Bokelskere.no

Jeg sendte boka videre med en gang jeg var ferdig med den, nå vil jeg ha den på nytt, for det er så mye jeg vil lese en gang til. Ikke minst den siste delen der det handler om seksuell og kulturell identitet, som GuroS skriver under her, jeg ble sittende igjen med helt nye tanker.

Tja, jeg er ikke helt ovebevist. Synes den var passe kjedelig og litt for svarthvit. Kanskje fordi jeg ikke jobber i akademia. Kanskje fordi jeg har en annen form for humor enn Helene Uri. Kanskje fordi jeg blir litt svett av kvinnefellesskap som finner samholdet i manneforakt. Uansett - ikke helt overbevist, selv om den absolutt har noen kvaliteter (f.eks. er karakterene godt utviklet). Jeg har skrevet om boka her:

http://knirk.wordpress.com/2011/06/30/kjerringer-helene-uri/

Jeg kan ikke huske en figur jeg identifiserte meg fullt og helt med, men om det ikke er noe jeg identifiserer meg med, eller kjenner igjen i en bok, så synes jeg sjelden boka er god, har jeg merket.

Men om jeg allikevel skulle velge tre skikkelser så er det hovedpersonen i Neverwhere, Pippin i Ringenes Herre og Professoren i Løven, Heksa og Kleskapet.

Det mest overaskende ved denne boka er at etter å ha slitt/dratt/lest seg gjennom den første boka mest fordi forfatteren lover at fortsettelsen skal bli bedre, så blir man dratt inn i tre skjebner som virkelig tar tak i en.

for en som elsker gåter er dette en bitteliten skatt på veien til det mørke tårnet.

Da jeg startet opp forsto jeg ingenting - det hjalp å lese om boka, utgangspunktet og ideen: Hva om man hadde laget en jødisk stat i Alaska før 1. verdenskrig? Og denne staten nå skulle oppløses? Dette er krim, iblandet jødisk mystisisme og humor. Fin lesning.

Jeg er veldig gla i denne boka, også den delen som foregår i Amsterdam. Filmatiseringa av første delen av boka "A door in the floor", er også en spesielt god filmatisering, synes jeg.

Den første syntes jeg var ok, men etter det synes jeg ikke noe om bøkene i det hele tatt.

Ja, denne er vakker. Men det er ikke slik at Shaun Tans bøker er slike bildebøker som bare voksne elsker - de funker fint for barn også.

Det er helt sikkert at det er mange gode bøker som aldri blir oversatt til norsk! Det går an å ta kontakt med forlagene og spørre om de har tenkt til å oversette titler til norsk. Og gjerne få hundre av vennene dine til å gjøre det samme... ;-)

Dette skal bli en av sommerens bestselger sies det. Jeg er fan av Kate Morton, så veien var kort til anskaffelse av Lucinda Rileys bok. 600 sider ble påbegynt en lørdag kveld. Søndag morgen har jeg kommet langt. Mannen min spør hva boka handler om. Jeg begynner å fortelle – og jo mer jeg sier jo mer problemer får jeg. Det høres unektelig ut som en skikkelig dårlig dameroman. Skal Lorden ta over slottet hjemme eller velge kjærligheten til den søte thaipiken han møtte på en sydhavsøy under krigen? Kan en ung kvinne komme over tapet av sin sønn og mann, og velge kjærligheten til en mann som tilfeldigvis viser seg å være en … ja…en engelsk Lord han også. Hva skjer når den forsmådde kone finner de hemmelige kjærlighetsbrevene? Og gartneren som sverger…. nei, jeg skal ikke røpe mere av handlingen. Hjemme hos oss endte hvertfall gjenfortellingen med en latterkule, og etter hvert som jeg leste boka fikk mannen min stadige dramatiske rapporter. Mandag kveld leste jeg siste side og må ærlig innrømme at det var en eventyrlig reise og en skikkelig pageturner, så får man ta handlingen og de tidvis syltynne karakterskildringene som de er.

http://knirk.wordpress.com/2011/06/24/orkideens-hemmelighet-lucinda-riley/

Noen ganger hender at man leser en roman eller novelle som man føler handler om seg selv eller sitt eget liv. Er det noen bok eller en litterær person som du identifiserer deg spesielt med?

Godt sagt. Skriving trenger ikke alltid bli et resultat, en bok. Skriving kan være nyttig, morsomt og godt i seg selv. Og man blir bedre hele tiden om man holder det ved like. :-)

Lot meg litt motvillig sjarmere av de to rotehuene Emmi og Leo igjen. Mye av det samme som forrige bok, men jeg leste den på rekordtid - måtte bare vite hvordan dette gikk!

ÅÅ! Den hadde jeg glemt! Dette var en av mine favoritter da jeg var ung. Takk tusen takk for at du minnet meg på den. Mimre mimre.

Jeg er alltid nysgjerrig på forfatteren. Trenger ikke å vite mye, men jeg googler alltid; ser bilde og leser litt om vedkommende. Det holder - så vet jeg hvem som fører pennen, og da er vi i dialog på en måte. Det liker jeg.

Vente, blinke av Gunnhild Øyehaug.