Bokelskere.no

Fra en natteravn til en annen: Omtalen din gir meg inspirasjon til å lese mer av Hoem, i særdeleshet denne romanen. Etter den store slektskrøniken hans tenkte jeg at han ble for privat og omstendelig, og jeg besluttet å ta en Hoem-pause. Nå skjønner jeg at pausen er over: denne boka må jeg nok lese!

Jeg var også helt uvitende om Agota Kristof inntil jeg leste en Bokelsker-omtale som vakte interesse. Raskt tilføyd på ønskelista, og etterpå kom den raskt i hus, sammen med resten av trilogien. Så langt har jeg bare lest første del og blitt fascinert av disse to individene som opptrer som en enhet. Grotesk historie - hvor gamle kan de være når de overlates i bestemoras "varetekt"?

Jeg har prøvd å regne litt i forhold til dette "fiktive" landets turbulente krigshistorie, og mener de må være ganske små. Men intelligente, viljesterke og utspekulerte, sikkert nødvendige egenskaper når de skal forholde seg til nye omgivelser og en mildt sagt eksentrisk "omsorgsperson".

Det mest bemerkelsesverdige for meg er fortellemåten. Her brukes det ikke store ord. Dramatiske og motbydelige hendelser refereres nøkternt og usentimentalt, så leseren må sjøl forestille seg hvordan dette påvirker dem som opplever det.

Jeg forlot den gjenværende tvillingen på veg hjem til bestemors hus. Jeg er glad jeg slipper å vente på fortsettelsen - nå går jeg straks løs på neste kapittel: To tvillingsjeler på egen hånd.

Etter Åndenes hus og Om kjærlighet og skygge er det ingen av Isabel Allendes bøker som har gått helt til topps hos meg, men denne er ikke langt unna. Den magiske realismen fra de tidlige bøkene er riktignok fraværende, men her er andre kvaliteter som både overrasker og engasjerer.

Innledningsvis er vi i Spania, der general Francos kupp tvinger hovedpersonene på flukt, i første omgang over grensa til Frankrike, men etter hvert "over havet" til Chile, der de skaper seg en ny tilværelse og etablerer nye røtter, men hele tida er innstilt på å "vende hjem" så snart forholdene tillater det. Når dette endelig blir realisert og de reiser over havet igjen, oppdager de at Spania ikke er "hjemme" lenger. Jeg finner tydelige paralleller til dagens flyktningsituasjon: Alle flyktninger jeg kjenner, lengter hjem, men de fleste av dem innser at de sannsynligvis vil bli fremmede i sitt eget land.

Fra Spania går ferden igjen over havet til Chile, der de etter ei tid opplever nok et statskupp og må søke tilflukt i Venezuela. Slutten av historien utspiller seg etter "normaliseringen" i Chile, der den rotløse familien endelig erkjenner hvor de hører hjemme.

I løpet av beretningen blir vi kjent med et rikholdig galleri av fiktive personer, men også størrelser som Pablo Neruda og Salvador Allende i troverdige biroller. Vi får del i kjærlighetsaffærer, politiske konflikter og tapte vennskap; noen ganger blir det litt såpeopera, men budskapet er ikke til å ta feil av: Vær tro mot deg sjøl og elsk mens du kan!

Jeg er imponert over hvor detaljert og troverdig Allende skildrer hvilke følger storpolitikken fikk for "småfolket" både i Spania og Chile, og utroper denne boka til den beste Isabel Allende har skrevet etter de magisk-realistiske (med forbehold - jeg har ikke lest alle bøkene hennes.)!

Jeg ser at diskusjonen er begynt å "ta av" når det gjelder personkarakteristikker, spesielt når det gjelder Darling. For å si det kort: Jeg rystes av det som hendte med henne, men samtidig kan jeg ikke la være å se henne i en slags "Lolita"-rolle, kanskje på grunn av dette sporet tidlig i beretningen om Johan:

Darling strauk han langsamt over innsida av handflata med tommelen. Han
drog handa til seg.

Lolita var naturligvis også et offer (for mannen som var gift med mora hennes!), men i Nabokovs bok framstilles hun ikke i en slik rolle, om jeg husker rett.

