Alt dette snakket om sjel. Det plager ham. Er sjelen der før mennesket? Venter sjelen, som hverken har form eller tyngde, på å bli kledd i kjøtt og blod? Eller er legemet der først, som en beholder for sjelen?
Andre bok i Byens spor og denne er om mulig enda bedre enn den første. Maj er aleneforsørger og står sentralt i boka, men Jesper og Stine, og ikke minst slaktersønnen Jostein er også viktige figurer. Historien i Oslos gater blir til med et enkelt og naturlig språk.
Nå nærmer vi oss 60-tallet, og denne gangen ønsket jeg også at boka skulle vare og vare.
Dette er virkelig imponerende arbeid fra Lars Saabye Christensen.
Min første tanke da jeg var ferdig var denne: Hva i all verden skal jeg lese nå?
Men det kommer jo ei tredje bok, så da er det noe å glede seg til!
Lars Saabye Christensen er definitivt blant de aller største og beste av våre norske nålevende forfattere. Han beskriver helt suverent etterkrigstidas oppgangstider i Oslo, der Ewald og Maj, deres familie, naboer og omgangskrets og det frivillige arbeidet i Røde Kors, - og ellers livets mange viderverdigheter i gatene i sentrum og vest for Akerselva er i fokus.
Jeg hørte at Lars Saabye Christensen en gang sa i et intervju at han ikke greier/orker å skrive romaner om dagens mennesker, med alle sine smart-telefoner og elektroniske duppeditter. Han skriver om det virkelige livet. Ikke om livet på internett.
Har du vokst opp i Oslo for en del år sida, vil du kjenne deg igjen i Byens spor. Jeg ønsket bare at den skulle vare og vare.
Boka er en fulltreffer. En sekser fra meg.
Å ha god tid er nesten verre enn å ha dårlig. Det hadde vært bedre om det var i morgen. Aller helst skulle det vært i går, for da var det allerede overstått, men da hadde det også vært for sent å rette opp noe.
Jesper prøver å se for seg denne rekken av begivenheter, der den ene fører til den andre, men er ikke i stand til å finne begynnelsen, det som startet det hele, og han må enda en gang innse at det ikke finnes begynnelser, bare fortsettelser.
Kommunismen er en idè. De flykter ikke fra en idè, men fra denne ideens konsekvenser. Og det er undertrykkelsen. De flykter fra frihetens fravær. Kommunistene tar seg friheter, og det er det stikk motsatte av frihet.
Har man virkelig bruk for alt dette man strengt tatt ikke har bruk for?
Rykter er sagnenes frø, lette slik at de kan spre seg med vinden, og snare til å vokse. Innen sannheten slår rot, vil ryktene for lengst ha blomstret og blitt sine egne sannheter, for selv de villeste fantasier har det ved seg at noen har fortalt dem, og dette - at noen har fortalt noe - det er faktisk sant, selv om det som ble fortalt, aldri stemte.
"Norge," sa professor Ulbricht, "var i sin tid Europas førende sjøfartsnasjon. Ja, mer enn som så, Norge var et virkelig rike! Fastlandet hadde den lengste kystlinjen i hele den siviliserte verden, og de rådet over Færøyene, Island, Shetland og Orknøyene og det meste av Hebridene, foruten noen skrinne deler av Sverige, og dessuten den beste kyststrekningen på Grønland. Tross et utall kongelige øksemord og intriger i hoff og sengehalm beholdt de herredømme over Nord-Atlanteren, og jarler og adelsmenn var søkkrike! Og dette var før våre skrekkelige tider hvor rikfolk setter penger i banken for å få mer penger. Renter fantes ikke den gang. Pengene måtte brukes, der og da, på noe synlig. Produktet av penger og makt og ønske om ettermæle, mine herrer, det er kunst! Byggverk!"
Klara fikk aldri se verden. Hun hadde til arbeid å hente vann. Det gjorde hun trofast, minst tredve ganger om dagen, de hundre meterne til bekken og tilbake. Dermed teller jeg at Klara gikk sine seks kilometer hver dag og for et år blir det gode to hundre mil, så for hvert eneste år kunne hun ha gått til Moskva om hun gikk østover og til Paris om hun gikk sørover. Men Klara skrittet aldri over bekken. Hun ble her, på Butangen, og det er dette kvinnfolkslitet vi hedrer og minnes i dag.
(...)
Presten hadde tatt brodden av døden, og tilværelsen måtte jo ha brodd, ellers fantes ikke forskjell på flue og veps.
Det var nesten så jeg tippa opp på en sekser, Lars Mytting.
Jeg lengter litt tilbake til Gudbrandsdalen etter å ha lest denne. ;)
Du blir bare bedre og bedre, du Lars.
Jeg trodde nesten ikke det var mulig, etter å ha lest den aller første boka di for mange år siden, nemlig Hestekrefter, en tittel som jeg nølte litt overfor, fordi jeg ikke er fullt så interessert i biler at jeg har lyst til å lese ei hel bok om dem. Men jeg vil absolutt anbefale den også, for alle som ennå ikke har lest den.
