre steder, og ser omtrent de samme folkene hver dag. Boka beskriver også god arbeidsmoral, harde kår og klare seg med det man har.
Boka består av familiehemmeligheter, noen overnaturlige elementer, og man blir kjent med en gammeldags ensomhet. En tid da man ikke var oppslukt i teknologiens verden. Til tross for at dette er en spøkelseshistorie, ble det ikke brukt for mange overnaturlige hendelser, og forvent ikke mye action, for her tar forfatteren seg god tid gjennom handlingen. Noe jeg setter pris på. Jeg får mer stemning ut av en bok som tar seg god tid fremfor de som inneholder mye action.
Grunnen til at jeg også kaller boka for en historisk roman, er fordi Storming of Bolton blir så vidt nevnt i handlingen, også kalt Bolton Massacre, som skjedde den 28.mai 1644. Men bortsett fra det er karakterer, og hendelser ellers i boka, fiksjon.
En lang og stemningsfull bok som tar seg god tid til å bli kjent med karakterene, miljøet, utfordringene og kampen for tilværelsen. Jeg ville ha likt The Coffin Path enda bedre hvis de første hundre sidene ikke var så monotone, for det tok litt tid før man kom seg ordentlig inn i handlingen og hendelsene. Men Clements skriver godt og har lyst til å lese mer av henne.
Fra min blogg: I Bokhylla
Utrolig å tenke på at bare 8-10 år før jeg ble født, så var det til de grader skambelagt å få barn uten å ha en far til barnet. Veldig kjekt med handling fra Bergen :)
( Et skikkelig mordmysterium, spennende, medrivende og helt uten blod og gørr]1
Rufsetufsa som svar til Aud Merete Rambøl :
02:00, 26. juni 2023* Diskusjon: Rufsetufsa om Den siste festen av Clare Mackintosh av Clare Mackintosh
Tusen takk og hyggelig å høre. Det er lov å være uenig også, altså. God sommer. =)
C.J. Tudor har i de siste årene vært svært synlig i thrillersjangeren. Brennende jenter ble utgitt på norsk i fjor, og handler om nykomlinger i et lite sted der alle kjenner til alle, og man bør vite hvem som egentlig sitter med makta.
Alltid bedre med en ny start?
Jack Brooks, som er kvinne og pastor, tar med seg tenåringsdatteren Flo til et svært øde og kjedelig sted, på grunn av jobben hennes. Huset de bor i når de flytter dit, er nedslitt og det gjør til at Flo har mindre lyst til å være der, men skjønner at hun ikke har noe valg. I tillegg til å være ny i et fremmed sted, må hun passe seg for visse folk på hennes egen alder, da de virkelig er noen bøller. Noe skjedde i Jacks forrige kirke, og hun og datteren er klar for en ny start. Men er det trygt for dem å være der?
Det er ikke bare Jack som har sine hemmeligheter, men også Chapel Croft har sine, altså stedet de flyttet til. Hun merker fort hvilken familie man skal passe seg for på grunn av deres makt, og landsbyen har sin egen tradisjon. De hedrer noen martyrer på en spesiell måte, nemlig ved å lage pinnedukker. Disse pinnedukkene symboliserer martyrer som ble brent for fem hundre år siden. På grunn av det blir pinnedukkene blir brent på bålet på selve årsdagen, nettopp for at dagen ikke skal glemmes.
Brennende jenter er min tredje bok av C.J. Tudor. Jeg begynte med The Chalk Man, som jeg ikke likte i det hele tatt, og så leste jeg De andre som var helt ok. Brennende jenter var også en bok jeg syntes var helt grei. Greia med bøkene til C.J. Tudor, er at de har et interessant konsept, men så blir det aldri helt spennende eller fengende. At hun ofte blir sammenlignet med Stephen King, skjønner jeg ikke.
Komplisert mor og datter forhold
Har prøvd å lese bøker av henne både på originalspråket og på norsk, og det har ikke noe med oversettelsene å gjøre. Bøkene til Tudor blir aldri helt fengende for min del. Jeg likte å lese om mor og datter forholdet som kunne være nokså komplisert, pluss at Jack har en jobb utenom det vanlige. Det er kanskje ikke helt vanlig å være pastor i disse dager, og blir derfor satt på prøve i disse moderne tider.
Brennende jenter blir nok min siste bok av henne. Fortellerstemmen hennes blir vel monoton og lite ufordrende. Man vet hva man får. Tidligere i år har hun utgitt novellesamlingen En glipe av mørke og den tror jeg at jeg hopper over, til tross for det kule coveret. Etter tre bøker av henne har jeg gitt bøkene hennes en fair sjanse, og kan bekrefte at det ikke er noe for meg. Bøkene hennes blir for tamme og tar seg aldri opp.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)
"Gruvearbeiderens datter" av Elisabeth Almendingen
– Leseeksemplar fra Bladkompaniet
Dette er første bok i en serie på åtte. Vi kommer rett inn i handlingen i et møte på Modums Blaafarveværk. Året er 1827. Møtet er med den den tyske direktør Beyer. Dette er i en tid da det var full aktivitet med gruvearbeidet. Siri Jonsdatter, datter av en av gruvearbeiderne får ansvaret for å drifte en ny gruvestue. I tillegg har hun et godt øye til direktørsønnen Erich.
