Bokelskere.no

Synes du? Jeg tenkte på Snorresagaen.

Ja, riktig det Trond. Og leser man Lewis' Narnia-bøker ser man en mye sterkere allusjon til kristiendommen der. Men selv om Ringenes Herre kanskje ikke har sterkt kristne allusjoner (på tross av hvor religiøs Tolkein selv var), synes jeg likevel bøkene er veldig religiøse verk - på en måte. Vanskelig å forklare, egentlig, selv er jeg hardbarka ateist, men synes disse bøkene har noe religiøst over seg. Silmarillion hjelper sikkert litt på det, også.

Hehe... jeg har tatovert monogrammet til Tolkein på ryggen (helt sant, folk pleier ikke å tro meg når jeg sier det), og har ofte vurdert å tatovere Smaug et sted også. Så nerd er jeg.

Ja, må nesten si meg litt enig der. En venninne fra tenårene var blodfan og overtalte skeptiske meg til å lese disse bøkene. Og de var betydelig bedre enn jeg trodde. Når det er sagt, synes jeg heller ikke at de ga meg stort i lengden, og etter ca fem av bøkene var jeg lei. Jeg synes vel de ble litt for ensformige etterhvert og hverken karakterene eller språket holdt i lengden. Jeg irriterte meg også mye over erotikkdelen. Men som lettlest, historisk underholdning var dette definitivt noe av det bedre jeg har vært borti.

Øvelse gjør mester! Etterhvert blir du så "avstumpet" at kan lese hva som helst for de små. Jeg kan sikkert høre med min far hva han gjorde for å unngå problemet ditt. Jeg lover, han leste mye fælt for oss.

Neida, dette er ikke aldersbetinget. Folk som er ti år yngre en meg synes eselører er fyfy. Jeg bare forstår ikke problemet, det er ikke slik at man river bøkene istykker/fjerner sider etc. Det er bare et lite brettemerke øverst på en side.

Jeg irriterte meg også grenseløst over den hyppige bruken av ordet eklet. Tror også jernsmak ble for mye brukt. Jeg tenker at en forfatter må kunne variere språket mer for at det skal bli lettere, bedre og få finere flyt. Slike gjentakelser vitner for meg enten om dårlig ordforåd eller lite originalitet. En forfatter skal kunne bedre. Dessuten synes jeg historien var dårlig. Som tidligere nevnt her, er det for mye fokus på privatlivet til Cato Isaksen. Altfor mye! Fint at "helten" har et privatliv, for all del. Men synes at det ble for mye fokus på det vanskelige forholdet til eksen og ungene.

Det som likevel irriterte meg mest var hvor mye Lindell gikk inn for å lure leseren. Jeg har ingenting imot at slutten snur avsløringen litt på hodet for at vi skal få oss en real overraskelse. Men da må det likevel legges noen hint ut her og der i løpet av boka, slik at vi likevel forstår og aksepterer avsløringen.

Spoiler: Slik det er i denne boka, nevnes morderen i en setning. Vedkommende blir aldri nevnt igjen, hverken før eller etter dette. Deretter forsøker Lindell hardt å overbevise oss om at det egentlig er en annen morder for å skape litt spenning i boka. Greit nok det, om den virkelige morderen hadde blitt nevnt oftere, og faktisk var en reel bifigur. Den gang ei: i stedet ble jeg sittende å tenke på slutten av boka: "Morderen var hvem?" Og måtte nesten bla bakover for å friske opp hvem vedkommende var.

Og det er dårlig plott det.

All kred til ham, må jeg si. Må være første mann jeg har vært borti som åpent innrømmer å ha lest denne serien.

Jeg eselører for den store gullmedaljen vanligvis. Jeg synes ikke det er en dødssynd (med mindre det er en praktbok). Eselører er tegn på en godt lest og godt likt bok, og gir den sjarm, personlighet og historie. Bøker er til for å leses, og det skal synes. Jeg ser på dem som forbruksgjenstander, og at det ser ut som de er hardhendt brukt, må jo bety at boka engasjerer.