Jeg anbefaler forresten alle bøkene hans. Jeg har dem alle sammen selv, og ser ikke bort fra at jeg kommer til å lese dem om igjen.
Nordmennene er et høyreist og sterkt folkeslag av germansk avstamning. De er mer stoiske og langsomme enn svenskene, men ikke så flegmatiske som danskene. De kan virke meget innesluttede og skeptiske, men så fort man får deres tillit, er de troskyldige og åpenhjertige, og de er fremragende sjøfolk med verdens beste loser.
"Det er bra med gudstrua," sa hun før hun gikk. "Men sulten og vettet vil støtt være sterkere."
Søsterklokkene hadde ikke noen tungsindig eller skremmende larm. Hvert klokkeslag hadde en livlig kjerne, en lovnad om en bedre vår, en etterklang fargesatt av langvarige og vakre dirringer. Tonene nådde dypt inn, de skapte hildringer i tankene og berørte forherdede menn. Var klokkeren dyktig, kunne han gjøre kirkegjengere av tvilere, og forklaringen på Søsterklokkenes mektige drønn var at de var malmfulle. På den tiden betegnet dette ordet den kostbare skikken med å kaste sølv i malmen ved klokkestøpningen. Jo mer sølv, desto vakrere klang.
Noen lengtet annetsteds, men de som hadde vært på dette annetsteds, kunne fortelle at folk drev med det samme også der, kanskje på en litt annen måte, men ikke slik at den måten var mer verdt.
Forfatteren har jo en del gode poeng, selv om det kan virke som han overdriver en smule til tider.
Han har selv vært programmerer i Silicon Valley, og vet mye om hvordan programmer og algoritmer kan manipulere oss alle, hvis vi ikke er oppmerksomme og kritiske nok overfor hva vi går inn på og hva vi godtroende godtar av all dritten vi faktisk kan bli utsatt for på internettet. Han er redd for at vi alle utvikler oss i feil retning, og ender opp med å bli til ufyselige, ekstreme drittsekker til slutt ...
Men et godt poeng er at kynisk manipulering bør man/vi nok alltid være forsiktig med å la seg/oss selv bli utsatt for.
Han mener det jo så godt, og han forklarer det jo i klartekst her.
Tja, kanskje.
Men noen ganger er det et "greit ord" å begynne med.
Det er ikke alltid lett å finne de riktige ordene for å vise sin deltagelse.
Jeg mistet nylig min far. Han bodde i en helt annen verdensdel, og hadde ei kone der (som jeg gjennom flere år har lært å bli veldig glad i). Da jeg reiste dit i en hastetur, - med tre forskjellige flyvninger og en fergetur over mer enn 30 timer, fordi han ble veldig syk og ble innlagt på sykehus, kom jeg fram bare noen timer for sent. Han var allerede død da jeg kom fram. Da falt hans enke og jeg i armene på hverandre.
I'm so sorry, sa hun. I'm so sorry too, svarte jeg.
Det er vel også "greie ord" å starte med i en sorgens stund ...
Det er lov å vise at man sørger.
- Og det er lov og det er også riktig og viktig å kunne gråte når noen dør.
Hvis vanlige folk skulle bli helt lykkelige og tilfredse, ville de kanskje ta seg et øyeblikks fri fra besettelsen av tall på sosiale medier og løpe ut i en blomstereng eller til og med gi hverandre direkte oppmerksomhet. Men hvis alle går og tenker på hvorvidt de er populære nok, er bekymret for om verden skal implodere, eller er rasende på idioter som har havnet midt inni deres kontakt med venner og familie, så våger de ikke å frigjøre seg. De blir avhengige av å følge med.
Vi i Silicon Valley liker å se på at maurene graver seg lenger ned i møkka. De sender oss penger mens vi ser på.
Det ubalanserte maktforholdet er rett foran øynene på deg hele tiden. Føler du deg ikke ydmyket når du bruker et av Facebooks varemerker, som Instagram eller WhatsApp? Facebook er det første offentlige selskapet som kontrolleres av èn person. Altså, jeg har ikke noe imot Mark Zuckerberg personlig. Det er ikke ham det handler om. Men hvorfor skulle man ønske å underordne en stor del av livet sitt til èn fremmed, uansett hvem det er?
Da jeg vokste opp, fantes det viktige politikere, popstjerner, industrimagnater og alt sånt, men ingen av dem fikk styre livet mitt på avgjørende vis. De hadde innflytelse på meg nå og da ved å si noe som fanget oppmerksomheten min, men det var det hele. De holdt seg på god avstand fra mitt personlige liv.
Jeg har en mistanke om at selv om du sier at det ikke plager deg, vet du på et eller annet nivå at det gjør det, og det er ingen vits i å være sint for du ser ingen måte du kan gjøre noe med det på. Men det finnes en måte. Slett kontoene dine.