Bokelskere.no

Ja, nå har jeg lest meg gjennom de ulike kommentarene til denne boka. De fleste er jo positive.

La meg først si at jeg er en stor fan av Nygårdshaug og av hans livsprosjekt å promotere forskning som vår sivilisasjons redningsplanke, samt å gjøre oss alle mer oppmerksomme på viktige miljøpolitiske merkesaker. Og dette gjør han elegant i mange av sine bøker, blant annet i den såkalte Mino-trilogien og i de glimrende satirene Dverghesten, Nullpluss og Klokkemakeren. Selv 10-bindserien om Fredric Drum inneholder en rekke tankevekkende og bevisstgjørende kunnskap om Moder Jord.

Derfor ble jeg så inderlig skuffet over Chimera. Det starter bra. Innledningen, som genialt er skrevet i 2ndre person, er etter min mening noe av det beste forfatteren har prestert. Her kjenner vi lukta av forråtnelse og vi føler miljødestruksjonen på kroppen.

Men så starter historien. Eller det er vel egentlig det som ikke skjer. For det som starter for meg som leser er et politisk manifest. Og det er kjedelig å lese. Gjentagende kunstige monologer og dialoger om forskning, miljøkatastrofer og reduksjon i vår biodiversivitet blir kjedelig i lengden. I hvert fall når de strekker seg over 400 sider.

Nei, herr Nygårdshaug. Jeg har lest 19 av Deres bøker, men dette er langt fra den beste. Jeg vet ikke om det er forlaget som har gitt boka genrebetegnelsen Miljø-Thriller, men dette var langt fra noen thriller. Den ble et langt gjesp. Nei, gå tilbake til start og lag en spennende fortelling der polemikken kommer naturlig fram gjennom plottet, ikke der et relativt uinteressant plot blir en bakgrunn for et miljøpolitisk manifest.

Basert på de bøkene du nevner tror jeg kanskje "hoppet" til de virkelig tunge klassikerne blir noe stort. Jeg vil derfor anbefale Boktyven av Markus Zusak eller Havets Katedral av Falcones. Begge fortellingene har nærhet til personene og en styrke i språket. De fenger og gir samtidig dypere kunnskap om historie og mennesker. Jeg mener begge disse bøkene har betydelig WOW-faktor.

Lykke til med lesingen av det som kanskje er nordens beste krimserie i dag. Dansk lun humor blandet med ulidelig spenning.

Jeg hadde stor glede av Falcones Havets Katedral. Et pennende og malerisk møte med Spania i middelalderen og et flott utgangspunkt for å oppleve gamlebyen i Barcelona.

Av norske forfattere vender jeg stadig tilbake til Falkberget og Undset, to av våre aller beste historiefortellere.

Jan Wiese, Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede.

Hvorfor?

Vel, forfatteren har bare skrevet én roman, og det er denne. Og han ventet til han var 62 år med å utgi den. I dag er han 84. Det forteller meg at han fikk sagt det han hadde å si.

Wiese var forlagsredaktør i 15 år. Kanskje det fikk ham til å bli ærbødig overfor alle de tusenvis av manus han må ha lest. Slik at han ville vente til han hadde et manus han selv mente var bra nok. At romanen deretter ble oversatt til 15 språk sier jo sitt.

Boka er kort, men usedvanlig innholdsrik. Den er godt fortalt. Den minner om sommer i Italia. Den rommer livsvisdom og sparker i gang tanker i hodet som fortsetter lenge etter at siste side er lest.

Wow, Det var litt av noen ambisjoner. :)

Denne helgen skal jeg ikke lese noesomhelst. Hæ? Er det mulig?

Joda. Jeg skal stelle i hagen, drikke øl med gode venner, gå en lang tur langs Akerselva med min kone, høre på Frank Znort Quartet på Blå, besøke min mor, dra på båttur med min kommende svigersønn og spise lange og gode middager med familien. Hvis jeg får tid skal jeg se Danmark slå Tyskland på søndag.

Den var tøff! Særlig når du spenner over alle genre og alle nasjonaliteter. For min del må det bli Hamsun, Ibsen, Marquez og Steinbeck, selv om jeg gjerne skulle føyd til minst 20 andre like store.

Er det noen tanker om å utvikle en bokelskere-app? (mulig dette tema har vært berørt tidliger, men det nytter jo ikke å følge med på ALT heller ...)

Jeg har nå (på bakgrunn av anbefaling fra andre bokelskere) trålet meg gjennom de 6 første norske utgavene av Arne Dahls serie om A-gruppen. Jeg er imponert. Verken mer eiler mindre. Det virker dessuten som om kvaliteten på bøkene bare øker. Nå var det Dødsmesse sin tur. En gjennomarbeidet, velkomponert og spennende krim med kritisk blikk på samfunnet, historisk dypdykking og troverdige karakterskildringer. Språklig er Dahl også sterk. Han unngår de åpenbare krimklisjéene, er velsignet fri for velbrukte sammenlikninger, bortsett fra at han har forelsket seg i uttrykket: "Barna hylte som orgelpiper" (jeg skjønner i grunnen at han lar seg friste til å bruke et så treffende uttrykk flere ganger), og tonen i språket balanserer fint mellom det litt mystiske og det veldig tydelige (når vi lesere har behov for en oppsummering). Jeg er fan!