Enkelte av mine favorittbøker har jeg uansett flere utgaver av; praktutgavene som står på utstilling, og som aldri blas i andre ganger enn når jeg vil se maleriene/bildene i boka, og så er det diverse leseutgaver, som kan slites istykker.

Når det er sagt; jeg begynte å lese Ringenes Herre i går kveld for n'te gang, men for første gang på sikkert fem år. I boka fant jeg et gammelt julekort, som jeg helt sikkert har kjøpt i mening for å sende til noen på den tida jeg leste boka forrige gang, og så endte den tydeligvis opp som bokmerke i boka mi i stedet, og blir nok det denne gangen også. Ringenes Herre-utgaven min er uansett såpass offer for sjarmerende leserslitasje at eselører ikke er nødvendig uansett.

Merker meg at mange her inne er helt imot eselører, men jeg lurer litt på hvorfor? Jeg kan selvfølgelig forstå det når det gjelder flotte praktutgaver, men i andre tilfeller (og særlig pocketbøker som blir slitt uansett), er ikke eselører bare tegn på at boka er lest og elsket?

Filmen med Robin Williams heter vel Dagen er din på norsk og Dead Poets Society på originalspråket. En hel fantastisk film er det, og en av Williams' beste rolletolkninger.

Gode historier har alltid inneholdt mye vold, dødsfall etc. Bare se på eventyrene. Jeg tror barn lærer mye moral av dem.

Bare hyggelig, har lyst til å lese dem igjen selv snart.

Det jeg ikke skjønner, når jeg ser traileren til Hobitten, er hva Galadriel gjør i den filmen. Hun dukker da ikke opp i boka. Det virker som om de har laget en bihistorie om hva Gandalf gjør når han forlater Bilbo og dvergene for en stund. Karakterer som aldri nevnes i denne boka, dukker opp i filmen - men enkelte kan jeg til nød akseptere; Legolas skal visst dukke opp i filmen, selv om han aldri nevnes i boka. Men så er han jo også sønnen til alvekongen i Myrkskog, så det er jo ikke helt urealistisk at han dukker opp der.

Pluss at det ser ut til at de har gjort Thorin relativt ung i filmen, mens Balin er gammel. De to skal jo være veldig veldig gamle begge to.

Jeg innser jo at jeg må se filmene (det blir to stykker), men jeg mistenker at de har gjort seg noen drøye friheter for å kunne gjøre dette til to filmer, istedet for en, og dermed tjene ekstra på prosjektet.

Min favoritt av Potter-bøkene.

Hvorfor skulle ikke det være pedagogisk korrekt?

My Posse don't do Homework av Louanne Johnson. Boka ble filmatisert og fikk tittelen Dangerous Minds, med Michelle Pfeiffer i hovedrollen. På mange måter en litt klisjefull historie, men i tillegg er den også sann. Handler om en kvinne uten lærererfaring som får jobb som lærer på videregående, og blir helt uforberedt klasseforstander for skolens værstingklasse (det vil si kriminelle, nesten analfabete kids fra ghettoen). Har ikke lest boka, men jeg så filmen på kino da jeg var 14, og har elsket den siden da. Samboeren min, som er lærer, sier at den er en ganske interessant studie av lærerrollen: den viser hvordan det man lærer på lærerstudiet/pedagogikktimene langt i fra alltid stemmer når du skal jobbe med faget i praksis, og at man må prøve og feile en del - og vurdere situasjoner etter magefølelsen.

Bra å høre :) La oss si at jeg blir fort veldig lidenskapelig for noe jeg liker.

Det er veldig smart det. En venninne av meg gir også liknende gaver, og er veldig nøye på god mat laget fra bunnen av. Selv foretrekker jeg også det, og vi prøver hele tiden å finne gode oppskrifter.

Riktig svar!