Bokelskere.no

Vet du når?

Pål Sverre Hagen som spiller hovedrollen i fjernsynserien øver på teaterstykket Ørkenstormer som vi setter opp på Litteraturhuste nå. Han er utrolig god, og da har jeg troa på serien.

Jeg digga Feist da jeg var på den alderen. Tror de er oversatt til norsk. Den første i serien het Magician. Gjorde den ikke?

Jeg gir bort bøker. Det hoper seg opp og særlig pocket gir jeg videre. Det er jo fint hvis flere kan glede seg. Men så samler jeg også. På Doris Lessing, på Per Olov Enquist, på fantasy, på gamle bøker. De låner jeg gjerne bort, men passer litt på å få dem tilbake. Og så kan jeg jo innrømme at jeg er litt dårlig til å levere tilbake selv. Men det kommer helt an på hvem jeg låner av. Og siden jeg har denne dårlige egenskapen så låner jeg lite. Jeg kjøper mest. Og gir videre. Hm.....

Hva med Terry Pratchett sine Diskworld-bøker, de er vist oversatt til norsk? Ellers vil jeg slå et slag for Haikerens Guide til Galaksen, som ikke kan klassifiseres som fantasy, kanskje, det er vel mer sci-fi, men allikevel er noe enhver ung mann (og kvinne) burde lese.

Jeg blogger mer eller mindre utelukkende for min egen del. Jeg har skrevet bokblogg i 8 år nå, og det setter jeg utrolig pris på i etterkant. Selv om det i perioder har blitt mest oppramsing fordi jeg ikke har hatt ork til å skrive ordentlig om bøkene kan jeg likevel gå tilbake og se hva jeg leste når og bli minnet om hvor bra jeg synes boka var (har definitivt bruk for litt hukommelseshjelp av og til).

www.sandlund.net/bookblog

I tillegg har jeg en blogg for alt mulig rart, hobby osv. (www.sandlund.net) og en om mat og drikke - med sterkt maltwhiskyfokus (www.sandlund.no). Og nylig har jeg opprettet en helt lukket blogg (bare tilgjengelig for familie og venner) der jeg prøver å notere ting som skjer med snuppa og legger ut bilder osv. - det er definitivt mest for egen del, jeg prøver til stadighet å skrive dagbok, men dabber alltid av etter kort tid, det at svigermor etterlyser nye innlegg er en fantastisk måte å vedlikeholde "dagboka" på!

Jeg leser mange blogger og bruker en rss-leser slik at jeg får dem sortert på tema (bøker, foto, søm, mat, politikk osv). Noen leser jeg mye fordi bloggeren skriver bra, andre for innholdet (og noen for begge deler). Enkelte skriver slik at det blir "litterær kvalitet", som et eksempel kan nevnes Trauma Queen (http://traumaqueen.net/) som jeg helt klart kunne sett for meg å lese redigert i bokform (han hadde nylig en fantastisk illustrasjon av hvordan diabetes virker, f.eks. - se innlegget med tittelen "Deeky, Ay?").

Jeg synes Ringenes Herre filmene var bedre enn bøkene. Jeg leste ferdig Fellowship of the Ring rett før jeg så filmen, og måtte kjempe meg gjennom. Jeg hadde nesten bestemt meg for ikke å lese Two Towers og Return of the King inntil jeg så film 1, da ble jeg nødt til å lese bøkene for å få vite hva som kom til å skje.

Jeg synes Tolkien er litt... langdryg er kanskje riktig ord? Filmene er mer kompakte og dessuten spektakulære.

Jeg likte ikke denne boka spesielt godt. Den er ekkel - til tider for ekkel. Boka er spennende i begynnelsen når plottet legges opp. Senere blir historien mer platt og lite raffinert. Jeg blir aldri overrasket rent plottmessig, og jeg synes ikke forfatteren får fram et fint vennskap mellom jenta og gutten. Det gjør visst filmen, har jeg hørt. Men – absolutt, det er bra ting med boka også. Lindqvist har en del gode beskrivelser, blant annet om hvordan tørsten etter blod arter seg hos en vampyr. Han klarer å gjøre noen scener svært spennende og det er mange fine karakterskikkelser med. Boka gikk unna, 500 sider på et par dager – den er lett å lese.

