Bokelskere.no

Mer eller mindre alt av Chaim Potok handler om oppvekst i ortodokse jødiske miljøer på USAs østkyst, og er meget lesverdige.

Det blir ingen forhåndsbestilling, i alle fall. Jeg noterte et par barnebøker jeg nok kommer til å kjøpe - blandt annet den med menneskerettighetene - og noen få romaner jeg kommer til å se etter om det blir halv pris på Mammut-pris. Men jeg heller mot å være enig med flere her som har nevnt at det virker som om Mammut-prisen har blitt høyere de siste årene.

Et annet "problem" jeg har er at så mange av bøkene jeg egentlig kunne vært interessert i er oversatt fra engelsk, og da vil jeg ikke ha dem på norsk. Det er selvsagt ikke norske forlags feil, det er jo jobben deres å tilby bøker på norsk, men det gjør Mammut-katalogen mindre interessant.

Kan vi først snakke om omslaget? For det gjør jeg jo ikke så ofte, jeg mener jo absolutt at det er innholdet i boka som er viktig, ikke hvordan den ser ut utenpå. Likevel er jo en tiltalende forside aldri galt, og denne? Denne tiltaler meg. Og det som er litt fint er at det passer svært godt til boka. Jeg ble litt forvirret når jeg først fikk boka i hendene, for omslaget passet ikke til den boka jeg trodde dette var. Nå vet jeg riktignok ikke helt hva jeg trodde, men hva det nå var var det feil. Og til den boka dette faktisk er passer dette – meget tiltalende – omslaget perfekt.

(Fått gjennom Bokbloggturnéen.)

Var det det det var er den tredje boken om Billie, og jeg merker at det nok hadde vært en fordel å lese de to første først når man skal si noe fornuftig om denne, men samtidig står den fint på egne bein. Leseren blir også – heldigvis – spart for de endeløse repetisjonene av hva som har skjedd tidligere, sånn sett kan boka like gjerne leses helt frittstående.

Billie er snart femten og på mange måter moden for alderen, men denne våren blir bestevenninna Nina plutselig bråmoden og løper fra Billie på mange måter. Samtidig føler Billie at hun har mistet moren sin etter at moren fikk ny kjæreste, og plutselig er hennes andre bestevenn, Teddy, også fjern og anderledes. Var det det det var handler om å oppleve at venner forsvinner, men også at de kan komme tilbake, og at vennskap kan utvikle seg og være like sterkt selv om det endrer form.

Jeg synes det er artig at handlingen foregår i 1983, på den måten ligger settingen tett opp mot min egen ungdomstid, selv om jeg bare var 9 i 1983. Men jeg lurer litt på hvordan det påvirker leseropplevelsen til bokens målgruppe. Jeg føler nemlig at tidsplasseringen er litt tilfeldig i forhold til handlingen, og stusser derfor litt over at den er så fastspikret som den er. Noen politiske referanser stemmer godt med tidlig åttitall, men hovedhandlingen, forholdet mellom Billie og Nina og mellom Billie og moren føler jeg at like gjerne kunne vært satt til 2012. Kanskje spiller det derfor ingen rolle? Kanskje synes dagens ungdom det er gøy å lese en bok som omhandler foreldrenes ungdomstid?

Bokas styrke er uansett den følelsemessige tematikken. Det er lett gjenkjennelig, samme hvor gammel man er. Jeg mistenker at de fleste har opplevd å føle at de mister alle på en gang og blir stående helt alene – sannsynligvis i løpet av tenårene. Og her ligger også bokas svakhet, for meg i alle fall. Jeg føler at jeg får bli for lite kjent med Billie før jeg forventes å føle savn og svik på hennes vegne. Jeg kjenner igjen situasjonene og engasjeres intellektuelt, men hjertet er ikke helt med. Nettopp derfor burde jeg kanskje lest bok en og to først, for som den står mangler Var det det det var litt på helt å fange meg. Kanskje jeg får ta meg en tur på biblioteket? For dårlig var boka slett ikke.

Jeg har noen fra før, men har akkurat lagt til Vaffelhjarte og Tonje Glimmerdal av Maria Parr. Hun var i Trondheim på lørdag og leste fra førstnevnte. Egentlig hadde jeg tenkt å få hilsen til meg i en og til datteren i den andre, men det ble til at jeg kjøpte ett sett til, så nå har vi begge hver vår signerte kopi.

(Jeg mener, hun skal jo flytte hjemmefra en dag, da må hun jo få med seg bøker som er signert til henne og så skulle jeg liksom sitte der UTEN en av dem. Uhørt.)

Tja. Jeg har ikke fått den eposten fra Libris. Jeg har derimot fått en fra dem med en annen overskrift om Mammutsalget, men til en annen epostadresse enn jeg er registrert med her.

Så om epostlister er utlevert inkluderer de ikke alle registrerte brukere, og det synes jeg er litt rart.

Men det du snakker om sier jo jengeno også at er ok? Klart forfatterne må få profilere egne bøker, men det er da ikke for mye forlangt at de sier at det er deres egen bok?

For the record: Jeg er enig med deg. Dersom det faktisk forekommer den typen snikreklame er det forkastelig (og, for å være ærlig, ikke så rent lite patetisk).