Jeg skal ikke spekulere så mye over hva som har gjort de tre "hovedpersonene" til det de er blitt. Mange av dere refererer til de tre fortellingene som utgjør hoveddelen av boka og mener at sannheten kommer for en dag som en sum av de tre. Der er jeg veldig uenig. For det første er det ikke personene sjøl som forteller, men en (eller flere?) betrakter(e) fra sidelinja. Vi får vite en hel del, men ikke "sannheten".

Hvorfor gråter Johans mor? Fordi hun er blitt enke, fordi hun fortviler over en puslete sønn eller fordi hun vet noe som andre ikke vet?

Hvordan kom Hannah seg bort aldeles ubemerket? Noen må jo ha visst hvor hun tok vegen - og likevel var halve bygda med på leiteaksjonen.

Hvor mange i bygda kan nynne "Liebesleid" - og hvem har de lært den av?
Hva har Maries storebror i historien å gjøre? Noe må det jo være, siden han har fått en navngitt birolle? En halvkriminell fyr som presten ikke makter å holde styr på. Og hvilken rolle spiller presten egentlig?

Kort sagt: Hvilken rolle spiller bygda i denne historien? De færreste er nevnt ved navn, men alle de navnløse som utgjør dette samfunnet, må jo i større eller mindre grad være involvert i det som skjer. Slik Maren Uthaug framstiller dette, får jeg en følelse av at hun ønsker å skape et vakuum rundt alle hendelsene.

Og så den kryptiske tittelen, da. Maren Uthaug har sagt i et intervju at hun forbinder dette stedet med ærfugl. Her er jo riktignok nevnt andre fugler, bl.a. gjessene i prestegården, som etter hvert blir færre og færre, men noe fornuftig svar på fuglespørsmålet greier jeg ikke å komme fram til.

Og hvem som er far til hvem, skal jeg slutte å spekulere på. Mødrene kan vi vel være nokså trygge på; vi får vite en del om hvem de har hatt omgang med, men kanskje ikke alt?

Det har vært ei vond bok å lese. En del av detaljene er heslige, og selve landskapet/omgivelsene blir stående for meg som ganske begredelige. Vanligvis pleier jeg å greie å se for meg omgivelser når jeg leser ei bok jeg synes er god. Jeg har laga meg et bilde av innsida av fyret, og det er bare klaustrofobisk og utrivelig, selv når Gudrun er til stede.

Jeg sier meg nå helt ferdig med Maren Uthaug, iallfall for en periode. Har mange andre bøker liggende på vent!

Artig å registrere at her har vi fått samme assosiasjoner - jeg tenkte også litt på Mack og hans "kvinnetekke". Så langt jeg husker (lenge siden jeg leste Sirilund-bøkene), beskriver Hamsun et lite lokalsamfunn som ikke forarges særlig av Macks utskeielser, og det samme får man inntrykk av når det gjelder sambygdingenes oppfatning av Feite. Men skrivestilen er så ulik hos de to forfatterne at sammenlikninga blir umulig.

Jeg er enig med deg når det gjelder synsvinkel: Greit nok at vi får fortellingen i tre versjoner, men så lenge "hovedpersonene" ikke har ordet sjøl, blir vi bare informert og ikke involvert. Å fatte sympati for noen av disse personene ble umulig for meg, dessverre.

Jeg har lest ferdig boka, men får den likevel ikke ut av tankene, så noe må det jo være som har gjort inntrykk. Leseperioden er jo ennå ikke over, så kanskje jeg finner noen kvaliteter jeg har oversett når jeg grubler videre. Ingen terningkast så langt!

Jeg leste også den anmeldelsen, faktisk før jeg leste boka, og tenkte at her måtte jeg visst stålsette meg. Men den aktuelle scenen var jo ikke stort verre enn alt det andre man kunne spydd av i denne romanen.

