Bokelskere.no

Hurra for Assad med alle kamelene, den fryktelige teen og det lure blikket! Hurra for Rose med de kvikke replikkene og alle nye fasader og hårfarger! Hurra for grinebiteren Carl (og alle de andre som holder til i Magnolievangen 73)!
Hva Gordon angår, så kan det jo hende at de klarer å lage en brukbar figur av ham også etter hvert?
Går ut fra at de fleste som leser denne, uavbrutt heier på Marco.
:)
Boka ble lest ut på noen få dager, og nå kan jeg også endelig puste ut...

Merknad her: Selve språkmann Sylfest Lomheim har jo skrevet en bok med tittelen 'Kvissleis'!

Jeg leser Tequiladagbøkene av Morten Strøsnes og The Magic Mountain av Thomas Mann (som jeg bare har 100 sider igjen av). På toget Bergen-Oslo leste jeg en norsk biografi (essay) om Virginia Woolf.

Opprinnelig postet på min litteraturblogg: http://kathleen-bean.blogspot.com

Kongen handler om den persiske sjahen Nasser al-Din Shah som styrte over Persia fra 1848 til 1896, da han ble snikmyrdet av opposisjonen. Boken er sentrert rundt kongen, men gjennom det får vi et innblikk i det persiske samfunnet på den tiden, hvordan opposisjonen bygget seg opp sammen med ayatollahene og hva som ledet til den aller første politiske fatwaen (noe som gav meg svaret på hvorfor folk flest bruker ordet 'fatwa' på en ukorrekt måte i dag, noe jeg i en stund har lurt på). Interessant og i høy grad gjort på en underholdende og fengende måte. Dog kommer ikke denne boken like høyt opp som den tidligere boken om Persia/Iran til Kader Abdolah: Huset ved moskeen, som gjennom generasjoner av en familie bosatt i et hus ved en moské, forteller historien om Iran over et lengre tidsspenn enn denne romanen gjør. I tillegg er de mange ulike personene og deres opplevelser og handlinger som utgjør Huseet ved moskeen mer interessante enn det i lengden kjedelige livet til en konge som stort sett bruker tiden på å være inne i palasset sitt og snakke med katten sin, inspirere haremet (hvis kvinner han blir fort lei av), røyke vannpipe og motsi alle forslag fra vesiren om mulige forbedringer for det persiske folket og landet (telegrafnett og jernbane, hva f skal man med det?), med unntak av en halv år lang reise til Farang (Europa) som vi ikke får vite så mye om, og en kort reise til en by hvor de beste kirsebærene i hele Persia blomstrer og som selvsagt er forbehold sjahen og hans følge. Dette kan virke som en noe svart/hvitt framstilling av en konge, men Kongen skildrer et sympatisk og nøkternt bilde av et (egentlig stakkarslig) menneske som tilfeldigvis bare har fått sin stilling i arv. Uansett er det ikke menneskeportretter som er det mest interessante ved å lese en bok som dette, men skildringer av et land, dets kultur og litteratur, dets folk og streben, noe boken, som sagt, gjør på en lettlest og lærerik måte. Jeg vil si at også denne er verdt å lese, men skal du lese bare én bok av Kader Abdolah, så anbefaler jeg heller Huset ved moskeen.

Det er iallefall helt håpløst (skjønt jeg forsøker gang på gang) å lese på skrivebordet, for der er veien for kort til laptopen. Jeg leser forøvrig godt både når det er veldig stille og når det er veldig mye bråk, men når det er noe midt imellom har jeg lett for å miste konsentrasjonen; bråk kan stenges ute hvis det er nok av det! Ellers må jeg nok innrømme at det stedet jeg leser best og mest enten er på hytta eller utendørs. På dette førstnevnte stedet kan jeg tilsynelatende lese hva som helst (krim, biografier, bygdebøker, Nansens dagboknotater, ja her kan du se) og uten stort mere avbrudd enn å fylle på koppen med kaffe eller skru av en ilter popsang på radioen. Sist vår, eller var det våren før der, iallefall en vår, jeg var forelsket og hadde vært og lånt meg W.B.Yeats samlede på biblioteket, og på veien hjem gikk jeg gjennom en skog og syntes det var fint da det nylig var blitt tørt etter snøsmeltingen i april og det var slik varm tordenvind i tretoppene, så jeg satte meg ned der på en gressbank, åpnet samlingen og ble sittende der lenge og ganske lykkelig og kom meg langt inn i boken. En annen slik lesning av poesi hendte en sommer da jeg bestemte meg for å overnatte ute under åpen himmel midtsommers, og tok med meg ullklær, en kikkert, litt mat og termos og Wildenvey og Bjerke sine samlede dikt og leste ut iallefall halvparten av dem iløpet av natten. Jeg burde gjøre dette oftere. Nåvel, poenget er naturligvis: det anbefales å lese utendørs, og notat til meg selv: gjør det oftere.

