Bokelskere.no

Jeg har alltid lengtet etter et slikt øyeblikk av den totale samhørighet med et annet menneske, og da vi satt der ytterst på terrassen og så ut over stranden som lå langt der nede under oss, med den lille landsbyen og borgen på en høyde, tenkte jeg at det er nå det skjer, og jeg visste at å være i det øyeblikket var samtidig å forstå at det også allerede var tapt.

Jeg lurer på om han kunne kjenne mørket som kan sige langsomt på, eller som kan komme plutselig over deg, at han skjønte i løpet av et kort øyeblikk hvor alene man er i verden, at det fellesskapet man er satt inn i, som alle andre ser ut til å fungere i, egentlig bare er en løgn eller et vakkert ønske, fordi ingen kan være sammen med andre uten også å kjenne at de er begrenset til seg selv, sine egne tanker, sin egen kropp, sine egne følelser.

Jeg blir sittende og stirre ut av vinduet. Jeg er rasende. "Det eksisterer ingen sivilisert logikk i resonnementet ditt", sier jeg inni hodet mitt. Jeg har aldri opplevd noe som likner, aldri opplevd at noen faktisk sier det rett ut, at jeg er mindre verdig gode opplevelser fordi jeg er alene om dem.

Veien jeg kunne så godt for mange år siden, var smal og kronglete, mens denne er nokså bred og rett. På begge sider er det satt opp fem meter høye murer, og bak dem vokser det frem ny bebyggelse, klynger av nye bosettinger som ikke var her før, eller knapt var synlige, mens nesten alle de palestinske landsbyene som lå her før, er borte.

Og plantene gjør slett ikke motstand. De gir seg ganske enkelt hen til sin skjøre natur og til vinden som får gjøre som den vil med dem, rote rundt med bladene, sno seg inn mellom greiner og kvister, og alt dette mens den bærer med seg hundens frenetiske bjeffing og sender lyden i alle retninger. Og nok en gang tar en gruppe soldater en jente til fange, voldtar og dreper henne, på dagen tjuefem år før jeg ble født.

There is so much excellent advice out there today - written both by people of color and white people. Search it out. Break with the apathy of whiteness and demonstrate that you care enough to put in the effort.

One way that whites protect their positions when challenged on race is to invoke the discourse of self-defense. Through this discourse, whites characterize themselves as victimized, slammed, blamed, and attacked.

We see anti-black sentiment in how quickly images of brutality toward black children (let alone black adults) are justified by the white assumption that it must have been deserved.

The simplistic idea that racism is limited to individual intentional acts committed by unkind people is at the root of virtually all white defensiveness on this topic.

This idea -that racism is not a white problem- enables us to sit back and let people of color take very real risks of invalidation and retaliation as they share their experiences. But we are not required to take similar cross-racial risks.

Today we have a cultural norm that insists we hide our racism from people of color and deny it amongst ourselves, but not that we actually challenge it. In fact, we are socially penalized for challenging racism.

When you consider the moral judgement we make about people we deem as racist on our society, the need to deny our own racism -even to ourselves- makes sense.

While the idea of color blindness may have started out as a well-intentioned strategy for interrupting racism, in practice it has served to deny the reality of racism and thus hold it in place.