Bokelskere.no

Jeg kan huske lukten av campingvogna, innestengt og alt var trangt, men samtidig trygt og godt. Bare stå opp, få på en shorts og springe ut. Ingen bekymringer. Det er kanskje det som er å være barn. Hver dag varer nesten evig. Så er det bare å sove, dagen etter venter et nytt eventyr.

Fengslene er fulle av unge menn som gjennom oppveksten har fått grunnleggende behov truet, dårlig dekket eller ikke dekket. Forsømmelsen har gjort dem hensynsløse. Slik som med Trond Einar Frednes. For meg er hans historie enda en bekreftelse på at omsorgssvikt skaper skadeskutte mennesker, og at oppvekst i mer eller mindre dysfunksjonelle familier krever overlevelsesevner som senere baner vei for kriminalitet. Historien hans forteller meg noe om hva som former oss som individer. Gis barn en god start på livet, minsker det sjansen for kriminalitet, vold og sadisme.

Livet hadde lært meg at jo bedre jeg hadde det med meg selv, jo mer skuffet jeg foreldrene mine. Jo mindre jeg var meg selv, jo mer anerkjennelse fikk jeg fra dem.

Å slippe fri fra æreskulturen i storfamilien og få hjelp til å håndtere trusler og vold er en bra start. Men det er bare en start. Suksessen ligger i at vi som samfunn klarer å få de fornærmede opp fra knestående og til et så fullverdig liv som mulig. I dag er situasjonen hos de familiene som skapte problemene, jevnt over bedre enn for de som måtte rømme fra den. Det er ikke slik det skal være.

Selv om gjengrelatert kriminalitet i Norge er mindre utbredt enn i Sverige, har det potensial til å bli et stort samfunnsproblem her også. Norge er et land med sterk økonomi og en ganske naiv og tillitsbasert holdning til verden rundt seg. Æreskulturen er dessuten allerede godt etablert over hele landet - et perfekt utgangspunkt for klansbasert, organisert kriminalitet. Den negative utviklingen er synlig i flere politidistrikter. Det er også en økende kontakt mellom norske og svenske kriminelle miljøer.
Dette viser et bilde som delvis er, og kan bli, en enda større utfordring for Norge. Motivasjonen er penger, mens holdningene og volden som brukes, tror vi gror frem fra æreskulturen og de skadelige virkningene av den. Å forstå æreskulturen er viktigere enn noensinne.
Når det gjelder arbeidet mot gjengkriminalitet, er vårt råd å se nærmere på hvordan familiene til de enkelte fungerer. Æreskultur, manglende investering i barna og fokus på storfamiliens behov for penger og status er ikke en vinneroppskrift.

Påføring av skyld og skam virker over tid. Det bryter ned fornærmedes selvbilde og forsvarsevne, og derfor brukes det. Det fungerer. Et utall tradisjonelle arrangerte ekteskap blir "frivillig" inngått etter motivasjon på denne måten. Påføringen av skyld og skam trenger ikke en gang være uttalt - den utsatte har blitt fortalt hvordan ting fungerer, og sett situasjonen til søstre og kusiner, gjerne fra svært lav alder.

En jente fra Midtøsten sa det slik: "Hos dere løser dere konflikter med å snakke, hos oss slår vi. Alt annet blir sett på som svakhet."

En allmenn oppfatning av æresrelatert problematikk har vært at "det vil gå over av seg selv", når de etniske gruppene får bodd seg til i Norge. Fenomenet har blitt sett på som et integreringsproblem som vil forsvinne i takt med at minoritetene får utdanning, økonomisk støtte og arbeid. Så feil kan man ta. Problemet lever i beste velgående etter femti år med migrasjon og integreringstiltak, og fremstår for oss i fagfeltet som økende.

Å bo i et fritt land, men samtidig leve i en lukket, tilbakestående, primitiv medbrakt kultur, var det samme som å smake på døden hver dag mens du luktet på friheten.

Historiene om menneska, dei gode og dei dårlege, kveilar seg i kvarandre, knyter seg saman, bryt seg laus på nytt, forsvinn i halvmørkret, for så å bryte opp ein annan stad, der det ikkje lenger bur menneske som veit kven dei ein gong var.

Har du opplevd noe traumatisk og smertefullt, lagrer du minnet ekstra godt. Kjenner du senere igjen mønstre som likner på noe fra denne hendelsen, iverksettes affekten i kroppen og påvirker alt på innsiden din. Det er som om hele sentralnervesystemet får en kraftig beskjed om at nå må du passe på, for nå er faren her.

I fellesskap ble den kollektive dødsangsten dyrket; redselen for ikke å komme til paradis, frykten for ikke å være god nok, muslimsk nok og rettroende nok. Jeg klarte aldri å presse ut tårer på bestilling og syntes disse samlingene med bønnekranser og bønnerop var uutholdelige.

Å ofre seg for storfamilien var det som førte slekten videre. Livet var en farefull ferd der alle måtte tenke på familiens beste før sitt eget ve og vel. Det var livslærdom som var blitt gitt videre fra generasjon til generasjon, en medfødt refleks.
Tråkket du feil og brøt reglene, kom skammen. Den ble det familiære limet som hindret oss i å ta egne valg, var selve klisteret som sikret overlevelse og bandt vi-et sammen.

Frihet og ytringsfrihet er to sider av samme sak - uten den ene, ikke den andre.

Livet på jorda opprettholdes gjennom en balanse mellom dyreliv og planteliv og vidundermiddelet for dette er fotosyntesen. Økt innhold av karbondioksyd i atmosfæren de siste 40 år sammen med aktiv skogplanting i land som India og China har økt jordens grønne dekke med mellom 15 og 20%, og gjennom det gitt økt matproduksjon og bedre levekår over det meste av jorden.

Martha tenkte: Det beste ved dette ekteskapet er at eg skjønar korleis han har det betre enn han skjønar det sjølv.

Hun er en parasitt. Men parasitten er det mest intelligente dyret.

Et meningsfylt liv kan være ekstremt tilfredsstillende selv midt i de verste strabaser, mens et meningsløst liv er en fryktelig prøvelse uansett hvor komfortabelt det måtte være.

Mangelen på anledning til å velge kan noen ganger nesten ha noe velsignet over seg, noe lett bedøvende, en visshet innerst inne om at man ikke selv er ansvarlig for den situasjonen man er havnet i.

Det meste handler om penger, tenkte Wisting. Follow the money, hadde den anonyme kilden sagt til journalisten i Washington Post da Watergate-skandalen ble rullet opp i 1972 og Nixon måtte gå av som president.