Bokelskere.no

Mange har jo spurt om å få et system i bokhyllene der man kan sortere etter hvilket land boka kommer fra i tillegg til sjanger osv. Men jeg har et annet forslag, og det er å ha opprinnelsesland på samme måte som årstallene er nå. Sånn at hvis man vil kan man legge til hvilket land boka kommer fra selv, og så kommer det opp en liste på profilen. Det ville jo blitt mye jobb for de som har hundre- eller tusenvis av bøker, men det er i alle fall en mulighet...?

Jeg må ha det veldig stille rundt meg, ellers klarer jeg ikke å konsentrere meg. Jeg har begynt å "øve meg" på å lese med litt bråk rundt meg, men det er ikke lett. :P Men ellers kan jeg lese hvor som helst hvis jeg har tid, selv om senga og hagen (om sommeren da) blir mest brukt. I bil går det også an hvis veien ikke er ekstremt svingete.

Jeg har ikke hørt om halvparten av bøkene engang, men liker konseptet!

Det einaste eg kan hugse frå religionsundervisninga er at vi måtte lære oss dei 10 boda og fader vår utanav, og at eg måtte, saman med halvparten av gutane i klassa, stå fremme ved tavla og skamme meg fordi eg ikkje hadde øvd godt nok.

...og det er jeg glad jeg og de som går på skolen etter meg slipper. At de glemmer "historien" bak himmelfarten og pinsen er en akseptabel bivirkning, synes jeg.

Poenget mitt er at hvis jeg hadde hatt unger ville jeg heller at de skulle lære at alle muslimer ikke er fanatiske selvmordsbombere uten respekt for kvinner bare fordi de ikke tilhører mainstream-religionen i Norge, enn å pugge de kristne høytidene. Men hvis måten du liker å diskutere på er å ignorere hovedpoenget i et innlegg og i stedet klage over at jeg bruker et ord som i dine øyne blir misbrukt, og til og med blande pedofili med religion, så hopper jeg av toget nå.

Og siden du tok det opp: ja, jeg er faktisk naiv nok til å mene at vi skal respektere andres religion. Men ikke de som bruker religion til å trykke ned andre mennesker. På samme måte som jeg mener man skal respektere lærere, men ikke de som bruker makten sin til å misbruke elevene sine. Go figure.

Nå må du bestemme deg - snakker du om de som gikk på skolen samtidig som deg, de som gikk på skole for et par tiår siden og tilfeldigvis var med i et underholdningsproram på NRK, eller de som går på skole i dag? Et rent kristendomsfag har ikke vært en del av timeplanen siden 1997, så at du hadde mange kristendomstimer er ikke et gyldig argument for at de som går på skolen i dag med RLE skal ha de kristne høytidene brent inn i hjernen. Det kan ikke sammenlignes.

Ei heller kan lese- og skrivekunnskaper sammenlignes med kristendomskunnskap og andre ting man gjerne glemmer etter hvert, så det synes jeg var en tullete kommentar.

Vel, jeg synes det blir altfor direkte oversatt når setningene er noe sånt som "Om kvelden, vi fann eit hus", og setninger som "Eg var ferdig til å [gjøre et eller annet]" er ikke god norsk etter min mening. (Nå har jeg ikke boka selv, så eksemplene er fritt etter hukommelsen.) Jeg forstår ikke hvorfor han har oversatt sånn, prinsvinnende eller ei.

(Forresten heter det omsetjing med én t...)

Jeg er helt enig med deg, men jeg syntes den nynorske oversettelsen var elendig, og det ødela litt av leseopplevelsen. Så jeg anbefaler heller folk å lese den på engelsk.

