Bokelskere.no

I romanen Det hvite beinet av Barbara Gowdy er hovedpersonene elefanter, og vi opplever alt fra deres perspektiv. Nydelig bok!

Nettopp! Jeg har lest den første nå, og ser at det kan bli morsomt, men sleit med å komme inn i universet. Hvilken bok skal jeg begynne med for å komme ordentlig i gang? Har forresten skrevet mer om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/06/20/samlesning-the-colour-of-magic-terry-pratchett/

Det vet jo ikke jeg, men jeg synes det er så merkelig å si at de som ikke leser bøker går glipp av så mye, som om de går glipp av mer enn det "vi" gjør. De fleste mennesker går glipp av det aller meste. Man kan ikke få med seg alt... Vi kan like gjerne snu det andre veien - hvor mye går man glipp av mens man sitter inne og leser?

Jaja, samme det, det var ikke det denne tråden skulle handle om...

Du går nok glipp av mye du også...

Lag to mellomrom etter det siste ordet før linjeskiftet. :)

Hm... Ikke alle er favorittbøkene mine, men jeg liker dem jo. Betyr det at jeg er en selvdigger? :S Hehe.

Muriel Barbery - Pinnsvinets eleganse
Karin Fossum - De gales hus
Johan Harstad - Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?
Christopher Moore - En møkkajobb
Kristopher Schau - På vegne av venner (Denne MÅTTE med, selv om det ikke er skjønnlitteratur. Punktum.)

Tankevekkende og handlingsinspirerende bok både for designere og forbrukere. Det er godt å se at noen har tro på at mennesker kan leve som en integrert del av jordas syklus, ikke bare som en sykdom som sakte ødelegger den. Poenget er å foreta seg noe og ikke sitte på hendene og vente på at det skal være for sent.

Jeg tror dette må være min favoritt-diktsamling til dags dato. Gulliksen skriver med en sånn nærhet og tilstedeværelse. Det er poetisk uten å bli utilgjengelig, og likevel er det lag i diktene du må grave litt for å få tilgang til. Anbefales!

Jeg også likte denne samlingen, og hennes første (La Stå), men der jeg synes alle de andre novellene hennes har en troverdig slutt, selv om den kan være brå og vond, så synes jeg slutten i den siste novellen i denne samlingen ikke er helt troverdig. Den mannlige hovedpersonen virker så sterk gjennom hele boka at jeg ikke klarer å tro helt på at han bare gi opp på slutten.

Ja!!!! Fantastisk god bok!

Historien og boka er mørk, nesten sort, selv om humoren også hele veien er tilstede. Det er mye vold, og slosscenene er i detalj noen av de beste jeg har lest, selv om noen av dem kanskje blir litt for lange. Magi tar liten plass så langt i historien. I tillegg til karakterutvikling, er Abercrombies andre styrke beskrivelser, små detaljer, som gjør at du umiddelbart dras inn der det skjer: På et tak, i et smug eller i torturistens grep. Smak, lukter, lyder – alt kommer tydelig fram i Abercrombies grep.

Slutten er kanskje den jeg liker dårligst. Det er selvsagt vanskelig å skulle lage en cliffhanger, men i stedet for å utvikle fortellingen i dybden, blir de siste femti sidene en actionsekvens som James Bond ville vært misunnelig på. Men, men – greit nok. Jeg gleder meg til neste bok – den står allerede i hylla og skal på begynnes snart. At dette er en debutroman – er helt uvirkelig.

Jeg har omtalt boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/06/12/samlesning-the-blade-itself-joe-abercrombie/

Denne boka er tett innpå og detaljert. Her skrider alt rolig fram, og spenningen ligger i små detaljer; en serviett som legges over et uferdig måltid, en kommentar som faller eller en bevegelse som skaper undring. Ulset har et godt grep om teksten, og forvalter handlingen med varsom hånd. Det oppstår noe i meg når jeg leser, først og fremst en voldsom irritasjon ovenfor alle karakterene, og boka i sin helhet. Ikke vet jeg om det er intensjonen, men friksjonen mellom personene gjør at jeg misliker å lese boka. Jeg kjenner det buldrer av irritasjon i magen. Dette omhandler to ulike sider ved teksten. For det første oppfører Louise seg så inn i hampen dårlig at det terger meg til bristepunktet. Maken til drittkjerring. Uhøflig, sart og uten evne til å ta vare på en relasjon. Hun og mannen invaderer huset til en fremmed gammel dame, og belønner med sure kommentarer, stillhet, og et undrende utenfrablikk. Dette berører det andre nivået som irriterer meg og som går på kvaliteten på teksten: Jeg synes det til tider er en liten troverdig historie. Louise og Henrik framstår som utrolig nysgjerrige på landet rundt seg; de er på biltur for å oppleve, de går turer og utforsker, de suger til seg landskapet rundt. Når de da kommer inn i Almas hus, forsvinner denne nysgjerrigheten som dugg for solen. De har lyst til å bo hos den gamle damen, men oppfører seg hele tiden som om de har blitt tvunget inn i en relasjon til et vanskelig menneske. Jeg tror ikke noe på det. Jeg tror helt dypt menneskelig ville begge parter ha forsøkt å ta vare på relasjonen i et såpass spesielt møte. Med å rekke ut en hånd, stille et spørsmål, ta hensyn. Så kunne selvsagt situasjoner med klønete stillhet oppstå, en sur kommentar falle, en serviett lagt diskret over en uspist middag skje.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/06/15/biltur-mari-ulset/

Jeg bare digger omslagene på Austen-parodiene! Har aldri kommet så langt som til å lese dem, men...

1. Vladimir Sorokin - Køen
2. Victor Hugo - De elendige
3. Jonathan Safran Foer - Ekstremt høyt & utrolig nært
4. Markus Zusak - Boktyven
5. Muriel Barbery - Pinnsvinets eleganse

Jeg har ikke lest noe av Dickens før, så dette må jeg jo være med på. :)

Aller best sein kveld og natt. Stille hus, gjerne med en radio i nærheten. Å lese seg i søvn i senga er også noe av det beste jeg vet. :-)