Lars Mytting skriver så jeg ønsker at boka aldri skal ta slutt. Han har virkelig ordene i sin makt og er en fabelaktig god historieforteller, menneskene han skriver om blir så levende, og han fletter inn virkelige historiske begivenheter på en svært overbevisende måte.
Denne gangen ble det en sekser fra meg, etter at jeg vakla mye og nesten gikk opp på en sekser for Søsterklokkene, som kom før denne.
Her handler det mye om reinsdyrjakt, fiske og friluftsliv, - og første verdenskrig, men mest om livet blant menneskene på Butangen i Gudbrandsdalen,
- med tilbakeblikk på de myteomspunnende Heknesøstrene og Søsterklokkene som fremdeles befinner seg hver for seg, den ene i Norge og den andre i Dresden i Tyskland.
Presten Kai Schweigaard står fram som en mer og mer reflektert, innsiktsfull og klokere mann jo eldre han blir.
- Og klarer presten Kai Schweigaard å finne Hekneveven?
Det røper jeg ikke.
Kunne ha skrevet mange superlativer her, men nøyer meg med å si:
Gleder meg til neste bok og fortsettelsen. Håper på mange flere bøker fra Lars Mytting.
Les! Les! Les!

Boka er lest, og jeg er i tvil om hva jeg skal mene om den. Jeg får ikke tak på persongalleriet. Greit nok at vi etter hvert får vite hva de gjør, og dermed til en viss grad kan forstå hva de føler, men det vekker ingen følelser hos meg som leser. Bare ett sted i romanen har jeg følt ekte sorg, nemlig i prologen der enkemannen på fyret tar med seg hunden i døden. Merkelig hva man lar seg rive med av her i verden ...

I et intervju forteller Maren Uthaug sjøl litt om bakgrunnen for romanen, blant annet dette:

»Der er et eller andet med en halvø, som den Uthaug ligger i, hvor
alle kender hinanden. Så mange historier om hvem, der fik børn med
hvem. Min oldefar har haft stor betydning for bogen. Han var så
ekstremt charmerende, spillede violin og scorede simpelthen så mange
damer, at han fik tvillinger med nabokonen, samtidig med at min
oldemor fødte deres tredje datter. Det gik endda så vidt, at han fik
bøder af kirken for at bedrive hor (...)

Har man en sånn sjarmør blant sine forfedre, skjønner jeg godt at man kan fristes til å utbrodere sin egen slektshistorie. Hva befolkningen på stedet måtte mene om dette, skal jeg ikke spekulere så mye i, men hendelsene hun beskriver, ligger jo ikke så langt tilbake i tid at alle etterkommerne etter sjarmøren er borte?

Dette er absolutt en viktig del av krigshistorien.
Hege Kofstad har i denne boka fulgt en god del navngitte personers innsats med å hjelpe folk i sikkerhet under andre verdenskrig.
Grenselosene gjorde en kjempeviktig jobb med å hjelpe flyktninger over grensa til Sverige, men også ut av landet sjøveien.
Mange av losene var fattigfolk i bygdene som selv ikke hadde stort mer enn det de selv gikk og sto i, men de delte ofte hus, seng og mat med flyktningene, som måtte ut av landet, fordi de hadde deltatt i motstandsbevegelsen.
Motstandsbevegelsen og losarbeidet var enormt farefullt, særlig fordi tyskerne vervet folk og satte i gang infiltrasjonsgrupper med falske flyktninger som skulle avsløre dette viktige arbeidet. Rinnanbanden var en slik gruppe, som klarte å avsløre mange motstandsfolk. Man visste ofte ikke hvem man kunne stole på.
Losene jobbet ofte hardt, med stor fare for både liv og helse, ofte for hele familien. Både barn og voksne deltok.
Mange lange og slitsomme turer, mange tøffe tak, gjennom norske skoger, over elver og innsjøer, over fjell og daler, i streng vinterkulde, snøstorm og regnvær, på beina og på ski, reddet grenselosene mange mennesker i sikkerhet i løpet av krigen.
Det er i dag mulig å gå noen av flyktningerutene, som f.eks. denne, Historisk vandrerute.
Kanskje et alternativ til meningsfull, opplevelsesrik og lærerik ferie?

