Sorry, men dette syns jeg var skrale greier. Skjønner ikke helt at flere her syns den var god og spennende og har gitt høye terningkast, iallfall 3 femmere, ser jeg her. To stykker har den til og med som favoritt ...
Jeg sovna fra den mange ganger underveis, og sukka også oppgitt mange ganger. Mulig at en av årsakene var at jeg befinner meg i et tropisk klima (da blir man trøtt og sliten av sola og varmen). Men språket er heller ikke bra, etter min mening. Rotete, platt, urealistisk, kjedelig, overfladisk, - og jeg syns ikke jeg ble noe særlig kjent med noen av personene. - Og på slutten skjer det selvsagt dramatiske ting som forteller deg at du må lese den neste boka for å følge med videre ...
Men jeg fullførte denne, altså, selv om det ble litt skumlesing innimellom.
En annen årsak til at boka ikke fenget er vel også at jeg leste de to første bøkene i Byens spor før denne. De fikk seksere begge to av meg.
Da ble selvsagt dette en gedigen nedtur.
Denne kan jeg kanskje til nød strekke meg til en treer. Vil altså ikke akkurat anbefale denne boka, hvis ikke du gjerne vil ha noe å sovne fra, da ...
Jeg har bok nr.2 også, men er i øyeblikket veldig usikker på om jeg gidder å gå løs på den.
Stod man på månen denne kvelden, helst i le, og iakttok den blå, langsomme kloden, ville man se Holmenkollbanen sno seg ned langs åsen som et tusenbein med frontlykter. Mange har skildret dette synet. Det er ikke bare et syn for guder, men for mennesker. Menneskene må se seg selv. De må reise lengst mulig vekk og iaktta.
Sammenlikningen med skuespillere er et godt poeng, Lillevi! Når man tenker etter, er vel Stevens også en slags skuespiller, men han har lært seg bare en eneste rolle, som han opptrer i uansett forestilling. Og når han ikke opptrer på sin vante scene, er han aldeles hjelpeløs og begår den ene feilen etter den andre. Han har ingen erfaring i å omgås "folk flest". Litt rart, egentlig, når man tenker over hva slags folk han har administrert som "sjef" for husholdningen på godset.
"Å stå opp og ta skammen og fordømmelsen er det kanskje ikke så mange
av oss som hadde klart."
Nei, jeg er enig i det, det er derfor jeg tenker at denne historien egentlig er en forsvarstale.
MULIG SPOILER
Jeg var litt på etterskudd da jeg begynte å lese, men kom ganske fort inn i handlingen. Nå har jeg lest ut boka, og min første følelse for Stevens var irritasjon. Rammehistorien foregår midt på femtitallet, og Stevens sitter fortsatt fast i en tradisjon som forlengst er avlegs: Lojalitet mot "herrefolket", som alltid vet bedre enn den gemene hop. Fortellingen hans er en serie av bortforklaringer fra en mann som sannsynligvis aldri tidligere har stilt spørsmål ved sin egen rolle i samfunnet.
Så leste jeg alle de gode kommentarene her, og fikk et litt mer nyansert bilde. Men likevel kan jeg ikke la være å undre meg over om Stevens er helt ærlig mot de prinsippene han forfekter. Han lovpriser Lord Darlington, men fornekter ham likevel overfor andre, med heller dårlige begrunnelser. Forteller han sin historie for oss, leserne, eller forsøker han å bagatellisere sin egen tilkortkommenhet for å trøste seg sjøl?
Han tar fatt på hjemvegen for å tilbringe "resten av dagen" hos amerikaneren og øve seg på nye omgangsformer - humor, av alle ting! Som han aldri ser ut til å ha vært borti i sitt liv. Men jeg skulle gjerne visst litt mer om "begynnelsen av dagen" - hva er det i fortida som har formet denne mannen til en sånn tråkmons?
Hvem er egentlig Stevens? Hvordan vokste han opp? Han må jo rimeligvis ha hatt ei mor - hva slags menneske var hun? Faren hans har tydeligvis vært en av de "store" (eller kanskje halvstore?) butlerne i forrige generasjon - inspirerte han sønnen til å følge i samme spor, eller fantes det ikke noe reelt valg? Forholdet hans til Stevens senior virker uansett noe anstrengt, selv om han understreker at faren ikke skal tiltales ved fornavn eller behandles som de andre underordnede. Og når faren ligger for døden - hvor går butlerens lojalitet?
Alt i alt ei sørgelig historie om en sporgjenger som ikke greier å ta inn over seg at verden forandres - og i alle fall ikke vil uttrykke noen mening i sakens anledning, trass i at han har bedrevet politisk "namedropping" for å imponere bordfellene i Cornwall. "Dessverre, sir, men jeg kan nok ikke være til noen hjelp i den saken."
Her på Bokelskere har vi flere ganger hatt diskusjoner om hvorvidt ei god bok krever at hovedpersonene er sympatiske . Mange av oss har svart klart nei på det. Resten av dagen er et godt eksempel på dette. Sympatisk hovedperson - nei. God bok - ja.
Er elske og forelskelse det samme? Vi bruker det samme språket når vi juger som når vi snakker sant, vi bare bytter om på ordene. Det er de samme notene som alltid når vi spiller falskt, de kommer bare i en annen rekkefølge.