Guy Gavriel Kay jobbet sammen med Christopher Tolkien i redigeringen av The Silmarillion, og at han er inspirert av Tolkien er ikke vanskelig å merke: En magiker med langt skjegg (Kay er unnskyldt – boka er fra 1984 før Dumbledore gjorde det for evig og alltid umulig å gi magikere langt skjegg og spiss hatt), dverger, alvelignende folk (heter lios alfar), ridende folk (Rohan hos Tolkien, Dalrei her), en ond fiende med episke krefter med fjell som spruter ild og lava da han gjenoppstår, folk som står sammen mot fienden, og en gjeng utvalgte som må bekjempe ham.

Kay har valgt en merkelig start. Han har ingen hovedperson i boka. I begynnelsen føles det helt rart. Fem universitetsstudenter trekkes over i en annen verden og i løpet av noen dager får alle mektige posisjoner i den andre verden. Fra å være vanlige studenter framstår de som episke karakterer i språk og lynne etter bare noen få dager. Det er jo helt fjernt! Alle fem framstår som noe utydelige, jeg får aldri helt grepet på de fem fra ‘vår’ verden. Det er lettere å få et bilde og et inntrykk av de vi møter i Fionavar. Jeg synes Kay sliter i etableringen. Det blir diffust. I starten.

Men så klarer han det likevel. Han maler med bred pensel, han gaper skyhøyt – det er pompøst, det er episk, det er poetisk – nesten så det tipper over. Noen ganger er det litt for komplekst og forklarende uten egentlig handling (mye bakgrunnsstoff – igjen inspirert av Silmarillion?) .

Men så er likevel Guy Gavriel Kay god nok. Han er talentfull nok til å sjonglere hele sin avanserte verden. Jeg gripes. Jeg tror. Jeg er med.

Det er noen ganske kule karakterer med. Brødrene Diarmuid og Aileron. Ganske komplekse og ikke til å blir kloke på. Levon fra Dalrei, steppefolket (jeg er for evig og alltid forelska i alle Aragorn lignende karakterer, tause og barske). Jaelle - sterk og tidvis ikke særlig snill prestinne med stort potensiale.

Dette er første boka i en trilogi, jeg må si jeg er spent på fortsettelsen. Han har en del bra konsepter når det gjelder magi (en magiker trenger en ‘source’, altså et menneske som er kraftkilde til magikeren, en kompleks binding) og han legger ut mange røde tråder som skal nøster og følges opp. Jeg har bestilt neste bind, og gleder meg. Jeg er veldig nysgjerrig på fortsettelsen – kan tenke meg at det kan bli bra, selv om jeg ikke er helt overbevist etter første bok.

Hos meg kommer det opp forskjellige emneord nesten hver gang jeg går inn. Enten mine egne, eller alle sine, eller noen få som ikke er mine.

Det er en fleip, som viser tilbake til noe hun har sagt tidligere der hun nevner at mange i nabolaget lurer på om han er den unge elskeren hennes, og nå fleiper han med det. Pluss at det nok avspeiler forholdet de har fått seg imellom, hun ønsker seg jo barn, han ønsker seg en mor, og de har fått et helt spesielt vennskap.

Lørdag og søndag morgen i senga med masse kaffe. I timesvis.

Det er rart med det, Stepahnie Meyers skrive jo ikke gode bøker, men det fenger og interesserer allikevel. En slags romantikk med mer. Her er det også trekantdramaer og det skjer avskyelige ting, og vi får sympati med monstrene.

Det er noen finurlige ting jeg ble sittende og humre over - vi blir invadert av aliens, som tar over jorda fordi vi vannskjøtter den, er slemme og fæle og de kan gjøre alt så mye bedre. Så da lurer jeg på hvorfor de fortsetter "the american way of life". Med bensindrevne biler, fast food og såpeopraer.

Den eneste boka jeg har bestemt meg for å lese i sommer er Regines bok, og så blir det vel noen få tilfeldige romaner i tillegg fra den altfor lange leselista mi. Jeg skal jobbe hele ferien, og vil heller nyte sommeren på andre måter enn å fordype meg i en annen verden. :)