Jeg er oppriktig lei meg for at jeg ikke fikk mulighet til å være med. Neste gang! Solfylt hilsen fra Zagreb.

Jeg må nok si meg uenig her. Jeg har lest de første 5 bøkene i serien og synes denne absolutt var den beste. Noe av det som driver spenningen i boka er at alle detaljene, uansett hvor uvesentlige de synes når de leses, faktisk har en betydning for sammenheng og plot. Boka er krevende. Det du kaller Coelhosofi (for øvrig et morsomt uttrykk, da jeg absolutt ikke er begeistret for Coelhos vidløftige og selvhøytidelige betraktninger) vil jeg kalle et lyrisk språk som bare forsterker midtsommerstemningen i boka. Å sammenlikne Dahl med Coelho er etter min mening en fornærmelse (overfor Dahl). Her er det ingen filosofering, kun en solid dose høvelig samfunnskritikk med beina solid plantet på jorda og likevel en romantisk sans for det mystiske. Og plottet henger på greip for meg. Dahl knytter opp alle de løse trådene. Alt hører sammen og ingen ting er tilfeldig. Slik det skal være i en skikkelig krimbok. Hurra!

Misterioso kom i norsk utgave i år og gjorde til skamme alle Cappelens tidligere back-cover annonseringer om at Ondt Blod var den første i serien, Blind jakt nr. 2 osv. Her tok altså forlaget feil, om de da ikke mente at dette var første og andre bok på norsk. Vel. Uansett. Endelig har de funnet ut at Ondt blod var bok nr. 2 i Arne Dahls utmerkede serie om A-gruppen, som altså er 10 bøker totalt. Forfatteren er for øvrig nå godt i gang med serie nr. 2. Dessuten er det blitt TV-filmer av serie 1. Jeg vet ikke om de er kjøpt inn av noen norsk kanal, men serien hadde premiere på SVT i desember i fjor. Foreløpig er Misterioso kun tilgjengelig i innbundet utgave på norsk.

Nettopp det at det er mange personer å forholde seg til, kan gjøre at noen lesere faller fra underveis. Derfor gir det mening å lese flere av bøkene. Hver bok konsentrerer seg spesielt om en eller to personer fra A-gruppen som vi får anledning til å bli bedre kjent med. Dette gjør at lesergleden øker med hver bok man leser. Det står flere steder at bøkene er uavhengige av hverandre. Likevel vil jeg anbefale å lese bøkene i rekkefølge, siden det er henvisninger til tidligere bøker som faktisk til dels kan ødelegge spenningen, og siden A-gruppen endrer seg gjennom serien.

Alle er jo invitert! Han kan jo bare ta med sin gode kompani Orheim-venn og ta en liten Oslo-tur. :)

Bokbuss er klart et godt tiltak som kanskje man bør vurdere å utvide. Jeg hadde satt mye større pris på å få en plingende bokbuss inn på gårdsplassen enn en Hjem-is-buss som har is som ikke er god en gang. Eller hva med å innføre bokbuss for tog?

Jeg måtte stå på tærne oppå en krakk. Ikke fordi jeg er spesielt lav, men fordi min nærbokhandel har bestemt at nordisk krim skal stå alfabetisk fra øverste hylle, og øverste hylle betyr helt oppe under taket og takhøyden i min nærbokhandel er nærmere 5 meter. Jeg visste altså hva jeg var ute etter, men ingen skal påstå at Arne Dahl tilfeldigvis havner i bæreposen med Tanum på. Nei, her må man virkelig strekke seg for å nå det ypperste innen skandinavisk krim. Det føltes nesten som en personlig seier.

Spørsmålet er nå om Herr André (med eller uten luftfärd) innfinner seg på Lorry 5.6. ...

Jeg synes dette er det fine med Dahls bøker. Man må liksom inn i stemningen i hver bok. Han bruker ofte nesten lyriske vendinger for å skildre ulike menneskers oppfatning av det som skjer rundt dem og hvordan det berører dem. Så begynner vi langsomt å se konturene av at ting henger sammen. Og henger vi med lenge nok, så venter en aksellererende prosess, der brikker kommer på plass i samme øyeblikk som vi selv oppdager sammenhengene. A-serien er etter min mening en unik samling fortellinger som løfter krimgenren til nye høyder.

Henger meg på her. Har faktisk lest alle Horst sine bøker. I starten var jeg litt fengslet av den direkte, konkrete og jordnære stilen. Etter hvert sank spenningsfaktoren. Den siste boka er preget av gjentagelser og at forfatteren mater poengene inn i leseren med teskje. I tillegg blir han til tider nesten naivt polemiserende i forhold til fattigdomsproblematikk i Europa.

JEG KAN. Når det gjelder mat vil selvsagt restauranten prøve å finne ut mest mulig på forhånd om hva vi skal spise. Det gjør det lettere for kjøkkenet, men bør ikke være noen betingelse for å reservere bord. Erfaringsmessig er dette ikke noe problem når vi først kommer. Heller ikke om vi bli litt ferre eller flere enn først antatt. Hvis du sier til Lorry at vi blir mellom 15 og 20, og at de fleste skal spise en enkel sommerrett, så bør dette være tilstrekkelig informasjon for dem. Så vidt jeg vet er det heller ingen spiseplikt. Jeg har vært ofte på Lorry og bare tatt en øl.