Jeg har fått epost om at planlagt publiseringsdato er utsatt til 1. juni. Kan det være at de har oppdaget at de må trykke flere eksemplarer, tro?

Boka starter med en marsboer som er nødt til å avlive mennesket sitt.

Jepp. Du leste riktig. Der starter vi. Marsboere er ikke grønne menn, men vanlige mennesker som har bebodd Mars lenge, vi er i år 2060. Marsistene ser på seg selv som overlegne de som bor på Tellus, og de har utviklet et rasjonelt samfunn hvor det ikke er plass til følelser, begjær og lignende. Telluser, mennesker fra jorda, er som dyr å regne, og der av bokas aller første setning, replikken: «Å nei, Ask! Må vi virkelig avlive Uma?» Det må innrømmes å være en fengende start som tar tak i leseren. Ask er hovedpersonen vår, han er en sann marsist, helt til han mister et barn og får vanskeligheter med å akseptere at sorgen ikke kan ha en plass i livet hans. Han forelsker seg i en Telluskvinne, Fest, og snart reiser han til Tellus på jakt etter henne - og der opplever han sanselighet i alle dens former.

Denne boka er rar. Så er det sagt. Men den er også overraskende god. Debutant Odd Eirik Ness har en fornøyelig penn, et godt plott og en forestillingsevne blandet med humor og innsikt som skaper en original historie.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.no/2012/01/kentauren-odd-eirik-ness/

Boka er jo relativt spennende, men den dårligste i serien så langt, synes jeg. Rart å høre det stedet jeg selv synes var så vakkert og pittoresk beskrevet som en dyster ruin. Jeg var i Barentsburg i strålende augustsol og ruslet rundt blant trehus med vakre ornamenter – forfalne, men et vakkert forfall. Synes også det er litt mange klisjéaktige russerfordommer i boka. Åpenbart at Monica Kristensen her skriver om ting hun har mindre førstehånds kjennskap til enn før. Kanskje litt magert å basere researchen på ei eneste bok, slik hun nevner i etterordet? Og så er det endel teit småplukk som kan irritere meg: Hvis batteriet på mobilen hans er så dårlig, hvorfor sender han aldri sms istedenfor å ringe?

Boka ga meg ihvertfall veldig behov for å bevise at Barentsburg faktisk er vakkert, derfor fikk jeg endelig lagt ut bildene jeg tok der på flickr. Hvis noen tviler er det bare å se etter her:

http://www.flickr.com/photos/bharfot/sets/72157629083402617/show/

Eg er kanskje den einaste i verda som ikkje likar denne boka. Eg veit at boka er god (kven det no er som bestemmer det) og eg veit at det er ein kjend forfattar som skildrar barndommen sin vakkert. Likevel var det slik at eg tok meg i å legge frå meg boka med tankane fordjupa i andre ting. Det skulle ta ganske lang tid føre det gjekk opp for meg at eg ikkje lengre hadde nasa i boka og sinnet på Vestlandet.

Eg ser vakre karakterskildringar, eg ser vakkert landskap, eg ser fine tankesprang og leikne måtar å framstille barns tankemåte. Likevel fenger det ikkje meg. Kanskje er passar det for ei anna generasjon enn mi. Kanskje er det noko i språket som gjer det vanskeleg for meg å henge med. Kanskje er det historia i seg sjølv som ikkje tyder noko som helst for meg. Eller kanskje eg ikkje var i rett sinnstemning for boka.

Hadde det ikkje vore for at eg har denne boka på pensumlista ville eg nok lagt ho frå meg for godt. Eg har i så måte ikkje noko negativt å seie. Her trur eg det er mitt interessefelt som ikkje er det rette.

Breakfast at Tiffanys kan nok oppleves helt feil om man ser filmen først og så leser boka, men det virker jo sånn andre veien også, siden de har endret slutten. Jeg må si jeg ble skuffet over filmen - det vil si, jeg likte den helt til den kom til slutten.

Jeg likte også Lord of the Rings filmene bedre enn bøkene. Det føles jo litt som å banne i kirka, men sånn er det nå engang - og ja, jeg leste bøkene først.

Men det er også det eneste eksemplet jeg selv kommer på.

Det jeg også skulle si er at Rosemary Sutcliffe har skrevet flere bøker, blandt annet en beregnet på voksne om King Arthur (Swords at Sunset). Hennes forfatterskap anbefales i grunn i sin helhet (og alle jeg har lest ligger innenfor sjangeren du er ute etter).

Ah, en sjanger jeg elsker! Min favoritt er Robin Hood av Rosemary Sutcliff. Den er gitt ut på norsk av bokklubbens barn, men er enda bedre på engelsk og er definitivt en bok som man like gjerne kan lese som voksen. Den er forøvrig skyld i at jeg nå samler på Robin Hood bøker.

En interessant bok å ta for seg kan også være The Outlaws of Sherwood av Robin McKinley. En artig vri på Robin Hood sagaen, med en lang mer menneskelig og mindre overmenneskelig Robin.

Ellers faller vel bøkene om den Røde Pimpernell i samme kategori? Også de ville jeg forøkt å få tak i på engelsk.

Nå fikk jeg forøvrig lyst til å lese flere av dem igjen, kanskje jeg skal gi meg i kast med lista di etterhvert...