En innholdsrik og meget bra bokanmeldelse.
Jeg visste ingenting om Linnéa Myhre da jeg begynte å lese boka hennes, men kom jo fort inn i hennes verden via det hun skrev.
Ser at det er så mange som har skrevet mye her om 'Evig søndag', og jeg er enig i at dette er ei bok som griper fatt i leseren med en gang. Tankene hennes, alt hun gjør og ikke gjør, gjør noe med meg som leser, og selv om boka er lettlest og er lest ut på bare få timer, så sitter mye av stoffet igjen i hodet mitt lenge etterpå. 'Evig søndag' gjorde et dypt inntrykk på meg.
Det tar tid å fordøye dette.

Som vanlig en god bokanmeldelse fra deg, Rose-Marie! :)

Om jeg skal legge til noe om denne romanen, så må det bli at alle historiene som blir fortalt i 'Vandrefalken' gir meg følelsen av at mye av dette godt kan ha skjedd i virkeligheten.
Likeledes kan det virke som dette er vandrehistorier, muntlige fortellinger som er blitt fortalt fra mann til mann gjennom generasjoner.
Få mennesker i fjellområdene i grensetraktene mellom Afghanistan og Pakistan kunne lese og skrive, så det å fortelle hverandre historier har lange tradisjoner. Fremdeles finnes det steder der det er langt mellom skolene i disse traktene, så det er slett ikke gitt at alle får muligheten til å lære å lese og skrive. Spesielt ikke jenter, som "bare skal giftes bort".

Historiene er godt fortalt, så godt at jeg så landskapet og menneskene tydelig for meg i mitt indre blikk underveis. Det er et goldt, barskt og øde landskap, og et brutalt stammemiljø der menn hevner drap med nye drap, - men der man også kan klare å komme unna med en god historie, dersom denne har brodd og snert nok til å målbinde og ta æren fra motstanderen. Jenter og kvinner er handelsvare; de kan byttes bort og selges etter mennenes forgodtbefinnende.

Du nevner kapitelet om 'Veiviseren', Rose-Marie. Jeg føler bare at jeg må gi en liten korreksjon her (pirkete som jeg er): Jeg-personen i 'Veiviseren' er ikke Tor Baz. Tor Baz er med gjennom hele boka, og han er så absolutt med i 'Veiviseren' også. Men jeg-personen er en fremmed mann som har vokst opp i et annet land, og som kommer til Tirah for å finne sin fars røtter. Han får hjelp til å finne fram i det øde landskapet av to veivisere, og en av disse er Tor Baz.

Det er egentlig ganske fantastisk mye Jamil Ahmad har klart å få sagt om disse stammeområdene på de 155 sidene i denne tynne lille boka.

Så flott! :)
Ja, jeg er enig i at denne fornøyelige perla av ei novelle godt kan være pensum for alle, f.eks. i løpet av ungdomsskole-årene.
Kunne dessuten være interessant å få vite om det finnes noen ungdomsskolelærere her på bokelskere, som vil ta den i bruk sammen med elevene sine.

Takk, Bjørg Marit! :)
Jeg trodde jo at jeg hadde skrevet anmeldelsen som en bokanmeldelse, men ser jo nå at jeg har skrevet anmeldelsen som diskusjonstråd.
Jeg er enig med deg i at korte kapitler ofte gjør lesing enkelt og behagelig. Og i denne historien, der vi veksler mellom å følge hovedpersonen selv og forfølgerne hennes, fungerer det meget bra!
Håper at mange flere vil oppdage denne spennende boka!

Enig i alt det du sier her. Boka var grusomt spennende, og det var ikke mange minuttene tilsammen jeg la den fra meg etter å ha begynt på den. Historien og skrivemåten minner meg litt om en blanding av Espen Holm (Kong Salomos sverd) og Ulrik Imtiaz Rolfsen (Gass).