Bokelskere.no

Historisk sett ganske interessant om India.
De dramatiske omveltningene i 1947, da Gandhi kjempet sin politiske ikkevoldskamp for å få det britiske herredømmet ut av India, blir sett gjennom amerikanske Evies øyne.
Her fortelles to parallelle historier. Om to bemerkelsesverdige britiske kvinner som levde i India i 1856-57, og historien om Evie, hennes mann og lille sønn på 5 år, som kommer til India etter andre verdenskrig, fordi hennes mann skal skrive om de historiske begivenhetene som skjer i denne perioden. De har sine egne personlige problemer å streve med, noe som ikke føles enklere ved å leve så tett inntil Indias store kaotiske politiske og religiøse omveltninger.

Mollstemte noveller om livet og døden på sommerøya. Bør kanskje ikke leses hvis man er trist og mollstemt fra før.
Men de fire novellene inneholder tanker og følelser omkring livet og døden som godt kan leses en sommerdag.

"Det gode som jeg vil" inneholder fire noveller: "Jeg var sommeren", "Helena og Moritz", "Agnes" og "Paulas hus".
Det er på sommerøya tingene skjer i disse fire novellene. Dit lengter man. Der skjer det fantastiske. Der skjer det tragiske og skjebnesvangre. Der kommer skuffelsene, etter å ha lengta etter noen med store forventninger. Sommerøya er der man lever mer enn ellers, der man kommer nærmere seg selv og andre. Eller iallfall gjerne skulle ha villet komme nærmere seg selv og andre.
Håvard Syversen har skrevet mollstemte noveller, med tanker rundt og om livet og døden på sommerøya.

Jeg likte også filmen veldig godt.
Må dessverre innrømme at jeg ikke har tatt meg tid til å lese boka ennå. Den har ligget her og ventet på meg lenge nå (sammen med mange andre bøker).

Ja, jeg liker den!
Den er så fint fortalt gjennom en ung gutts sanser.
Boka er nydelig, trist, varm og vakker, om smertefulle erfaringer, annerledeshet, ensomhet, lengsel, kjærlighet, lykke - og svik.
Og kanskje det også er en historie som kan være et eksempel på vår sivilisasjons rettssystems mangelfullhet, feiltolkninger og justismord.
Ei bok som må leses med hele hjertet, og gjerne helt uten pauser.

Tildels enig med deg i dette; den første boka var nok den beste og mest spennende, selv om jeg ikke vil kalle den siste boka direkte kjedelig.
Jeg ville ikke avbryte heller, selv om det var mange grusomme beskrivelser av groteske handlinger.
Jeg får følelsen av at forfatterne vil ha fram at psykiske og fysiske overgrep og mishandling i tidlig alder kan få fatale følger seinere i livet, noe som nok stemmer for de aller fleste, iallfall når det gjelder traumer og problemer med å takle en "normal tilværelse".
I disse bøkene utartet psykosene og traumene seg så til de grader at det ble temmelig ufattelig (og muligens noe overdrevent grotesk?).
Men forfatterne skriver ganske bra, etter min mening, og har da noen gode dialoger og beskrivelser av psykoser, familieproblemer, samhandling og politiarbeid.

Alle disse små avsnittene fra livet til Felicia, fra et rotløst og omflakkende liv sammen med sine søsken, sin mamma (og mammaens diverse ektemenn, pappaer, stefedre, elskere og mer eller mindre tilfeldige andre menn), veves sammen og beskriver et såret menneske på leiting etter seg selv, etter tilhørighet, mening, - etter et trygt ståsted i tilværelsen.

Jeg kunne rett og slett ikke la være å bli grepet av det hun skriver.

En flott omtale, Julie.
Jeg er enig med deg; boka inneholder mye som kan reflekteres over. Den har dybde, for de som har lyst og mulighet (og TID) til å tenke over alt den inneholder.
Den lille prinsen var, er og blir fortsatt en av mine favoritter.

Ei lita bok som gjør inntrykk. Den inneholder små avsnitt med minner, fragmenter fra en barndom, oppvekst og et voksenliv. En barndom som var preget av uforutsigbarhet, mange forskjellige bosteder, mange forskjellige skoler, regler, trusler og straffemetoder og mange forskjellige mennesker inn og ut av alle de forskjellige bostedene, - og ikke minst alle de forskjellige mennene i mammas liv.
Den vanskelige oppveksten, rotløsheten, vekslingen mellom å ville finne seg selv, bli et selvstendig JEG, ikke lenger et produkt av mammas (nådeløse?) diktatur, og ønsket om fremdeles å ville tilhøre, være medlem i familien, en del av fellesskapet, en som fremdeles er elsket og ønsket.
Voksenlivet blir en evig søken etter mening, nærhet, tilhørighet og varme. Og en kamp for å overleve etter alle barndommens traumer. En evig kamp for å prøve å tilgi mamma, gi opp det glødende hatet som brenner opp sjelen.
Felicia skriver om sitt vanskelige liv, preget av en omflakkende oppvekst. Hennes mamma er selveste "livmormammaen", Anna Wahlgren, hun som fødte 9 barn og som skrev den "STORE" Barneboka. Den som ble så populær. Jeg har en på norsk fra 1984 her.
Dette er baksiden på omslaget på mitt eksemplar av Barneboka, med Anna Wahlgren og hennes 8 levende barn (en liten gutt døde). De ser kanskje både lykkelige og glade ut, og etter hva Felicia skriver fikk de på forhånd streng beskjed av mamma om å se lykkelige og glade ut på bildene som skulle tas.

Felicia vokser opp i en søskenflokk på 9. En av dem, den ene av to gutter, dør tidlig i livet. Søskenflokken vokser opp i en sammensveiset gjeng. De har hverandre, og de trengs i fellesskapet, der de har oppgaver å utføre hver eneste dag.
Men Felicia sliter. Til tross for at familien fylles med kjærlighet og tilhørighet, føler hun at mamma er for dominerende, for streng, for egosentrisk. Hun utvikler et hat overfor sin mamma, et hat hun prøver å jobbe med for å bli kvitt. Fordi hun har sagt imot mamma, blir hun utestengt fra fellesskapet, og prøver å finne sitt eget trygge fotfeste i tilværelsen. - Og det er i grunnen dette denne boka handler mest om.