Denne boka gjorde veldig inntrykk, og det er flott at Hege Kofstad har skrevet om dette temaet.

Absolutt en viktig del av krigshistorien. Grenselosene gjorde en kjempeviktig jobb med å hjelpe flyktninger over grensa til Sverige, men også ut av landet sjøveien.
Mange av losene var fattigfolk i bygdene som selv ikke hadde stort mer enn det de selv gikk og sto i, men de delte ofte hus, seng og mat med flyktningene, som måtte ut av landet, fordi de hadde deltatt i motstandsbevegelsen.
Motstandsbevegelsen og losarbeidet var enormt farefullt, særlig fordi tyskerne vervet folk og satte i gang infiltrasjonsgrupper med falske flyktninger som skulle avsløre dette viktige arbeidet. Rinnanbanden var en slik gruppe, som klarte å avsløre mange motstandsfolk. Man visste ofte ikke hvem man kunne stole på.
Losene jobbet ofte hardt, med stor fare for både liv og helse, ofte for hele familien. Både barn og voksne deltok.
Mange lange turer, gjennom norske skoger, over elver og innsjøer, over fjell og daler, i streng vinterkulde, snøstorm og regnvær, på beina og på ski, reddet grenselosene mange mennesker i sikkerhet i løpet av krigen.
Denne boka gjorde veldig inntrykk, og det er flott at Hege Kofstad har skrevet om dette temaet.

Morsomt sammentreff (?): Du har sett Liv Ullmann spille ei dame i godt moden alder, mens min eneste opplevelse av henne på en scene var Nationalteatrets oppsetning av Romeo og Julie sånn midt på 60-tallet, da hun var "ung og lovende". For øvrig min første Shakespeare-opplevelse, og jeg husker hvor overrasket og begeistret jeg ble over Shakespeares saftige humor midt i alt elendet! (I mine ungdommelige øyne var Joachim Calmeyer en meget spektakulær og forførende Romeo!)

Det må ha vært en intens forestilling. Jeg har lenge svevd i den villfarelse at Halldis Moren Vesaas hadde oversatt stykket til nynorsk, men etter litt leiting finner jeg bare Arthur Klæboe som nynorskoversetter. Sikkert ingen dårlig oversettelse, det heller!

En kan jo tenke seg andre vinklinger også. Jeg kom plutselig i tanker om Hitchcock, som skremte vettet av oss en gang i gamle dager. Det fins jo så mange slags fugler ...

Å oppleve dette "live" må ha vært ganske utmattende, ja. Og aktørene hører absolutt til "creme de la creme". At man må fravike manus for i det hele tatt å kunne sette opp dette stykket, sier seg sjøl i grunnen: Som innledning til første akt er det over tre sider med sceneanvisninger!

Dette dramaet må være nesten umulig å spille på en alminnelig teaterscene, var det første jeg tenkte etter å ha lest noen sider. Eugene O'Neill har vært pinlig nøye når det gjelder sceneanvisninger, helt ned til detaljer om hvilke bøker som står i bokhyllene bakerst på scenen. Likedan er det med regien: Skuespillerne skal følge nøyaktige instrukser når det gjelder ansiktsuttrykk, stemmeleie, diksjon og positurer. Hvem kan forholde seg til et så strengt diktat fra en forfatter?

Jeg har aldri sett dette stykket framført, verken på scene, lerret eller skjerm, men forestiller meg at med den perfekte rollebesetningen ville det ha vært en opprivende opplevelse. Dysfunksjonelle familier er jo velkjente i nyere litteratur, men dette var virkelig deprimerende. Likevel er det en mesterlig skildring av hvordan misforståelser, fortielser, løgner og egoisme kan ødelegge menneskelige relasjoner.

Med alle mulige forbehold, siden jeg ikke er begynt på boka enda: Jeg tenker (håper?) at uansett hvor traurig og ensomt et sted er, så finnes det håp hvis det er fugler der. Der det er fugler, er det liv. Der det er liv, er det håp. Men vi får sjekke (ev. korrigere) disse gjetningene når vi har lest ferdig, så kan vi kanskje enes om en fasit.