Alt dette snakket om sjel. Det plager ham. Er sjelen der før mennesket? Venter sjelen, som hverken har form eller tyngde, på å bli kledd i kjøtt og blod? Eller er legemet der først, som en beholder for sjelen?
Andre bok i Byens spor og denne er om mulig enda bedre enn den første. Maj er aleneforsørger og står sentralt i boka, men Jesper og Stine, og ikke minst slaktersønnen Jostein er også viktige figurer. Historien i Oslos gater blir til med et enkelt og naturlig språk.
Nå nærmer vi oss 60-tallet, og denne gangen ønsket jeg også at boka skulle vare og vare.
Dette er virkelig imponerende arbeid fra Lars Saabye Christensen.
Min første tanke da jeg var ferdig var denne: Hva i all verden skal jeg lese nå?
Men det kommer jo ei tredje bok, så da er det noe å glede seg til!
Lars Saabye Christensen er definitivt blant de aller største og beste av våre norske nålevende forfattere. Han beskriver helt suverent etterkrigstidas oppgangstider i Oslo, der Ewald og Maj, deres familie, naboer og omgangskrets og det frivillige arbeidet i Røde Kors, - og ellers livets mange viderverdigheter i gatene i sentrum og vest for Akerselva er i fokus.
Jeg hørte at Lars Saabye Christensen en gang sa i et intervju at han ikke greier/orker å skrive romaner om dagens mennesker, med alle sine smart-telefoner og elektroniske duppeditter. Han skriver om det virkelige livet. Ikke om livet på internett.
Har du vokst opp i Oslo for en del år sida, vil du kjenne deg igjen i Byens spor. Jeg ønsket bare at den skulle vare og vare.
Boka er en fulltreffer. En sekser fra meg.
Å ha god tid er nesten verre enn å ha dårlig. Det hadde vært bedre om det var i morgen. Aller helst skulle det vært i går, for da var det allerede overstått, men da hadde det også vært for sent å rette opp noe.
Jesper prøver å se for seg denne rekken av begivenheter, der den ene fører til den andre, men er ikke i stand til å finne begynnelsen, det som startet det hele, og han må enda en gang innse at det ikke finnes begynnelser, bare fortsettelser.
Noen ganger ønsker man å gjenta seg selv, fortelle den samme historien om igjen, fordi det ikke bare er historien i seg selv som er viktig, men også det å kunne fortelle den. Som om den får mer tyngde hver gang den blir fortalt. Noen mennesker skjønner ikke sånt. De sier bare: "Han begynner å bli gammel og senil. Bare la ham bable"
Kommunismen er en idè. De flykter ikke fra en idè, men fra denne ideens konsekvenser. Og det er undertrykkelsen. De flykter fra frihetens fravær. Kommunistene tar seg friheter, og det er det stikk motsatte av frihet.
Jeg leser " Nitti - tallet"; del 4 av Ketil Bjørnstads romansyklus "Verden som var min", der han forteller sin egen livshistorie - og om samtidige begivenheter i inn og utland ( f-eks Gulf- krigen, samlingen av Øst og Vest Tyskland, Kong Olavs død, krigen på Balkan, OL på Lillehammer og fotball VM). Bjørnstad imponerer nok en gang med detaljert hukommelse.
Det er vått og kjølig ute, så leseværet er bra. God helg til alle :)
Enhver som fortsetter å lyve for en annen, fratar den andre muligheten til å kunne velge, fordi vedkommende ikke vet hvilken sannhet eller situasjon hun egentlig befinner seg i.
Thorbjørn Egner er død. Han hadde brukt hele sitt liv på å fortelle oss andre at livet var hyggelig, at man kunne gjøre hva man ville, bare man var grei og snill. Men Kardemomme-loven er ikke synlig i Verden akkurat nå.
Har man virkelig bruk for alt dette man strengt tatt ikke har bruk for?
Rykter er sagnenes frø, lette slik at de kan spre seg med vinden, og snare til å vokse. Innen sannheten slår rot, vil ryktene for lengst ha blomstret og blitt sine egne sannheter, for selv de villeste fantasier har det ved seg at noen har fortalt dem, og dette - at noen har fortalt noe - det er faktisk sant, selv om det som ble fortalt, aldri stemte.
"Norge," sa professor Ulbricht, "var i sin tid Europas førende sjøfartsnasjon. Ja, mer enn som så, Norge var et virkelig rike! Fastlandet hadde den lengste kystlinjen i hele den siviliserte verden, og de rådet over Færøyene, Island, Shetland og Orknøyene og det meste av Hebridene, foruten noen skrinne deler av Sverige, og dessuten den beste kyststrekningen på Grønland. Tross et utall kongelige øksemord og intriger i hoff og sengehalm beholdt de herredømme over Nord-Atlanteren, og jarler og adelsmenn var søkkrike! Og dette var før våre skrekkelige tider hvor rikfolk setter penger i banken for å få mer penger. Renter fantes ikke den gang. Pengene måtte brukes, der og da, på noe synlig. Produktet av penger og makt og ønske om ettermæle, mine herrer, det er kunst! Byggverk!"
En ekte psykopat kommer ikke til å endre sin atferd. Muligens kan han spille "kurert" i noen uker, men dere vil snart være tilbake til det gamle.