Dette er en fin og lettlest serie. Her er det både spenning og romantikk, og jeg falt lett for denne. Jeg synes forfatteren skriver et godt og levende språk. Jeg vil ha mer!
Anmeldelsen er min personlige mening, som jeg ikke tjener penger på. Jeg er heller ikke knyttet til noen forlag.
«Så var hun borte» av Lisa Jewell
– Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Tenåringsjenta Ellie står foran matteeksamen. Hun ønsker toppkarakter, og moren leier derfor inn en privatlærer til henne. Ellie synes læreren begynner å stille rare spørsmål, og kutter henne ut. På vei til biblioteket forsvinner Ellie. Politiets konklusjon er at hun har rømt hjemmefra. Ti år senere får moren en ny kjæreste, og datteren hans ligner da veldig på Ellie...
Lettlest underholdning.
Anmeldelsen er min personlige mening, som jeg ikke tjener penger på. Jeg er heller ikke knyttet til noen forlag.
Vi hadde blitt advart om at proletariatets diktatur alltid var truet av borgerskapets diktatur. Det vi ikke hadde forutsett, var at de første ofrene for konflikten, det tydeligste tegnet på seier, var at selve begrepene forsvant: diktatur, proletariat, borgerskap. De var ikke lenger en del av vokabularet vårt. Språket som uttrykte statens ambisjoner, smuldret bort for staten selv smuldret bort. Sosialismen, det samfunnet vi levde i, var borte. Kommunismen, samfunnet vi strebet etter å skape, der klassekonflikter skulle forsvinne og den enkeltes frie evner fullt ut skulle utvikle seg, var også borte. Den var ikke bare borte som ideal, ikke bare som styreform, men også som tankekategori.
Jeg kommer aldri til å vite om arbeiderklassen som gikk i tog 1. mai, også var de som demonstrerte i begynnelsen av desember. Jeg kommer aldri til å vite hvem jeg ville ha vært om jeg hadde stilt andre spørsmål, om spørsmålene mine hadde blitt besvart på en annen måte, eller om de ikke hadde blitt besvart i det hele tatt. Alt var på den ene måten, men så var det på den andre. Jeg var noen, men så ble jeg en annen.
«Jeg er egentlig ikke sånn» av Marie Aubert
– Leseeksemplar fra Oktober
Relasjonsroman om en familie som er litt delt. Faren Nils er overhodet, og så er det de to barna Bård og Hanne, som har hatt sine utfordringer i oppveksten. Og så er det Linnea da, datteren til Bård. Hun skal konfirmeres, og da skal hele familien samles.
Dette er en troverdig historie, om en helt vanlig familie, og den treffer ett eller annet i meg selv om boka nok ikke er "min" vanlige sjanger.
Anmeldelsen er min personlige mening, som jeg ikke tjener penger på. Jeg er heller ikke knyttet til noen forlag.
«En familieoppskrift» av Veronica Henry – Leseeksemplar fra Gyldendal
Hovedpersonen i boka er Laura, som bor i Lark Hill nummer 11. Et hus hun har arvet etter bestemoren, Kengu. Barna har blitt store, og nå er det datteren Willows tur til å forlate redet. Hun skal til York for å studere. Dessuten er Laura gift med Dom. Tilfeldighetene gjør at Laura finner ut at Dom har en hemmelighet, noe som får store konsekvenser for dem.
Hyggelig feelgood-bok med elementer av dramatikk, kjærlighet og gjenforeninger.
Anmeldelsen er min personlige mening, som jeg ikke tjener penger på. Jeg er heller ikke knyttet til noen forlag.
«En siste hemmelighet» av Adele Parks
– Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Dora jobber som eskortepike i et firma. Hun er altså en kombinert selskapsdame, som er med på ulike arrangementer hvor kundene ikke ønsker å møte opp alene. I tillegg utfører hun seksuelle tjenester som en eksklusiv prostituert. Det skjer ting som gjør at Dora slutter i jobben, hun blir nemlig fridd til. Først skal hun bare ta et siste oppdrag...noe hun ganske snart skal komme til å angre på.
Lettlest og underholdende spenningsbok som jeg ikke kunne legge fra meg, for jeg MÅTTE vite hva som skjedde videre.
Anmeldelsen er min personlige mening, som jeg ikke tjener penger på. Jeg er heller ikke knyttet til noen forlag.
Sist sett