Jeg er jo ingen krimleser, men hadde håpet på et litt kult vampyrdrama, men nei…. mest ekkelt. Jeg fant ikke helt den såre undertonen som boka sies å ha.

Sitatene kan diskuteres, på lik linje med vanlige diskusjonsinnlegg, så man kan trykke på "svar" etter å ha lagt inn sitatet og kommentere hvorfor man valgte nettopp dette :)

Fforde har beveget seg litt bort fra sitt normale univers denne gangen. Vi befinner oss i et post-apokalyptisk Storbritania(?), der menneskene har mistet evnen til å se alle farger. Din plass i samfunnet, hva du kan jobbe med, hvor langt du kan nå, hvem du kan gifte deg med og til og med forventet levealder bestemmes ut fra hvilke og hvor mye farge du kan se. Samfunnet er strengt regulert og reglene bestemmer til og med hvordan fritiden skal benyttes. Ethvert brudd på reglene straffes med tap av "merits" (mens god oppførsel da, naturlig nok, belønnes), og får man for få "merits" sendes man til "reboot" - en form for omskolering som vi vel ville karakterisere som hjernevask.

Jeg må innrømme at jeg er håpløst forelsket i Ffordes prosa. Jeg trodde det hang sammen med hans gjennomsyrende bruk av literære referanser, men denne boka viser klart at det ikke var så enkelt. Dette treffer meg på absolutt alle punkter og det eneste negative jeg kan se er at det er så langt mellom hver gang han kommer med ny bok.

Jeg ser nesten aldri på tv, men jeg ser en del film. Og så spiller jeg en del online dataspill. Og leser.

Jeg likte den kjempe godt! Husker ikke lenger hvorfor.

Helt idiotisk. Og et av de aller beste argumentene for ebøker...

Denne boka har en av de beste titlene noensinne, noe som er litt synd fordi boka ikke helt klarer å leve opp til tittelen.

Handlingen er lagt til Nashville og fokus er Shelby, som har forlatt sin ubrukelige ektemann for å gjøre karriere i byen som låtskriver. Ta en eksmann som ikek forstår begrepet "Det er slutt!", legg til minst tre sjalusidramaer, en skurk uten noenting å miste, en kodnapping, en gammel stjerne som har bodd i skjul i 30 år, mange Smith & Wessons og kjøkkenkniver og to engler, en god og en slem som har hver sin mening om hvordan historien bør slutte og du har en ganske underholdende historie. Jeg kan komme på verre måter å tilbringe en søndag ettermiddag enn i selskap med denne boken.

Fordi jeg elsker bøker.

Er akkurat ferdig med This Thing of Darkness, en romanisert fortelling om kapteinen av båten som bragte Darwin til bl.a. Galapagos. Han led antagelig av udiagnostisert (diagnosen fantes ikke ennå) manisk depresjon, noe som skinner gjennom i historien uten å være hovedfokuset. Boka anbefales i hvert fall på det varmeste.

Tja, jeg sammenlignet vel delvis med meg selv, og jeg var et veslevoksent barn og var 12 i 86. Men det er jo forskjell på unger, og det var uansett ikke ødeleggende for drivet i historien :)

På videregående skole kastet jeg opp av denne boka. Den ga meg ingenting. Så leste jeg den ti år etter og hadde en helt annen opplevelse. Nå synes jeg den er knallgod. Og nå fikk jeg lyst til å lese den enda en gang etter å ha lest det du skrev, Eirin.

Jeg blogger fokusert. Om bøker og film. Og scenekunst. Jeg får utrolig mye ut av å lese andre bokbloggere, og jeg tror omtrent halvparten av den litteraturen jeg leser finner jeg hos andre bloggere. Det er en utrolig fin måte å holde seg oppdatert når det gjelder litteratur. Det er enormt mange dyktige bokbloggere der ute. Men jeg holder meg til tema litteratur - det får holde. :o) Min blogg finner du forøvrig her:

http://www.knirk.wordpress.com

This Charming Man var for meg tilbake i form for Keyes, morsom definitivt, men med alvorlige undertoner og et "serøst budskap".